Hva skjer med samboeren min??

[Anonym bruker]

Sitter her å bare gråter og gråter jeg...

Sambo er helt rar og ekkel for tiden!!

IKKE den mannen jeg har bodd i sammen med i 5 år!

Han går fra og være blid til og plutselig eksblodere for jeg spør han om et enkelt spørsmål som : hva driver du med?(når han kanskje sitter med pcen)Å det er ikke fordi jeg tror han gjør noe "ulovlig" men det er sånn jeg alltid har gjort...Kanskje for å dra i gang en samtale..??!!

Jeg kan prøve og starte en samtale men får bare ja,nei,hmm...!!!

Å når jeg spør om noe er galt sier han..vet ikke....(?????)Sånn sitter jeg igjen...!

Å så kan jeg fortsette med at han må fortelle meg hvis noe er galt for jeg klarer ikke lese tankene hans,men da får jeg bare igjen : nei da ikke noe galt..(med en rar tone)

Har en nydelig datter på 2 uker og trodde dette skulle bli våres lykkelige periode,men han er bare rolig,rar og sur!!

 

 

[Anonym bruker]

Huff da, dette kjenner jeg igjen, for slik var min sambo en periode for noen år tilbake. Og da ble det faktisk slutt, fordi han hadde "mistet følelsene" for meg... Han oppførte seg akkurat slik som du bekriver her. Veldig utrivelig og ekkelt, og klumpen i magen vokser time for time. Det svaret "vet ikke" når du spør om noe er galt, er grusomt!!

 

Hos oss var det noe som plaget han, og det kom for en dag at det var ikke meg likevel. Han hadde det tøft på jobben og ble vel på en måte deprimert. Da er det slik at mannfolk som ikke prater, går og brygger på problemet og kjenner ubehaget vokse. Dermed er det lett å skylde på det som står en nærmest, nemlig deg! Jeg tror at din sambo kanskje har fått en slags fødselsdepresjon, noe som er svært vanlig. Situasjonen deres er uvant og ting er helt sikkert urolig og uforutsigbart med den lille nye babyen.

 

Dermed er noen mannfolk slik at de vil rydde vekk det som plager dem, eller tror plager dem. Sannsynligvis er uroen deg og babyen. Er han deprimert så ser han ikke at han holder på å trør feil, helt feil. Derfor vil jeg anbefale deg å sette ord på problemet, den vanskelige situasjonen. Og hvis ikke det løsner for han, så prat med noen han stoler på og be om hjelp. Feks hans søsken, mor eller far, eller lignende. For slik kan det ikke fortsette. Og sist men ikke minst, gi han luft. Han trenger helt sikkert pusterom for seg selv innimellom, så sørg for at han får det. Be han ta en guttehelg osv. Og konfronter han for all del om hva du føler for, og at du ikke finner deg i ullenhet. Det har jeg gjort i ettertid, med en gang jeg ser tendensen til denslags atferd, ja da ber jeg han ta seg sammen, ta ansvar for sin egen situasjon og handlinger, og at jeg ikke finner meg i å få skylden for hans problemer andre steder. Enten eller, sier bare jeg!!

Lykke til. Klem fra meg.

[Gjest]

Jeg tror at det har vært tøft for samboeren din å bli pappa, jeg! Det er menge nye følelser som skal håndteres. Kanskje sliter han litt etter fødselen også - kanskje var det en voldsom opplevelse for ham. Kanskje er han fremdeles veldig sliten etter det.

Jeg leste et sted at det faktisk er ganske mange fedre som har fødselsdepresjon. Men de blir gjerne glemt, og må i enda større grad enn mammaene hamle opp med sine problemer på egen hånd. Diagnose fødselsdepresjon eller ikke: Det at så mange får det, er et tegn på at det er en voldsom utfordring å bli mamma eller pappa.

Jeg vet ikke hva du skal gjøre... Det er kanskje vanskelig å få ham til å søke hjelp, eller å bringe temaet "følelser" på banen. Du får prøve så godt du kan å nærme deg ham og vise at du bryr deg om ham.

Håper at det blir en løsning!

[Anonym bruker]

jeg tror at det er som en annen her sier, en form for fødselsdepresjon. Samboeren min har i etterkant fortalt om hvor vanskelig han synes fødselen var, at han ble redd, at det kom frem følelser han aldri hadde trodd han hadde etc etc. En annen ting kan være at han er skikkelig sliten, jeg husker de første ukene med vårt gull så sov vi fryktelig lite, det var besøk i tide og utide og oppi dette her skulle vi være så lykkelige.. Klart vi var lykkelige, men vi var samtidig helt utslitte, og når man er slitne så ser man verden og møter man verden litt annerledes enn man normalt gjør. Kanskje han er bekymret for ett eller annet men at han ikke vil bekymre deg? Kanskje han trodde det å bli pappa var annerledes enn det det er? Er datteren deres urolig? kanskje han ser for seg at det blir sånn i 2 år fremover. Er veldig mange følelser ute å går, fra dere begge- helt sikkert. Men trøsten er at det roer seg.. Sender også en stor trøsteklem, er ikke sikker på om innlegget mitt hjalp, ble litt rotete, men jeg kan i allefall skrive under på at det absolutt ikke er like rosenrødt som man blir forespeilet, men alt går seg til og blir som regel mye mye bedre om veldig kort tid..

 

Klem

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar alle i sammen!

Jeg har et kjempe bra forhold til moren hans å det har han og,så kanskje jeg kan prate litt med henne??

Datteren våres er drømme baby..gråter lite og aldri...bare sover...å når hun våkner er det bare sytring..

At han er stolt av datteren er det ingen tvil om for han kan sitte lenge og bare se på henne..

Men det var en tøff fødsel og tårene trillet på han etter på,å jeg har aldri sett han gråte før..Han er ikke en sånn person..!

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg er overbevist om at samboeren din sliter med litt ettervirkninger fra fødselen, og kanskje at han har tunge tanker om at livet er totalt forandret etter å ha fått barn (uavhengig --> avhengig). Det at han er oppfarende er ett veldig tydelig tegn på at han ikke har det bra med seg selv. Og jeg er overbevist om at det ikke er deg og forholdet deres som er problemet. Men som jeg skrev lenger opp her, ikke finn deg i å bli behandlet sånn i evigheter, men hjelp han over denne kneika. Og det beste du kan gjøre er å være positiv, men realitetsorienterende.

Og ja, prat med moren hans, og be henne om hjelp. Kjempebra! Skal se det kommer til å ordne seg, bare gi han tid og luft.

Lykke lykke til!

Trøsteklem fra meg over her som har vært i lignende situasjon. Tenker på deg.

Ps. Mannfolk kan være noen rare vesner i blant, vi må ikke miste troen for det!