Føler meg forbigått i samværsplanleggingen.

[-Hengebuksvinet-]

Vet jo innerst inne at det ikke kommer noe godt ut av å iriitere seg over dette, og at jeg sannsynligvis etterhvert har blitt litt var angående denne planleggingen. Nå for noen dager siden kom f.eks mannen min hjem etter to uker borte i jobb, og da ble han og biomor enige om at hun skulle hente han på flyet (10 min kjøring fra her) og levere sønnen til han. De var her da klokka 23, og jeg må ærlig talt innrømme at jeg synes dette var et idiotisk innfall. Sønnen var jo overivrig etter tid med pappa, og nesten umulig å legge når han kom her. Mannen min er forsåvidt enig med meg i at dette ikke var det smarteste, men han har en lei tendens til å akseptere alle biomors ideer. Og hun mente at det var til sønnens beste, siden han ellers hadde måttet stå opp 7 på morgenen, og komme direkte hit. Akkurat som ikke de fleste barn står opp 7 på hverdager.

 

Er opptatt av at hjemmet vårt alltid skal være åpent for alle barna våres, og er alltid positiv til ekstra samvær. Etterhvert kjenner jeg imidlertid på at alt samvær legges opp etter mors turnus, og er ikke alltid enig i at dette er guttens beste. Måtte jo være mye bedre for han å være her en uke sammenhengende, enn å være her 2 dager - en dag hos mor - 1 dag her- 2 dager hos mor osv. Når jeg tar det opp med mannen min, er han nok litt enig. Men han sier det ikke går, pga morens jobb. Og så er han redd for at om han tar det opp med mor, vil han ende opp med mindre samvær.

 

Er deres menn redde for å gå imot mors ønsker? Nå er jeg ikke ute etter en mann som er vanskelig og fleksibel mot eksen, det er supert at de har et godt samarbeid. Men av og til føler jeg at det er viktigere for han å planlegge fremover med eksen, enn med meg. At han sier fra før til henne enn til meg, om det blir forandringer i jobbplanene hans. Stort sett jobber han heldigvis her i nærmiljøet, og da er ikke dette noe problem.

 

Er jeg hårsår her? Mannen er super, og stiller opp 100 % for meg og barna. Men jeg merker at man lett lar seg irritere av bagateller, når man først føler seg litt forbigått.

[Anonym bruker]

Nei, skjønner veldig godt hva du mener. Jeg føler også at denne planleggingen går over hodet på meg og at jeg er den siste som får beskjed. Dette berører jo meg og mitt liv også i aller høyeste grad. Så jeg har sagt i fra at han får inngå en mer fast avtale med mor, slik at det blir litt mer forutberegnelig. Har ikke tall på alle gangene vi har lagt planer for en helg (vi har ikke så mange helger for oss selv pga mannen min sin jobbing), og så må vi avlyse pga samværet.

Og det er ikke det at jeg ikke vil at mannen min skal ha samværet som tilbys. Men det er ergelig å avlyse det vi har planlagt, for det blir aldri til at vi gjør disse tingene etterpå.

[Maud]

Jeg synes mannen din er lite taktisk. Jeg er sikker på at hvis han tok deg med på råd, ville du latt sønnen hans være der 99% av gangene det var spørsmål om det. Da ville sønnen alltid vært velkommen, du ville følt at din mening var viktig og sønnens samvær med far ville vært hyggeligere. En vinn-vinn situasjon med andre ord.

 

Hvis eksen hans jobber turnus, må hun nesten finne flere å spille på enn dere. Det å jobbe turnus krever stor grad av fleksibilitet av den andre forelderen og det er vanskelig nok når man lever sammen. Å kreve det av en eks som er etablert på nytt, det synes jeg er for drøyt.

[-Hengebuksvinet-]

veldig sjelden vi har planer som ikke innbefatter barn. Og jeg har et supert forhold til stesønnen, som vi alle gleder oss til kommer. Men det jeg reagerer på her er først og fremst når samvær ikke baseres på barnets beste, men hele veien utfra mors jobb. Det blir ganske hektisk å ha mange og hyppige overnattinger, for så å ha han mindre periodevis. Han finner ikke alltid roen da. Ser at han trives mye bedre når vi har han en uke i strekk, for å si det sånn. Og vet også at han spiller mye på mors ønske om å skjemme han bort, når hun har han bare en natt.

 

Eksen til mannen min er veldig grei og enkel å forholde seg til, men nå går jo også alt på hennes premisser. Og det føles litt feil. Og jeg synes han burde rådspørre meg av og til, som nå når han vet at jeg har slitt med sykdom på både meg og barna. Og har hatt noen steintøffe uker. Da er ikke det du ønsker mest når mannen endelig kommer hjem, en overtrøtt 6 åring som hopper rundt dere. Og hvorfor kunne ikke heller jeg hente han eller hun levere han her litt tidligere, sånn at jeg fikk lagt han i rimelig tid. Jeg har jo sagt tusen ganger at det er bare å si fra, at jeg gjerne har han.

[Anonym bruker]

Syns det var litt spes at eksen hentet på flyplassen jeg.. I tillegg til at de planlegger ting over hodet ditt..

[-Hengebuksvinet-]

siden jeg ikke hadde skaffet barnevakt for å kunne dra selv. Så det reagerer jeg ikke på. Men synes dessverre mødre ofte har litt mye makt hva angår samvær, og det plager meg at mødre ofte står så mye sterkere etter et brudd.

[ostekaka]

Min manns eks jobbet også skift og samvær så litt ut som det du beskriver. Jeg orket ikke leve slik lenger, og det tror jeg heller ikke barna orket, jeg sa fra at det måtte stoppes.

Hun ville ha det slik, hun fikk jobben hun ville ha og hun tjente mer penger, faren ville ha det slik, for han så mye til barna. Men det er ikke godt for barn å ha det slik!

Hovedgrunnen til at en sender barna mellom to hjem skal jo være fordi barna har godt av det, få barnefri er jo bare et biprodukt og bør ikke være hovedgrunnen når det kommer til utforming av samværsavtalen.

Hovedfokus bør være på barnas behov for kontakt med begge foreldre, og deres behov for stabilitet. Ikke på mors behov for å jobbe skift.

[-Hengebuksvinet-]

-