Panikk!

[Anonym bruker]

Kan noen gi meg et tips om hva jeg skal gjøre i en nokså håpløs situasjon?

(Til de av dere som bare blir provosert av dette innlegget, og mener vi voksne må ta ansvar/konsekvens for at vi VELGER en partner med barn, ikke gå i taket. Prøv selv først)

Vi har begge to døtre fra før, de er 7,9,10,14 år.

De to eldste er mine. Nå er jeg gravid.

Problemet er at ungene våre ikke tåler å være i nærheten av hverandre, de kan ikke utstå hverandre. Dette har blitt til et så stort problem, at vi både har forsøkt separate helger og uker. Det er som dere vet, et puslespill av en annen verden å få alt dette til å klaffe rent praktisk. Det er ekser inne i bildet som også skal få sin hverdag til å gå rundt.

Nå har situasjonen blitt så ille, at jeg gruer megsyk til hans unger kommer...når de kommer, drar jeg. Må bare ut. I et annet rom, vekk.

Tanken på et felles barn oppi alt dette, gir meg panikk.

Jeg vet rett og slett ikke om jeg bør utsette ungene, forholdet og meg selv for noe som kan gjøre alt mye verre. Jeg har ikke fortalt ungene at jeg er gravid, og vet ikke hvordan jeg skal få dette sagt. Reaksjonene kan jeg bare ane meg hva blir.

Ja- jeg vet dette er ei suppe. Men, jeg er så fortvilet og lei meg at jeg ikke kjenner noen glede ved å være gravid! Syns det bare er helt forferdelig akkurat nå, og forstår egentlig ikke at jeg ikke kan kjenne på LITT glede...

Er det noen som har vært borti en slik håpløs situasjon som kan gi meg noen råd?

[Anonym bruker]

Skjønner du har litt panikk jeg....Er liksom ikke helt sikker på hva jeg skal råde deg til.... men det første du må finne ut av er om dere faktisk ønsker å bære frem barnet....

Tror kanskje dere trenger proff-hjelp til jentene jeg... At det er litt krøll innimellom og sånn, det er jo helt normalt... men når det er krig-tilstander da må man gripe til hardt artilleri...

At du bevist unngår han unger, tror jeg er lite smart... Du kan jo ikke "straffe" hans unger for en krig de bare er halvdelen av...

Det at du ikke kjenner noen glede er vel ganske normalt, alt rundt deg overskygger jo alt...

Jeg vet hva jeg hadde gjort... Kanskje jeg er litt slem, men det får så være, Men jeg ville i allefall bare sagt til ungene at de skal få ett søsken jeg, og "lulla" meg inn i baby-verden... Handla litt baby-greier og sånt uten å involvere noen av ungene... Og når ungene reagerer på at de ikke får "være med" så er det bare å si at det ikke er riktig å la en eller to får være med , men det får enten være alle eller ingen.... Og snike inn litt sånn, "dere må jobbe sammen" lærdom....

Kanskje den lille kan være det som på sitt vis bringer dem litt nærmere fred? I allefall "våpen-hvile"....

[Gjest]

Hei..

 

Jeg har ikke vært i samme situasjon, men min far vokste opp i en famile med til sammen 12 unger. Stemoren hans hadde 5 og de selv var 7 barn... Og det var IKKE enkelt å få dem til å gå overens!

 

Men han sa at det gikk med tid og stunder. De sørget for at alle barna bodde der til samme tid og hele tiden! Det var my krangling og slossing (6 gutter) - men det var også mange gode minner til slutt.

 

Tanten min sier at bestemor (pappas stemor) måtte være veldig streng og bestemt for at dette skulle fungere. De hadde mange "famileråd" der de diskutterte nettopp dette faktum at de ikke var venner. Og til tider ikke tålte hverandre overhodet.

 

I dag har de mange gode minner fra tiden de var sammen. Og selv om de fremdeles kan ha sine fighter så ser de på hverandre som søsken!

 

Mitt råd til deg er å ikke gi opp! Det er klart det er fortvilende for dere å ha unger som ikke tåler hverandre, men det er litt alderen deres også. De mener ikke at mamma skal være ulykkelig for deres skyld. Egentlig.

 

At det kommer en felles bror/søster inn i familien kan være en berikelse og kan føre til det motsatte, nemlig at de blir bedre venner!

 

Jeg synes alt for få familier tar med ungene sine på råd og snakker åpent om problemene som er i familien. Kanskje om dere involverer ungene i diskusjonen og følelsene deres, om at dette faktisk er vanskelig for dere og at dere blir usikre på hvordan dere skal håndtere denne situasjonen. Kanskje de har noen forslag? - Kanskje de har noen innspill til hvordan ting kan bli enklere for dem også? 7 år er overhodet ikke for ungt å ta med en unge på en sånn diskusjon..

 

Min manns datter er 7 år, og når det skjer ting her i huset som vi ikke setter pris på, så tar vi henne med på råd, og diskutterer hva vi kan gjøre for å få det til det bedre.. Og hun vokser på dette!

 

Ønsker dere masse lykke til! Jeg håper virkelig at det ordner seg for dere!

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode og oppmuntrende råd!

Vi får ta et familieråd, hoppe i det og håpe det beste.

Takk, det hjalp med litt "utenfor"-blikk på saken!

[Anonym bruker]

Mener ikke å være frekk eller noe, men det var kanskje ikke spesielt lurt å bli gravid oppi alt dette... Jeg er selv vokst opp med stesøsken som ikke tålte meg, selv om je bare var to år da foreldrene våre flyttet sammen. Dette var et helt jævli miljø å vokse opp i, og har nå ført til at jeg har null kontakt med min far fordi han lot dette skje og faktisk valgta å være sammen med stemoren min fremfor å tenke på hvordan jeg hadde det... Har tatt mange år og endel psykologtimer før jeg har fått selvtillit nok til å leve et normalt liv. En ting er å ikke føle at steforeldre/søsken er glad i deg, noe annet er når foreldrene dine setter sine egne behov foran dine. Da føler du deg ikke spesielt mye verdt.