kun meg?

[Anonym bruker]

Har et lite problem

 

Har tidligere slitt med sosial angst.En stund klarte jeg ikke gå ut døren engang.Var livredd for å svare telefonen,ta buss,gå på butikk og treffe mange mennesker samtidig.

 

Nå har jeg blitt mamma.Har det mye bedre nå og er nesten helt kvitt angsten.Problemet mitt nå er bare at jeg gruer meg for så mye.Liker ikke å gjøre ting alene,som å dra og handle på et senter,kjøre bil alene eller bare å dra og handle alena. Jeg har ikke angst når jeg gjør disse tingene alene,det er bare at jeg ikke liker å gjøre ting alene.

 

For første gang på sikker ti år har jeg lyst til å gjøre alt jeg ikke turte før.helt enkle ting som å begynne og trene,treffe venninner og være sosial med andre mødre.Men jeg har kun samboeren min.Er helt alene hele tiden,og er ingen frampå person så jeg blir liksom ikke kjent med noen heller.

 

Som mamma har jeg nå et enormt behov for å snakke med andre mammaer,og vil jo gjerne at sønnen min skal få treffe andre barn og leke med.Samtidig savner jeg masse en venninne.

 

men jeg klarer rett og slett ikke å få meg til å bryte ut av di gamle mønstrene hvor jeg la masse begrensninger for meg selv.

 

Huff,vet ikke helt hva jeg ville med dette men..er jeg helt rar?Har mistet mange år allerede å er kun 25 år..er dette normalt eller?

 

[Anonym bruker]

hei jeg vet hvordan du har det. Har det på samme måte selv, bare ikke i så stor grad. Det jeg vil råde deg til er å ta en ting om gangen , ikke alt på på en gang. F.eks gå på barsel treff på helse stasjonen .

 

Det har hjulpet meg mye å bare gjøre tingene uten å gruble for mye på de.. Så klart det er jo grusomt de første gangene , men det blir bedre...

[Kose-KU]

Hei.

Synes ikke du er rar. Tror jeg skjønner litt hvordan du har det. Hvis du trenger å skrive mer om dette, kan du sende meg privat post på profilen min.

[Gjest]

Dersom dere bor i noenlunde "reasonable" avstand fra Drammen vil jeg gjerne ønske dere hjertlig velkommen på treff med oss på onsdag kl 12.

 

Jeg er nemlig deres rake motsetning og finnes ikke sky for noenting.

OG her kommer greia, jeg trenger flere mennesker å finne på ting med!

Hvis ikke kommer jeg til å kjede meg i hjel;) Hehe...

 

Hvis dere bor andre steder i landet så vil jeg faktisk anbefale DiB treffene, for der er det alltid noen som er nye, blir jo stadig født nye babyer;) Så på et slikt treff vil dere aldri falle helt utenfor og samtidig har man babyen å "støtte" seg til, enkelt og greit fordi alle har barn så kan jo det bli et naturlig samtaletema?!

[Anonym bruker]

Åh nei du er nok slettes ikke alene! Jeg og har vel holdt meg mye til meg selv rett og slett for å slippe å bli avist! Men så ble jeg tryggere og da kom også ensomheten. Men når man får barn får man samtidig unike muligheter til å bli kjent med andre, og nå har jeg et stort nettverk - har faktisk problemer med å pleie det til tider:-)

 

Gjør som du blir oppfordret til, bruk helsestasjonen. Og når du treffer andre som er hjemme med babyer, spør om de vil trille en dag og gi dem tlf nummeret ditt! Hopp i det -og ros deg selv etterpå - ikke tenk ihjel situasjonen, om du sa noe dumt etc. Tenk heller på hvor modig du har vært!

[ScaryMama]

Jeg tror faktisk det er veldig vanlig å føle det slik som du beskriver, men det er nesten litt flaut å innrømme det. De fleste skjuler kanskje at de har det slik fordi å innrømme det blir nesten det samme som å innrømme at man ikke er verdt å bli kjent med. Det som er mest bekymringsfullt er jo hvis man først begynner å isolere seg så blir det stadig vanskeligere å ta kontakt med andre. Den ene grunnen er at man sklir lengre og lengre vekk fra andre, i tillegg til at man da tenker mer og mer på det og bygger opp en større frykt inn i hodet. Den eneste måten å få det bedre på er å rett og slett gjøre det fryktelige, å komme seg ut blant folk. Møt andre mødre, der har dere noe å snakke om med en gang- dra på dib treff, babysang etc. Jeg vet at det ikke er lett, jeg er egentlig også veldig redd for å snakke med nye, men det går som regel bedre enn forventet og da blir det enda lettere neste gang. Lykke til!

[Anonym bruker]

Tenk heller på det slik: Du har jo kommet kjempelangt! Sosialangsten du slet med før er nesten borte. Det du sliter med nå er nok ikke så uvanlig, og blir sikkert bedre etterhvert som du får kontakt med andre småbarnsmødre, e.l. Synes de over her kommer med gode råd på hvordan du kan treffe andre.

Ønsker deg alt det beste!

 

Stor klem

[Anonym bruker]

Tusen takk for at dere er så flinke og oppmuntre! Ble kjempeglad nå! Det er rart hvor stolt en kan bli med årene..jeg har i alle fall bestemt meg for å hoppe i det og begynne og leve igjen! Sender en stor klem til dere alle!

[Gjest]

Mistet? Du er da bare 25 år - det er nå livet begynner!

 

Stor klem fra meg!

[Anonym bruker]

Hei.

Jeg ville så gjerne sendt privat til deg jeg, men har forståelse for at du ønsker å være anonym. Jeg kjenner meg godt igjen i situasjonen din, forskjellen er at jeg ikke helt har kommet så lang som du har... Jeg gjør ting om dagen, de tingene jeg føler at jeg må; som feks helsestasjon, barseltreff, bursdager ol. -Men det jeg kan holde meg unna, det drar jeg ikke på; Cafebesøk, på byen med venninner, alene på shopping, trening, foreldremøter(burde vært på gjør lista).

 

Jeg kjenner jeg blir litt provosert jeg, når folk uttaler at de fleste har det vel litt sånn. NEI, de fleste har det ikke litt sånn. Hvis noen hadde kjent den følelsen av "redsel" som kommer, så ville det ikke vært folk ute. Det er fryktelig vondt og vanskelig. Man vil jo så gjerne, men det går bare ikke... Det snører seg litt i bryst og mage bare av å tenke på det..

 

Jeg tror det er viktig å ta en ting av gangen, la være å tenke at det er så mange ting man skulle ha gjort. Og gjør de tingene som føles tryggest først. For meg er det cafebesøk og treningssenter som er til slutt på lista! det er det mest uttrygge i verden:-( Trygghet er det viktigste for meg iallefall, være trygg på det jeg skal gjøre og de menneskene jeg skal møte.

 

Tusen takk til Forundringsautomaten som ga en flott oppmuntring. Jeg er 27 jeg da, men håper dette gjelder meg også;-)

 

 

Velger også anonym knapp nå

 

 

[Anonym bruker]

Det er så godt å vite at det ikke er kun jeg som føler det slik. det tok meg mange år å innse at jeg slet meg angst,jeg trodde bare jeg gruet meg mer enn andre..

 

Jeg er akkurat som deg.Gjør kun det jeg absolutt "MÅ". Jeg er veldig flink på å finne på unnskyldninger på hvorfor jeg ikke skal gjøre ting. Det er ikke gøy å shoppe alene!Jeg er ikke flink å kjøre bil alene!Jeg kjenner jo ingen der!Orker ikke,er sliten,er syk,bla,bla,bla..sannheten er at hverdagen styres av dette,iallefall for meg. Er i tillegg ekstremt opptatt av hva andre synes om meg,eller hva jeg tror di mener..føler at alle bedømmer meg,ser på meg at jeg er redd eller føler meg utilpass..det er slitsomt det..

 

Har du noen som hjelper deg?Som vet om hva du føler?

 

Hadde gitt mye for å tatt en kopp kaffe med deg på cafe! :-)

 

 

[Anonym bruker]

Nei, det er ikke bare deg!

Jeg har det aakurat som du har det. Har veldig lyst til og treffe nye mennesker, men får det bare ikke til! Livredd for å ta kontakt med nye mennesker. Men har veldig lyst å møte andre mammaer, ikke minst at min sønn på 10 mån. skal få leke med andre unger. Hvor gammel er sønnen din? Vi bor i Oslo og om du vil kan vi kanskje få til og treffes?