Familie - til glede og bekymring (langt fra meg også)

[Maud]

Dere her inne gjør noe merkelig med meg - dere setter i gang tankeprosesser som har vært i dvale en stund.

 

Jeg har med misunnelse eller i hvert fall lengsel lest om Attpåklattens italienske familie og tenkt at en slik familie skulle jeg gjerne hatt, men er dessverre langt unna den.

 

Så leser jeg om Phantomets opprinnelsesfamilie og skjønner at heller ikke hun er vokst opp i den sammensveisete og lykkelige familien jeg lengter etter. Allikevel ser hun ut til å ha klart å skape sin egen lykkelige italienske familie. Det er mitt mål også!

 

Jeg har på en måte vokst opp i en "lykkelig" familie og har hatt en bra barndom. Jeg er vel en type som stort sett alltid har klart meg bra og som har fått til det jeg ville få til. Har tenkt at alle liker meg (men skjønner at det ikke er helt sant) og at jeg klarer meg bra sosialt. Faglig og sportslig hadde jeg også suksess der jeg ville ha det. Mamma og pappa har aldri gitt åpenlyst uttrykk for at de er fornøyde, men er det nok allikevel. Det som er vanskelig i min familie er at min eneste søster ikke har klart seg like bra. Som barn var hun usikker, klarte seg dårlig på alle de arenaene der jeg klarte meg bra og ble enda mer usikker av det. Hun hadde (og har) et voldsomt temperament, gikk dårlig overens med pappa. Han var mye borte, så det gikk noenlunde bra. Mamma og jeg listet oss rundt henne og unngikk eksplosjonene. Som tenåring fikk hun det vanskeligere, droppet ut av skolen, det var masse festing, mange konflikter og mange brudd med venninner og kjærester. Nå er hun passert 30 for lenge siden og har flere innleggelser bak seg. Som noen av dere vet, har jeg en utdannelse som gjør at jeg har full teoretisk forståelse for hva hun sliter med. Dessverre gjør det meg ikke i stand til å gi henne det hun trenger. Hun blir rasende for alt jeg gjør og alt jeg ikke gjør. Har ikke tall på alle de sinte telefonene om at jeg er en .... møkkakjerring som ser ned på henne (det mener jeg selv at jeg ikke gjør) at jeg burde vært sparka fra jobben min og fratatt lisens, at jeg hadde godt av å bli bedratt og sviktet første gangen jeg fikk barn, at hun hater meg, at hun skulle ønske vi aldri så hverandre igjen, at hun skulle komme til bryllupet mitt og lage leven og drite meg ut, at hun skal skjære seg opp og komme hjem og skremme ungene osv osv. Like sikkert som at disse telefonene kommer, like sikkert er det at unnskyldningen kommer på SMS og at ting skal være greit. Kjenner mer og mer at det ikke er greit og har sagt i fra at jeg ikke finner meg i det. Kjenner at det er sårt at guttene mine som bare har den ene tanten ikke får muligheten til store lykkelige familiesamlinger. Heldigvis har mannen en stor lykkelig familie slik at minstemann har andre tanter og onkler og de vil gjerne være tanter og onkler for storebror også. Jeg strever med å bestemme meg for hva jeg skal gjøre. Har lyst til å kreve at hun roer ned personangrepene, men vet egentlig at hun ikke klarer det. Har lyst til å stille opp for henne, men vet at det aldri blir bra nok. Hun er så sterk og så destruktiv at hun trekker alle andre med seg ned. Jeg vet jo faglig at behandlere sjelden når frem for denne gruppen pasienter, de dropper ut av behandlingen når den blir for krevende. Håpet nå er at det brenner ut etter hvert og at hun blir roligere om 15-20 år. Det er bare så lenge til og det skal gjøre masse vondt underveis. Først og fremst for henne selvfølgelig og for mamma. Selv trekker jeg meg følelsesmessig unna og har dårlig samvittighet for det.

 

Så er det det å skape sin egen italienske familie oppe i dette da. Ønsker å ha en storfamilie der alle er til stede, men med søster der er det alltid anstrengt. Selv storebror merker det og har kommentert det. Kan ikke utelukke henne helt heller og vil det vel heller ikke. Mamma og pappa elsker å være sammen med de to guttene her og vi er masse sammen uten søsteren. Skjønner at det er vondt for henne å vite det, men synes vi må få lov til det allikevel. Jeg vil i hvert fall selv ha en stor familie med flere å spille på, synes det er sårt at den eneste søsteren jeg har er en jeg egentlig ikke har.

[Reveenka]

Jeg tenker at det er nok vanligere enn vi tror, dette med at familien ikke fungerer etter den lykkelige malen vi tror alle andre får det til å fungere etter....

 

Regner med at det er psykiatri inne i bildet når det gjelder søsteren din; det er ikke enkelt å leve med for dem rundt. Har selv vært gift tidligere med en mann med psykiske problemer, hvor dette etterhvert også vokste til å omfatte rusproblemer. Ikke lett å være den som er syk, men sannelig ikke lett å være den/de rundt heller.

Tror du gjør det rette, når du vil forsøke å sette grenser for hva du vil finne deg i av oppførsel - selv når det innebærer å holde litt avstand.

 

Jeg har ingen sånne problemer i min familie - her er vel snarere problemet det at vi er så få, og mine nærmeste er nokså uinteressert i noe "italiensk forhold" - hvertfall sammen med mannen min, meg og barna våre.... Derimot syns faren min det er helt topp med slikt sammen med sin nye samboer og hennes familie.............

Broren min kommer hvis det er noe å hente på det(ikke åpenlyst, men jeg merker det jo likevel), men ikke hvis det kolliderer med noe mer spennende eller innbringende.....da avlyses førtiårsdager, barnebursdager og annet over en lav sko.

 

Jeg trøster meg med at mannen min er toppen, og at vi har mange friske barn som værsågod skal lage italiensk storfamilie for oss senere!

 

c",)

[phantomet]

Kjære Maud,

Nå er det min tur til å dele mine reaksjoner på det du har skrevet... For det vakte mange følelser å lese hvor du kommer fra, hvilke drømmer du har for familien din og hvor vanskelig du opplever det, med en søster som krever så mye av alle i sin krets.

 

Jeg har selv erfart at man ikke kan gjøre alle til lags, og at de man til syvende og sist har ansvar for er egen familie, deg selv, mann og barn. Deres lykke er viktigere enn alt annet. Og da er det det man må styre etter...

 

 

Hva gjør dere lykkelige? Hva skaper de gode følelsene i livene deres?

Der har du svarene til det som kan skape din "italienske" familie gjemt!

 

Du og dine fortjener bare det beste, og om det betyr at en krevende søster ikke får høyeste prioritet, kanskje tom blir valgt bort i den grad det er mulig, så er det verdt det!!!

 

Man mister ikke retten til "lykke" fordi man har vært "flink og vellykket". Det er ikke slik at man er nødt til å lide for å gjøre seg fortjent til slikt...at det er det som gir riktig status...men alt dette vet du jo allerede, Maud.Du forjener alt godt nettopp fordi du er deg, med alle dine flotte egenskaper, din evne til å se andre, dine refleksjoner og meninger og menneskelighet!

 

Og jeg heier på deg, med håp om at det gir deg litt energi til å gjøre det som skal til, og stole på at du vil klare å skape din egen versjon av din "italienske" familie!!!

 

Klem klem

[dritgrei hei hei!]

Hei du, fine!

 

Fin fordi du, among many other ladies her inne, er ei dame jeg har respekt for. Ei dame med hodet og hjertet på rett plass! Ei med saklige, gode, varme og utfordrende ord til meg og til oss!

 

Jeg kan ikke svare på dette egentlig, for hva betyr det vel??? men jeg velger å svare, fordi jeg kjenner meg igjen. ikke nødvendigvis i den samme historien, men i skuffelsen, redselen, ønsket og drømmene. Du lengter etter noe, som alle med et overveid ønske om å skape familile, lengter etter - jeg også. Men jeg kom skeivt ut fra start.... uten utdannelse, alt for ung med en enda yngre mann fikk jeg barn... allerede da ble det feil i forhold til drømmen... Men hva er drømmen egentllig? Jeg er vokst opp i en såkalt italiensk familie, hvor vi sjelden var ferre enn 11 på hytta og aldri har vært færre enn 40 på juleselskap... skjønner du...?? Men har jeg opplevd det gode, sammholdet og kjærligheten... nei! Falske smil og hyggelige taler og spill for galleriet... det er noe forbanna drit hele greia! - sånn kjære Maud vil vi ikke ha det!

 

Jeg velger å tro at hvis man skal klare å lage en slik familie må kjærligheten være det grunnleggende, ikke egoismen ikke pengene ikke ønsket om at det skal se hyggelig ut fra utsiden...

 

Det har akkurat gått opp for meg at hvis jeg vil ha en slik familie, fylt av kjærlighet og varme og empati, så må jeg se på meg selv som grunnleggeren... Det er jeg som er det første leddet, Dritgreipappan og jeg lager fundamentet her og nå! ... derfor vil kanskje ikke mine unger oppleve dette store med en gang, men ettersom årene går og vi lever vårt liv som vi vil det, så vil de kjenne den kjærligheten, og de vil ha følelsen av "den italienske familien" som du kaller det. Vi med våre barn, og våre barn med sine barn og vips.... så er vi der...

 

En italiensk familie er sammensveiset fordi de er avhengige av hverandre, de jobber sammen, de er et team - det går ikke rundt om de ikke står sammen... her hvor vi bor er det så kaldt at hele vinterhalvåret er vi inne i hver vår hule... det er der livet er og det er det vi må dyrke - Vi må dyrke livet i hver vår hule... så kan vi danse de få månedene hvor det er varmt nok til å grille, men lykken er i våre hjerter i våre hjem, og vi må jobbe for å ha kjærligheten og lykken i fokus, der hvor vi faktisk er og lever...

 

Er dette kvalmt??? er dette pompøst... Jeg vet ikke, jeg tror det er sant, og jeg tror at vi som virkelig har valgt å lage familier - vi som alle, på hver vår måte har fått kjenne på familier som ikke virker som vi drømte om, jeg tror vi har en jobb å gjøre. Jeg tror den jobben består i å gjøre nærhet, åpenhet, tillit, trygghet og kjærlighet til en naturlig del av vår hverdag. Jeg jobber som besatt hver eneste dag for å få dette til, og jeg ser at det hjelper, fordi jeg mer og mer for hver dag går vekk fra drømmen om den gode familie til å heller leve i den gode familie...

 

fader heller, jeg kjenner på meg at dette er pompøst, men jeg mener det virkelig, og jeg vet at du med din varme og din kjærlighet både til mannen din, og ungene dine, til livet og til sannheten får den italienske familien du drømmer om.... guttene dine må bare få vokse opp å bli litt større først.

 

Søsteren din er en sorg, lite vet jeg om det, men mye vet jeg om skuffelsen, om savnet og om håpet - det gjør vi nok alle... Jeg kan ikke annet en å heie på deg, og si at dine unger er heldige som har deg!!! Du vil gode ting for dem, og de opplever daglig den gode og glade familien du ønsker for dem. Den familien er deg og dere - og de vil ikke ha noe annet!

[Gummelillan]

Har nok ingen gode råd å komme med, kjære Maud. Det må gjøre vondt å oppleve dette. Og kanskje ekstra vondt nettopp for at du som profesjonell vet mer om dette enn oss andre?

 

Tror du gjør det eneste rette ved å skape din egen storfamilie og så får bare tiden vise om din søster en gang blir klar for å kunne være en aktiv del av den eller ikke.

 

Glad for at du delte din historie med oss og ser frem til å møte deg. Du virker som en utrolig modig, flott og reflektert modenmamma!

[Gjest]

Hei Maud

 

Klem til deg!

 

Jeg har ikke lenger kontakt med min mellomste bror. Det skaper store problemer for resten av familien (mine foreldre, eldste bror osv.) Er ikke det jeg ønsker, har ikke lyst å være den store, stygge ulven. Men jeg gjør alt det som jeg må for å verne min egen lille familie. Jeg har hatt mange tunge kamper og har stått alene på barrikadene, ropt og skjelt, grått og vært fra meg av fortvilelse. Jeg opplever at jeg ikke får støtte av min egen familie, men har heldigvis en flott mann og gode venner som dytter meg videre i tunge stunder. Men jeg er veldig sikker på at jeg til syvende og sist gjør det rette. Jeg kan ikke lenger gå på akkord med meg selv, mine følelser og mitt liv.

 

Det er ikke lett å se familien sin gå i oppløsning. Når man er barn er man i situasjonen,og da handler det kun om å overleve. Som voksen kan en se på¨livet sitt i fugleperspektiv og lettere danne seg et bilde av hva som gikk galt/ er galt.

 

Jeg synes du skal stille krav! Du skal beskytte deg selv. Du skal la besteforeldrene dine treffe barnebarna. Selv om din søster er syk- så må du stille krav til hvordan hun oppfører seg. Jeg heier masse på deg jeg og. Håper at ting ordner seg. Husk at veien ikke alltid er like rett, men man lærer seg å takle svingene etterhvert:)

 

God klem

[Marry]

Hei Maud klarer nok ikke å være så klok som du :-) men for meg virker det som om din søster er umåtlig sjalu på hva du har klart å oppnå og for henne har nok du den "perfekte" familie god jobb, fine barn god ektemann osv mens hun sliter. Tror at det viktigste er at du bare er en søster som er like"dødelig"som henne og ikke en som prøver å "fikse" henne. På den andre siden må du skjerme deg og dine sånn at det ikke går på bekostning av deg og din familie og sette klare grenser for hva du aksepterer, jeg for min del har en alkoholisert mor og søster som ringte til alle døgnets tider og klagde sin nød på alt og er til tider så langt nede at ikke noe ser bra ut. Jeg blei så sliten av de og tenkte så mye på hva som kommer til å skje med de hvis ikke jeg er der så mye som de krever, og det er jo en fulldagsjobb :-)

 

Poenget er at du kan ikke "redde" noen som ikke vil bli reddet. Så fortrsett med den gode jobben du gjør med å skaffe deg din egen storfamilie som du kan regne med. og vær der for din søster når hun trenger det men ikke for en hver pris. blei litt rotete men håper du forsto ;-)

 

 

[Tiggywinkle]

Så godt å høre historien din, Maud.

 

Det er nok svært få som har den fine, italienske stor familien. Det virker som om mange, også her inne, sliter med å komme videre og leve uten dårlig samvittighet for egne valg.

 

Jeg hadde en lykkelig barndom, men har i voksen alder hatt flere og langvarige konflikter, med en voksen men umoden lillebror som både har utnyttet og vært ganske stygg med mamma.

 

Jeg har tatt valget om å ikke ha kontakt fordi det skaper for mye vondt, resten av familien føler det ganske likt (ikke mamma selvfølgelig...)

 

Så i min drøm om en italiensk storfamilie er det ikke alle familiemedlemmene som er med eller passer inn.

 

Sammen med mamma og søster har vi det fint, svigers + fam også.

 

Men storfamilien vår er etterhvert blitt gode venner med barn på samme alder som våre.

Her ligger det ingen gamle konflikter og lurer, og vi storkoser oss.

Søndagslunsjer med 15 personer, stort og smått, uhøytidelig, god mat og stemning.

 

Man kan velge venner, men familien får man tildelt, og det er ikke slik at man nødvendigvis liker eller har det bra med alle.

 

Det viktigste må være å ta vare de man er nærmest.

 

Det er en fryktelig vanskelig avgjørelse å avstå fra kontakt.

 

For meg var det riktig..

[Maud]

Åh, det er så deilig å være del av et fellesskap med flotte og reflekterte damer. Dere bekrefter det dilemmaet jeg lever i. Ønsket om en raus og flott storfamilie som trives sammen og ønsket om å beskytte meg og mine fra en psykisk syk søster. Ønsket om å hjelpe henne og ønsket om å slippe unna alt sinnet og destruktiviteten. Jeg synes ikke det er pompøst Dritgrei hei hei og for egen del synes jeg heller ikke det er naivt å ville gi barna alt flott og intet vondt. Jeg skjønner at det vonde finnes i verden uansett, men hjemme innenfor husets fire vegger kan jeg være portvakt og styre hva som rammer oss.

 

Jeg har også de beste "storfamilie-opplevelsene" sammen med venner. Min søster har (heldigvis) ikke barn, faren til storebror har ikke søsken og mannen min har søsken som er mye eldre enn oss. Det yngste søskenbarnet til minstemann er 15 år eldre enn ham. De lange lunchene med barn som løper rundt må vi derfor ha sammen med venner. Juleselskaper med masse voksne og mange barn har vi også sammen med venner. Det føles flott og riktig og jeg ser at barna nyter det.

 

Takk for flotte tilbakemeldinger, det er greit å bli bekreftet på at det ikke er egoistisk å velge å prioritere den familien man selv har etablert selv om det går på bekostning av å ta vare på en som tilfører mer vondt enn godt i perioder. Jeg er glad jeg har dere!

[Dailis]

Jeg er fra en slik italiensk familie, om jeg har forstått betydningen rett.

Vi er veldig sammensveiset, veldig inkluderende. Store familiemiddager (vi er 15) Vi er da 5 unger (4 biologiske) og jeg er heldig å være eldst.

 

Min mor er drivkraften bak dette, hun omfavner alle, har alltid tid og kjærlighet å gi, selv om hun er helt utslitt. Hun kan det å lage koselige stunder for andre, lage hjemmet til en oase vo kunne og kan slappe av i. Det har både ungene og hvem vi har hatt med oss hjem dratt nytte av.

 

Min bekymring er at jeg vet ikke om jeg makter å være slik en superkvinne som min mor. Som klarer å lage hjemmet sånn som hun har gjort. Som gjør at ungene vil holde seg der.....Og er det mulig med nesten bare gutter? Sitter med et lite håp om at mine unger som vokser opp i mammas familie får den tilhørigheten om jeg ikke klarer å skape den....

 

Blir trist av å lese din historie, jeg vet jeg er priviligert. Men du vet jo hva ingrediensene er, så du klarer nok å lage den familien du ønsker deg!

[Trollmora]

Kjære Maud

Jeg er helt sikker på at du som viser så stor innsikt, empati og er reflektert over hva du ønsker og hva du vil etterhvert vil få den storfamilien du ønsker deg. Om ikke alle da er i slekt med hverandre så vil din "familie" bestå av mennesker du bryr deg om, er glad i og ønsker å dele opplevelser med. Du avgjør det som er best for din familie, ikke din søster. Familie er der, venner må man fortjene, og hvis din søster ikke ønsker ditt vennskap så ikke la henne ødelegge deg. Siden vi alle er oppdratt til "Snille piker" så har vi vel alle en tendens til å strekke oss litt lengre enn sunt er. Inviter heller din søster når det passer for deg, når du har overskudd til henne ikke fordi at du må.

 

Lykke til på veien!

[♥Snulder]

Du må ikke sitte med dårlig samvittighet fordi du har lykkes med mye! Jeg tror kanskje også at utdannelsen din på sett og vis motarbeider deg litt her. Du kan alt om dette og føler kanskje at du kommer til kort der du i profesjonen din klarer å hjelpe andre personer??? Mulig jeg er på villspor???

Men i det minste... du har full mulighet til å skape din egen lykkelige familie! Ved å starte en "italiensk" familie med dine egne små + mannen, så har disse noe godt å bygge videre i livet!

[Attpåklatten :-)™]

En ting er helt sikkert - vi går ned i dypet om dagen, noen og enhver og det er fint å se:-)

Om man kommer fra min typiske italienske familie (som også koster krefter, vi har vel alle sett italienske familier i full blomstring;-) eller phantomet sin familie som er heavy load for et barn, men som alikevel kommer ut som et nydelig reflektert og klokt menneske, eller som din familie Maud, med noen som lager mer liv i leiren enn behagelig er.......så handler det først og fremst om oss selv og hvordan vi velger å ta det........:-) Jeg tror at vi selv må bygge våre tradisjoner, våre rutiner, våre måter å omgås utifra hva vi faktisk ønsker, ikke utifra hva som er korrekt eller forventet. Det betyr ingenting, det som betyr noe er at man gjør det med hjertet og ikke med hodet bestandig. Din kjærlighet til dine barn og mann er helt spesiell, du har et godt forhold til dine foreldre, men dessverre et vanskelig forhold til din søster. Noen ganger må vi rett og slett "let go" for å komme videre selv. Jeg mener ikke at du skal kutte henne ut eller late som hun ikke er der. Men jeg tror på at ditt fokus bør ligge på din nærmeste kjerne som er barn og mann, og så får hun velge om hun vil vær en del av det eller ei. Ikke la det bli ditt valg, for du vil uansett aldri kunne ta hennes valg. Men du trenger bekreftelse på at du ikke er urimelig om du er sammen med dine foreldre uten henne og det gir jeg deg herved:-)) Du er best for dine og hun velger også om hun vil bruke de gode energiene sine i denne sammenheng eller ikke. Din oppgave blir å beskytte deg selv fra hva som skal få råde i din kjernefamilie..............

 

Varm klem fra meg

 

[MAJA-67]

Jeg syntes du sa det så fint selv jeg; hjemme hos deg selv kan du være portvakt. Er så enig, så enig. Når barna merker at stemnigen blir dårlig, ja- da syntes jeg du med god samvittighet kan begynne å utelate henne. Du kan jo forsøke å inkludere henne når du føler du har overskudd.

 

Tror helt sikkert du klarer å lage din egen "italienske familie", men om man fra til til annen utelater noen, så blir den jo ikke borte av den grunn.

I tillegg kommer det jo nye, i form av venner, barnas venner, "dibbevenninner" osv. Lykke til, Maud - det ordner seg for snille jenter, vet du...

[Maud]

Både du og Snulder treffer meg midt i blinken. Jeg sliter av og til med samvittigheten fordi jeg får til det søsteren ikke får til. Hun opplever det som blodig urettferdig og det skjønner jeg. Jeg har ingen ønsker om å kutte henne ut, det ville gjort for vondt. Det er vanskelig å vite at jeg som har så gode teoretiske forutsetninger for å forstå ikke klarer å hjelpe henne. Jeg føler meg angrepet både foran og bak og reagerer med å beskytte meg og mine. Det er godt å få bekreftet at andre synes det er greit.

 

Den italienske familien burde jo egentlig ha plass til den hylende, skiftende søsteren min. Har tidligere hatt en kjæreste med italiensk mor og vet at det ikke er familien der "alt er lov" jeg ønsker meg. Ønsker meg en familie med samhold, toleranse for hverandre og masse omsorg. Gjør mitt beste for å skape denne familien for mine små gutter, mannen og meg selv. En gang om 15-20 år får jeg vel vite om jeg fikk det til sånn noenlunde.

 

Takk igjen for at dere er der ute!

[Attpåklatten :-)™]

I like så Maud:-))

Vi står i samlet flokk og det er en ære å få være en del av den:-)

[Gjest]

Det er ikke så ofte jeg er her inne, men det hender, fordi det er så befriende å lese det dere modne, reflekterte damer skriver.

I går leste jeg denne tråden, og det er sjelden jeg blir så mye klokere på så kort tid!

Det ble en merkelg opplevelse å da, like etterpå, lese en tråd inne på småtroll 0-1, omhandlende en "plagsom" svigermor.

 

Sånn til ettertanke... her er noen utklipp fra tråden på småtroll:

 

”Svigermor er uføretrygdet, bor i gangavstand og står uanmeldt på døra i tide og utide... (stod på døra en time etter vi kom hjem fra føden, "farmor må jo få kose med lille jenta", og var der i 3 timer) og jeg får mark av hele greie. Jeg liker å planlegge og blir helt stresset av at folk kommer uanmeldt. ”

 

”Hvis jeg er ute og går med vogna, er sjansen stor for å møte på henne, da hun støtt er ute og går selv. Og da må hun slå følge, bli med hjem osv.... Synes det er utrolig slitsomt!!”

 

”Føler jeg ikke har noe til felles med dette kvinnemennesket, hun er veldig opptatt av hva andre gjør og sørger for å kommenter det meste.”

 

”Har seriøst lyst til å flytte pga dette... føler jeg sitter på spiker når jeg er hjemme, bare venter på det skal ringe på...”

 

”Hvis jeg hadde hatt problemer med at noen stod på døra i tide og utide, og det ikke nyttet å snakke til dem, ville jeg faktisk begynt å låse døra. Og når det ringte på, ville jeg latt være å åpne av og til, og skyldt på at jeg stod i dusjen, ikke hørte ringeklokka eller no sånt. Det å komme til en låst dør og måtte ringe på, sier liksom også i fra på en måte, om at her kan man ikke bare dukke opp når det passer en, selv om du lukker opp de fleste av gangene.”

 

”Nå kom jeg på at moren min var akkurat sånn før, rett etter vi fikk babyen. Da bare kom hun (rett inn faktisk!!) akkurat når hun følte for det. Det var for å hjelpe oss da, men likevel.”

 

”Ikke gøy med plagsomme gjester man ikke har noe tilfelles med som aldri går.” (Sagt om svigermor)

 

”Det er jo ikke alle som er ute etter å ha en sammenspleiset familie, for de fleste er det vel greit å ha et helt vanlig, norsk forhold til familien.”

 

”Jeg synes det høres veldig koselig ut at dere har en sammenspleiset familie på begge sider. Men alle kan ikke ha det, for alle har ikke lyst til det! Det er det jeg mener. For de fleste er det liksom nok med et gjennomsnittlig godt forhold til resten av familien. Og for de fleste er det dermed ikke noe mål å ha en stor, lykkelig familie.”

 

”Jeg forstår at det kan virke sånn fra ditt ståsted - siden du er vant til en stor og sammensveiset familie der sånne ting sikkert bare er hyggelig.

Men der jeg kommer fra, er det vanlig høflighet å passe sine egne saker.”

 

[Karomamma]

Kjære Maud!!

Kan bare si at jeg tror du er på rett vei, jeg!

Klem fra en legmann...

[Gjest]

Kjære deg !

 

Nei det er nok ikke alltid slik at familien er slik som man drømmer om.

Det er jo tydelig at din søster har personlighetsforstyrrelser, sier det du selv antyder. Tenker du noen ganger på å kutte kontakten ?

Skjønner at det ikke er enkelt (har selv erfaring med min mor).

Men du må uansett verne om deg selv og din familie.

 

Du er nødt å trekke deg unna når du har behov for det, ikke ha dårlig samvittighet for det!! Kankje har du tanker om at du må yte mer ovenfor hennes "sykdom" i og med at du har utdannelsen? Det er jo selvsagt ikke riktig... Noen ganger må hun bare holdes utenfor og tåle det,

da er det kanskje et lite snev at italiensk storfamilie med de som er igjen?

 

Huff håper dere klarer med din søster,

men som sagt husk på å ta vare på deg selv=0)

 

[Gjest]

Huff det var ikke meningen å stille noen diagonose på din søster......ble litt feil, så det.......

[Maud]

Søsteren min har flere diagnoser, har også skiftet litt opp igjennom årene. Den "rette" er kanskje den du gjetter på. For meg er det ikke så viktig og har henne for nært til at diagnosene stemmer helt. Diagnoser i psykisk helsevern er ikke akkurat en presis vitenskap...

 

Jeg har noen ganger tenkt at jeg skal kutte henne ut helt, men har egentlig ikke noe ønske om det. I stadig større grad forholder hun seg til de grensene jeg setter. Det ville kostet så mye å stenge henne helt ute, både for meg personlig og i smerte hos henne, mamma og meg selv. Dessuten har altså storebror bare en tante og han synes ofte hun er morsom. Jeg holder henne utenfor en del og har av og til dårlig samvittighet, men den kveler meg ikke. Mange dager føler jeg meg trygg på at det har jeg rett til å gjøre og nesten alle dager føler jeg meg sikker på at det er riktig med tanke på min egen familie.

[Gjest]

Ser ut som du gjør det beste ut av denne situasjonen=0)

 

Vil bare ønske dere lykke til videre..