Om å føle seg overkjørt av partneren

[Anonym bruker]

Mannen min er sjefete og autoritær, det er helt naturlig for han å gi andre ordrer, han er den fødte leder, har evne og vilje til å bestemme og ta ansvar. Han har mye temperament, og får han ikke viljen sin på den gode måte, eksploderer han slik at han får viljen sin på den onde måten, ved at jeg eller barna blir engstelige. Han har to barn fra før, og vi har to felles. Jeg synes nok han har overkjørt moren til stebarna temmelig mye opp gjennom årene, men jeg har på en måte likt at han har satt henne på plass, fordi jeg selv ikke liker henne. Etterhvert så skjønner jeg nok at eksen hans ikke har så store talegaver, og at mange av hennes utspill kan skyldes at hun rett og slett føler seg overkjørt eller umyndiggjort som mor.

 

Jeg har nå kommet til et punkt i forholdet vårt hvor jeg kjenner behov for enten å forlate han eller å klare å forandre han. Jeg er rett og slett lei av eksplosjonene hans. Og lei av å føle at han er sjefen, at uansett hva jeg måtte ønske, så er det likevel han som bestemmer.

 

Men jeg vil ikke miste barna våre. Jeg synes den minste er for liten til å være borte fra meg 50% av tiden. Jeg vet at han kommer til å insistere på 50% eller mer. Derfor lurer jeg på om jeg skal vente noen år, til den minste er litt eldre (er 1 år nå). Jeg holder ikke ut tanken på ikke å være der, hvis pappa skulle eksplodere pga. et eller annet, og ikke kunne beskytte barna mine mot sinnet hans!

 

En annen sak er at jeg blir stående økonomisk på bar bakke, men det ser jeg på som det minste problemet.

 

Og så drømmer jeg fortsatt om å finne kjærligheten, en mann som snakker mer og kjefter mindre:)

 

Det ble litt rotete dette...., men for å oppsummere: det er ikke angsten for meg selv og mitt liv som holder meg igjen, men angsten for ikke å klare å beskytte barna mine. Jeg kunne alliert meg med stebarnas mor i tilfelle evt.rettssak, men hun har en useriøs fremtoning og vi er jo ikke venner heller. Jeg vil uansett ikke at barna skal miste faren sin, han er for det meste en kjempefin far...

 

 

[Anonym bruker]

Du kan trygt flytte fra ham MED barna. Fra bruddet vil alle offentlige instanser ta det for gitt at barna har fast bosted sammen med deg. Prøver far å holde igjen barna f.eks. for å tvinge gjennom 50% hos hver, er det regelrett kidnapping.

 

Mannen må gå til sak (etter mekling) dersom han ikke er fornøyd med vanlig samvær. Og i en eventuell rettsak er han sjanseløs til å få barna, . Så lenge han ikke kan føre vitner på at du er en dårlig mor, da.

De har jo bodd med deg siden bruddet, og den yngste er så liten, og man skal ikke skille søsken

 

Det er fremdeles slik at domstolene ikke dømmer 50% eller delt bosted, dersom mor ønsker fast bosted hos henne.

 

Det at barna får fast bosten hos deg fører også til at du ikke blir stående på bar bakke økonomisk. Det finnes tross alt barnetrygd, bidrag, overgansstønad, bostøtte o.s.v. For å sikre at barna har en rimelig levestandard hos den de bor fast hos.

[-Hengebuksvinet-]

og hadde mistet all respekt og kjærlighet for mannen min om han behandlet eksen sin sånn. En av grunnene til at jeg etablerte meg med han var jo nettopp at han stilte opp 100 % for sønnen sin, og det talte absolutt til hans fordel at han aldri sa noe annet enn positivt om eksen.

 

Det står ikke mye respekt av å presse gjennom sine meninger hele veien, og jeg synes det er flott at du nå vil sette ned foten. Jeg hadde nok sagt rett ut til han at han har behandlet eksen dårlig, og dermed også barna sine.

 

Det er faktisk lov å kreve at maktballansen skal være jevn i et forhold.

[Anonym bruker]

HI: Men han har 2 barn fra før, som jo er søsken til våre barn - han kommer til å argumentere med at man ikke skal skille søskenflokken.

 

Og jeg vet at han kommer FYSISK til å holde igjen barna, hvis jeg prøver å ta de med meg når jeg flytter. Han er sterkere enn meg, både fysisk og psykisk.

 

Han har god råd, kommer ikke til å nøle med å hyre advokater. Han har familie/slekt og gode støttespillere, og kommer til å argumentere for at han har et mye bedre sosialt nettverk enn meg. Familien min bor langt unna og har ikke mulighet til å stille opp for ungene på samme måte som hans familie.

 

Jeg har nok ikke krav på andre støtteordninger enn skatteklasse 2, evt dobbel barnetrygd, hvis barna får bo hos meg. Tjener 350 000 i året, men uten egenkapital er det ikke rare greiene jeg har råd til (bor sentralt). Skulle gjerne flyttet til hjemplassen, men vil ikke at ungene skal miste pappaen sin heller.

 

Han slår meg ikke, kommer ikke til å drepe meg eller noe slikt. Likevel er jeg redd han. Redd for sinnet hans. Redd for hva han kan komme til å finne på når jeg drar. Redd for hvordan oppveksten til barna vil bli, med en feig og redd mamma og en hersker av en pappa.

[Pim&Pam]

Hei du!

Det er en vanskelig vurdering å ta. Men min historie kan ligne, min mann var et lite fyrverkeri av trusler og gaping. Det alle værste var at han godt kunne finne på å skjelle meg ut i offentlighet, foran naboer, venner eller familie. Jeg provde da å roe det ned ved å gi han rett, og si ja jeg er jo så dum.

Jeg må si det er en BEFRIELSE å ikke gå å være redd for slike utbrudd lengre, fantastisk faktisk! Ja det har vært tøffe runder med trusler og div ifht samvær o.l. Men nå som eg har komt meg bort, kan han ikke skade meg på noen måte (slo ikke han heller, men psykisk mish)

Eg kan iallefall trygge deg på at dersom du tar avgjørelsen om å gå, ås kommer der etil ¨å klare dere veldig bra! Men det blir tøffe tak, så vær forberedt p ådet!

[Lille My på nye eventyr]

men HUSK å ikke flytte fra plassen. Ei jeg kjenner flyttet vekk herfra, 15 min med bil. og han som hun vr sammen med gikk til retten og fikk foreldreretten. Retten begrunnet dette med at barnet ble tatt fra det nærmiljøet det var vant til. DET veide mer enn at han hadde banket venninna mi og de vitne utsagn som var ang at han var psyko.

 

Retten mener han var og er like glad i guttn.

 

saken er anket

 

veier mye det at barn ikke skal bli tatt fra det miljøet de er vant til.