Utpreget konkurranseinstinkt

[Anonym bruker]

Hei!

 

Vi har ei jente på 5 år som vi føler at plages med et voldsomt konkurranseinstinkt og er verdens dårligste taper! Enhver situasjon oppleves som en konkurranse og verden faller i grus om hun ikke vinner/mestrer situasjonen. Nå den siste tiden har vi prøvd å gå en del på ski, men nedoverbakkene er vanskelige. Når hun faller er det det slutt på den koselige skituren. Hun blir både lei seg og veldig sint og selvfølgelig er det vår feil.

Videre plages hun av å tape ansikt. Har vi en diskusjon hvor vi mener forskjellige ting, og vi finner ut at hun tok feil, faller hele verden nok en gang sammen. Eksempel: I dag er det skidag i barnehagen. Hun hevdet hardnakket at lillebroren som er 3 år, ikke fikk lov til å ha med ski siden han var for liten. Vi tok likevel med ski og avtalte at vi kunne høre med barnehagetanten. Da hun fortalte at "joda, alle skulle gå på ski" gråt hun og ble helt utafor.

Vi har nå lenge prøvd å fokusere på å ikke konkurrere, samt at det er helt greit å ikke være best bestandig.

 

Vi er litt rådville og vet ikke helt hva vi skal gjøre. Noen forslag?

[Anonym bruker]

Kan jeg bare spørre om en av foreldrene var like dann når de var små? Tror dette er genetisk jeg da. Men prøve å forklare/fokusere på at det ikke alltid er nødvendig å ha rett.

[Anonym bruker]

Nei, ingen av oss har vært slik når vi var små. Derimot er det enkelte andre i familien som har tilsvarende tendenser.

 

Når det gjelder å fokusere på at man ikke nødvendigvis må ha rett/være best, har vi i lengre tid prøvd å gjøre dette, men det når ikke inn.

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg forstår deg så godt !

 

Vi har en sønn på 7 år som er likedan i mange sammenheng. Men : jeg har merket en forbedring siden han var 5 år. Det har vært mange såre tårer, ja.

Det har vel med modning å gjøre, og hvilken feedback han får på det å mestre/ikke mestre ting.

 

Vi har iallefall prøvd å appludere hvert minste framskritt, og fokusert på det at man ikke trenger å være best i alt.

 

Noen ganger ser det ut at det sitter litt "fast" i hodet på han, og at det ikke nytter samme hva vi sier. Og det gjør oss rådville som hos deg.

 

Jeg tror også at dette kan være noe genetisk.

Mannen min var noe i samme gata da han var barn, han husker det ikke selv, men jeg har blitt fortalt av svigermor at han var litt engstelig og var redd for å prøve ut nye ting.

Han ble kvitt dette senere, og har vært aktiv i mange idretter uten å være opptatt av dette med prestasjoner.

 

Så jeg trøster meg med dette, det at det har vært framgang, og jeg håper det vil gå over med tiden.