"koser du deg hjemme?" Flere som sliter med å svare ja..?

[Anonym bruker]

Har mest lyst til å svare nei jeg.. Kose gjør jeg ikke, prøver bare å få dagen til å gå.. Rutinene på knerten er jo grei, men jeg har hverken lyst eller energi til noe lenger..

 

Tror jeg er på kanten til å få fødselsdepresjoner.. Mest lyst til å gråte hele tiden, og føler at jeg ikke får nok hjelp.. Så fort knerten her ikke spiser nok, eller ette eller annet skjer, blir jeg kjempe sur og griner..

Blir mer og mer frustrert og nesten tvangsforer ungen min.. Sitter her med klump i halsen, uten noen særlig grunn..

Orker ikke ta det opp med hverken lege eller hs, føler at de ikke har tid/bryr seg.. Var hos hs i går, men hun var drit stressa, fikk ikke snakket om en dritt.. Ble bare veid og målt og rett ut igjen..

 

Vet ikke hva jeg skal gjøre snart...!

 

JEG får aldri barnefri, men når mannen min skal ha ha, bærer det rett til farmor.. Gidder ikke mate sønnen vår eller noen ting, for det kan jo farmor gjøre.. ÅH!

[Anonym bruker]

dytter

[Milletrille]

Ikke så greit det der, og jeg tror de aller fleste kjenner på den følelsen der i større eller mindre grad til tider!

 

Har gått kjempefint her den første mnd, men da var vi hjemme begge to. Nå som far har begynt å jobbe igjen, kjenner jeg meg litt igjen i det du skriver. I hvert fall nå som det laver ned og er vanskelig å få gått tur, og jenta vår skriker veldig om dagen, så tør nesten ikke ta henne med noe sted.

 

Så sitter nå inne i leiligheten med en skrikerunge på fanget, og føler meg litt innesperret og lite nyttig. Får jo ikke gjort noe særlig i heimen heller med henne på armen støtt...Men koser meg veldig også, hun er jo nydelig når hun ikke skriker, og da får jeg dårlig samvittighet, hrmf....

 

Når sambo kommer hjem, skal jeg ut å kjøpe bæresele, vippestol, minifom, amme- og fennikelte!! Er ved godt mot jeg da, bare litt uvant i starten

 

Ikke noe annet helsepersonell du føler du kan snakke med da? Hjelper jo gjerne å få snakket litt ut også - og du er garantert ikke alene!! Og prøv å ta en skikkelig prat med samboeren din og forklar hvordan du har det, kanskje du bare trenger litt avlastning en dag eller to.

 

Håper du kommer deg over kneika - lykke til

[simmi25]

hei

tenker litt på knerten din, hvordan han opplever deg som mor, søk hjelp, det er det beste for deg OG DIN LILLE.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. For meg dreier det seg om at jeg føler meg litt ensom. Det har gått veldig i perioder. Den første tiden var jeg laaangt nede enkelte dager.

 

Ungen min er ikke noen cafe-baby så føler jeg ikke kan ta han med så mange steder og dermed holder jeg meg mye hjemme. Det eneste jeg gjør er vel stort sett å gå tur.

 

Jeg tenker som så at alt blir lettere når våren kommer og han blir litt større og mer stabil. Han er tre måneder nå og begynner å bli litt enklere å forstå.

[Gjest]

Skaff deg hjelp, det høres det ut som om du trenger.

Jeg skrev et innlegg her inne jeg om hvordan jeg følte meg, hadde det vanskelig, tok det med til min lege, siden jeg ikke er så veldig flink til å prate om sånne ting. Jeg fikk diagnose alvorlig fødselsdepresjon. Går fremdeles til psykolog en gang per uke, og dette var en god stund før jul!

 

Det er så utrolig viktig at du selv tar tak i dette, og bare med det innlegget du har lagt inn her nå har du tatt det viktigste skrittet, du har sagt til noen hva du føler!

[fjell og fjord]

Jeg føler meg ensom og litt deprimert av og til

men er jenta vår blir større

skriker mindre-og er god venn av meg -vi liker å leike på golvet

sammen , jeg kan snakke litt med henne-hun er 7 mnd

begynte å ktype og reise seg opp

 

men tidligere i november-desember- følte også som alenemor

mannen jobber i butikken og hadde jobbet sent til kl 19 og mer

så var det mørkere, trist vær, regn og regn hele tiden

hun sov mye

 

har begynt å gå på småbarnstreff kver veke- koselig og

før jenta blir mindre

måtte amme hele tiden og hun hadde kolikk om kveldene, men nå er det greit å gå ut med henne

mannen og kjører ofte tur til foreldrene eller søstra si når jeg er på svømming

 

min familien bor langt unna

 

HUSK- dette er en kort periode i livet ditt, dette går over- barnet ditt blir større snart og kanskje gifter seg og flytter ut- hi-hi

da blir det slille og fredelig- men kjedelig og....

[Anonym bruker]

Har akkruat sendt ut knerten med farmor.. Tror jeg legger meg igjen jeg.. Har så inmari tirsdagsblues... Kanskje en blund hjelper på psyken..

 

 

[Anonym bruker]

Nei, jeg koser meg ikke hjemme. Kan ikke vente med å komme meg tilbake på jobb.

Jeg gjør alt for at tiden skal gå litt fortere til mannen kommer hjem. Besøker besteforeldre, går på kjøpesenter-drit kjedelig, men man får andre impulser enn bare av å være hjemme. Går tur. Dra å bad i svømmehallen hvis dere har noen i nærheten.

 

Kom deg ut! Vet det er tiltak for jeg har vært der selv. Det bare må gjøres.

 

Ikke tving i ungen mat- prøv å drøy det til vanlig spisetid, går det ikke så er det ingen krise om du mater 30 min fortidlig.

 

Og hvis mannen kan sende til farmor-hvorfor kan ikke du???

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Hjalp med en liten blund på humøret i det minste, men nakken er et mareritt og nå har jeg skallebank og.. uff.. finne tablett jeg..

[Skorpion77 med Gull-Fisk]

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Jeg koste meg ikke det første halve året. Ble faktisk litt provosert da folk spurte! Først da Lillegutt ble 9-10 måneder synes jeg det begynte å bli artig. Nå er han 11, og fremdeles er det slitsomt men mye bedre heldigvis.

 

Gruer meg faktisk litt til man skal få nr 2....

 

Ikke mye trøst her, men du er ikke alene. Ikke alle har kafebabyer som sover og gurgler, I know!

 

Det er ingen skam og be om hjelp på helsestasjonen heller. Det skal jeg gjøre hvis det blir like tøft med neste som det var med første..

 

 

[Anonym bruker]

det er en stor forandring at et lite barn plutselig er så veldig avhengig av en. en stor tilvendingssak. det går jo utover deg og ditt, og selv føler jeg nesten at mitt eget liv ikke er her mer. jeg bare er her, for min lille jentebaby. energi til noe annet er ikke der mer, dessverre. kjenner meg veldig igjen, og helsesøster skal ha tid til deg. sett i gang å prat neste gang, og la hun gjøre jobben sin. føler med deg, lykke til!

[Hufsla]

du kan da fint svare nei! Jeg vet ikke hvor gammel ungen din er, men de fleste ville jeg tro at hadde dårlige perioder også. Man går fra et yrkesaktivt liv hvor man er sosial det meste av tiden, til plutselig å føle seg innesperret. Det hjelper lite når man føler at pappan har flere friheter enn seg selv.

 

Men, det trenger ikke å være sånn. Fortell mannen din at du føler det er urettferdig, og at når du har dine frikvelder er det samtidig hans kveld med barnet. Det er ikke sikkert han skjønner problemet, menn kan være rare, men du må ihvertfall prøve. Ikke forvent at han skjønner ting av seg selv.

 

Det kan jo være at du burde begynne å jobbe igjen? Han kan ta permisjon, eller dere kan bruke tidskonto. Tror det er mulig å ta litt permisjon hver også.

 

Dersom du virkelig føler at du holder på å bli deprimert så bør du ta det på alvor. Du kan bestille time hos lege, da har du din tilmålte tid, og trenger ikke å føle at de ikke har tid til å høre på deg. Det må du jo betale for da... Ellers så er det jo faktisk hs jobb å bry seg om deg og ungen din...

 

Håper du får det bedre:-)

 

 

[Anonym bruker]

Hei,

Du sier ikke noe om hvor gammel babyen er, men antar h*n er ganske liten ennå? Det er veldig slitsomt de første månedene, både fysisk og psykisk. Enkelte er heldige å ha "cafébabyer" som sover mye og ikke gråter, men veldig mange opplever det sånn som deg, at det er en krevende tid med lite søvn, mye skrik, amming konstant, gulping, skifting osv osv. Det er bare det at disse også er inne fordi de ikke kommer seg på café heller...

 

Jeg kan love deg at jeg også hadde en tung tid i starten, det var knalltøft, hadde ammeproblemer i mange uker, han spiste konstant og sov nesten ikke på dagen. Hadde litt kollikk og vi måtte bære han hele tiden. Jeg var døsliten, kom meg omtrent ikke ut på seks uker, han ville heller ikke ligge i vogn. Følte meg litt klagete siden andre kanskje ikke har opplevd dette, men heldigvis kjenner jeg flere som har det også! Det er kanskje en liten trøst.

 

Jeg innfant meg med at jeg ikke kom meg noe særlig ut (selv om jeg gledet meg sinnsykt til det), lå med gutten på puppen og leste i senga og lot husarbeidet flyte litt (likte det ikke, men måtte bare). Kan du klare å finne noe hyggelig å gjøre oppi det hele? Se tv, høre musikk, lese, ringe noen?

 

Poenget mitt kommer her: I dag har vi en fantastisk blid og fornøyd gutt, han er så herlig! Tror han ble veldig trygg av å bli møtt på sine behov, så nå ser vi resultater av slitet. Det er en periode du må gjennom, men det blir bedre og bedre! Ved tre måneder er det en slags magisk grense, deretter bedrer det seg hele tiden. Ved seks måneder er du så forelska i babyen din at du er tullete. Lover!!!

 

Men, snakk med HS, si du er deppa, da får du nok prioritet. Dette er vanlig for dem!