Min situasjon...:-(

[Anonym bruker]

Min samboer og jeg har en datter på 6 mnd og han er verdens beste pappa for henne. Men forholdet oss i mellom holder på å gå mot slutten... Vi har de samme kranglene om og om igjen, og nå føler jeg at jeg ikke har så mye mer å gi.

 

Han vil gjerne ha mer sex og er den som tar initiativet til det. Mens jeg savner de små kjærlighets-tegnene i hverdagen som å få en klem, bli holdt rundt, osv. Dette er noe jeg trenger for å få lyst på sex. Jeg har sagt det til han, men han klarer ikke å gjøre noe med det virker det som. Jeg prøver å være flink til å gi han komplimenter, og sier at jeg gjerne vil høre han si at jeg er fin av og til, også gjør han det kanskje èn gang før det havner i glemmeboka.

 

Jeg har veldig lyst til å få forholdet til å fungere, men når jeg prater med han så virker det ikke som han har lyst til å prate med meg. Jeg kommer liksom ikke inn-på han, virker som jeg prater til en vegg. I går kranglet vi igjen, og han sier at jeg behandler han som et barn og at det er på mine premisser at ting skal skje og gjøres. Men det er overhodet ikke det jeg vil. Jeg vil at vi sammen skal bli enige om når vi skal trene o.l., slik at vi også får tid sammen med vår datter som en familie! Og jeg sitter stadig med dårlig samvittighet etter en krangel...

 

I går kveld da vi hadde lagt oss prøvde jeg å prate med han, men da bare lukket han øynene for å sove. Jeg prøvde igjen, men null respons. Jeg savner han så fælt! Men vet ikke hvordan jeg skal få han til å åpne seg..han sier han er glad i meg, men jeg kan ikke huske sist han sa "jeg elsker deg". Det er jeg som har sagt det...

 

Jeg har også lyst til å flytte til vår hjemby etterhvert, men det virker ikke som han vil det. Også vegrer jeg meg for å spørre han om det for da syns han nok jeg maser. En dag da jeg spurte så sa han at jeg bare kunne flytte dit. Men jeg vil jo at vi skal flytte dit sammen!!! Blir så trist og lei meg når han bare slenger det ut og ikke sier mer om det...

 

Nå skal vi melde oss på samlivskurs som bydelen tilbyr til førstegangsfødende, i håp om å finne tilbake til det vi en gang hadde. For vi kommuniserer ikke med hverandre...er helt overfladisk! Jeg vil så gjerne at han skal si hva han har på hjertet og vite om vi noen gang kommer til å gifte oss og evt. flytte, for jeg ser ingen framtid her vi bor nå. Jeg vil gjerne bo nærmere familie og besteforeldrene...

 

Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre..! Føler meg veldig ensom og har ikke noen jeg kan betro meg til om dette, hadde trengt en skulder å gråte på...

 

Er det noen som kan gi meg noen råd eller noen ord? Hva skal jeg gjøre, for jeg orker ikke ha det sånn lengre!!

[Anonym bruker]

Hei. Føler med deg, kjenner meg så godt igjen i mye av det du beskriver. Jeg er også avhengig av mye kos og klemming i hverdagen for å få lyst på sex. Har prøvd å formidle dette, men får bare respons på at dette er masing. Håper det kan hjelpe med et samlivskurs for dere. Vi gikk på et mens vi var gravid ( PREP-kurs) og det har hjulpet oss til å bli litt bedre på å kommunisere. Det høres ut som dere trenger å sette av litt tid til å være kjærester igjen. Prøv å få tak i en barnevakt og foreslå å gjøre noe hyggelig sammen. Ut å spise, drikke vin sammen, gå en tur osv. Legg alle kranglene til side når dere gjør dette og bare forsøk å ha det hyggelig. Håper det ordner seg for dere! Hos oss går det rimelig opp og ned. Har veldig angst for å bli forlatt, noe som medfører mye sjalusi, mer krangling, mer usikkerhet osv. Innimellom klarer vi imidlertid å ha det fint sammen. Det hjelper på å gjøre noe sammen. Hver lørdag går vi på cafe sammen, leser aviser, spiser kake og prater om løst og fast. Vår lille datter sover i vognen. Det hjelper på humøret og som regel klarer vi å ha en fin lørdagskveld sammen uten krangling. Da er det også lettere å få lyst på sex. Lykke til, håper dere klarer å finne tilbake til hverandre.