Barndom og minner...en personlig beretning (svært langt)

[phantomet]

Barndom og minner kan være så mangt. Etter å ha lest tråden om gode barndomsminner, og begynt å tenke tilbake på min egen barndom, konkluderte jeg med at min personlige historie nok har mange likhetstrekk med mange andres, samtidig som den nok var svært annerledes enn manges også... Det er nok ikke uten grunn at jeg har valgt den retningen for utdannelse, at jeg er veldig engasjert i det jeg liker å tenke på som "den gode barndommen" og at jeg har veldig klare mål, håp og drømmer for hva jeg gir videre til mine barn.

Som attpåklatt i en familie med tre barn, to gutter så meg, en svært syk mor og en delvis fraværende far, både fysisk og mentalt, var nok rollen min noe annerledes enn det mange andre av mine venner hadde.

 

Min mor var fra et annet land, hun snakket godt norsk, men noe gebrokkent, og det var først da jeg begynte på skolen at jeg ville bruke norsk som talespråk, selv om jeg skjønte alt. Det var engelsk som var tingen hjemme hos oss. Men å være annerledes er ikke bestandig ensbetydende med bra, og i mitt tilfelle førte det med seg både barnlig erting og senere mer alvorlig mobbing

 

Vi bodde i en liten by, min far hadde en jobb som gjorde ham godt kjent og som krevde mye av hans tid. Min mor var hjemmeværende, som mange mødre var i nabolaget, og i ettertid ser jeg at det ikke var andre alternativer siden hun var så syk. hun hadde et intenst ønske om et pikebarn, og etter flere runder med SA, kom endelig dette barnet til verden. Meg! Hun var nå 39 år, og ansett som en gammel mor blant de andre i gata...

 

Mine brødre synes visst det var stas med en lillesøster til å begynne med. Men etter hvert utviklet den ene av dem en ekstrem sjalusi, noe som utspilte seg som sinnes utbrudd, hysteri og voldelig atferd. Det var klart at han ikke kunne være alene med lillesøsteren om så bare et sekund...og dette gjaldt faktisk i mange år!

Min mor tok da på seg oppgaven å gjete ham, og holde ham unna lillesøsteren så mye som mulig. Han var da 7 år og på skolen. Så det var noen lunde mulig å ha et vanlig familieliv, sjalusien til tross.

Men i mange år var det slik at ved første anledning til å plage søsteren ble den grepet begjærlig. Selv som voksen mann synes det å være umulig for ham å ha et normalt forhold til "inntrengeren" i familien.

Min andre bror som var to år eldre utviklet en sinnslidelse som tenåring, som satte sitt preg på familiesituasjonen. Og det kan trygt sies at det ikke gjorde den yngre broren mildere stemt, da han brått fikk enda en konkurrent på oppmerksomheten til våre foreldre.

 

Min mor var som sagt alvorlig syk. Hun var såpass dårlig at da jeg nærmet med 5 år måtte hun ha en stor operasjon. Den største av sitt slag i Europa på 70 tallet.

 

De to guttene mente min far at han kunne håndtere, mens min mor var på sykehuset i Oslo, men jenta var det verre med. Dermed ble jeg sendt for å bo hos en familie de visste om, men som jeg ikke kjente. De bodde på en flott gård et stykke unna byen vi bodde i. Og jeg ble kjørt ditt for å bo, som et av barna deres, de ukene min mor var innlagt.

 

Mamma var kjempedårlig, så hun orket ikke å gå ut av bilen. Dette var nok også fordi det å dra fra barnet sitt var såpass tøft at hun ikke maktet å delta i avskjeden. Jeg husker at jeg følte meg syk. Hadde vondt i magen, følte det som om jeg kokte innvendig, og var så slapp at jeg nesten ikke kunne bevege armer og ben. Da pappa sa farvel, og jeg skjønte at de virkelig skulle dra fra meg ble jeg hysterisk, men han gikk ut døren likevel. Jeg rev meg løs fra armene til den fremmede damen og løp ut døren. Endelig fikk jeg kroppen til å adlyde, men det var for sent... Bilen til mine foreldre kjørte bortover gårdstunet. Jeg løp, løp og løp. Hørte hjertet dunke i ørene, mens jeg hylte som besatt. Bilen saktet farten, og jeg trodde de stoppet for å ta meg med. Jeg så min mor sitte gråtende i bilen, sa satte bilen i gir igjen og kjørte for bort. Nå husker jeg ikke stort mer...før jeg våknet i en seng inne i huset. Jeg var blitt skikkelig syk, med høy feber og var helt tom i kroppen og tung i hodet...

 

Heldigvis viste det seg at disse menneskene som hadde sagt ja til å ta meg inn i familien for en periode, var nydelige varme mennesker. De var et hjem fylt av kjærlighet, omsorg, tilstedeværelse, omgang med dyr, muligheter for deltakelse i hverdagslige sysler på gården, og alltid god tid! Mannen i huset tok oss ungene med på lastebilkjøring, griserøkting og lek i hagen...Mammaen bakte brød, laget god mat og gav kos og trygghet. Og så var det en bestemor på gården som var kjærligheten selv. Med varme blå øyne, store ru hender og tid i bøtter og spann... Og verdens beste appelsiner...

 

Da min far kom tilbake på besøk flere dager/uker senere straffet jeg ham ved å ikke snakke, og slett ikke vise gjensynsglede.. Det tok lang tid etter at de hentet meg tilbake etter operasjonen at jeg turte tro at jeg ikke ble sendt bort igjen.

 

Så begynte en ny hverdag. Den som var lagt opp rundt en nyoperert hjertepasient... Da jeg var 6 år fikk jeg ansvaret for å fylle pillebrettet med de ulike tablettene som mamma måtte ta hver dag, flere ganger om dagen. Jeg måtte også lære førstehjelp, hvordan legge inn nitroglyserin under tungen om hun falt om osv. Brått visste jeg at hun kunne dø. Og livet vitende dette var tyngende. Hver eneste gang jeg gikk hjem fra lek med venner, håpet jeg at alt skulle være normalt når jeg åpnet døren. Jeg drømte at en dag skulle mamma være frisk og som alle andre mammaer i nabolaget. Det hendte dessverre aldri. Og jeg fikk mer enn en gang bruk for det jeg hadde lært. Og den panikken som barn, der jeg var redd for å gjøre feil, glemmer jeg aldri.

 

Min far opplevde denne frykten for at hans livs kjærlighet skulle dø såpass tyngende at han fant alternative måter å håndtere det på. Han jobbet og fant tidvis trøst i alkoholrus. Dermed ble han enda mer distansert fra familielivet.

 

Da jeg så opplevde at mens jeg lekte hos en venninne, at en sykebil parkerte utenfor huset vårt, og at en båre ble lempet ut trodde jeg at nå var dagen kommet da mamma døde. Jeg løp som besatt, og sjokket over å se hvem det var som lå på gulvet i stuen var stort. Der lå min store røslige pappa. Han hadde falt om med hjertesvikt. De klarte å redde ham og så bar det av gårde til sykehuset med ham. Der det ble operasjon og lang rehabilitering

 

Nå var livet lagt opp etter to syke foreldre. Og det var virkelig stor forskjell på hva disse to kunne mestre kontra andre foreldre. Riktignok ble min far relativt frisk igjen, og tilbake i jobb. Men han ble aldri slik han en gang hadde vært..

 

Da det endelig nærmet seg min konfirmasjon føltes livet ganske bra i grunnen. Helt til mammas tilstand forverret seg. Hun ble lagt inn på sykehus for observasjon. Og ble liggende der i flere uker. Hun var fast bestemt på å komme hjem til min store dag. Og dagen før hentet vi henne fra sykehuset.

 

Konfirmasjonsdagen opprant, og jeg fikk på meg min mors bunad, laget av min fars bestemor for mange år siden, og med stolthet sa mamma at jeg var blitt stor nok.....Stor nok til hva skjønte jeg ikke da? Det ble holdt taler under middagen, og min far fortalte at neste store anledning ville være da jeg ble 18 og kunne kjøre bil. Da jeg spurte mamma om hun ville lære meg å kjøre svarte hun: Å kjøre bil med deg kommer jeg dessverre aldri til å gjøre...Men jeg vet du blir flink!!

 

Dagen etter var det tid for oppfølging på sykehuset igjen. Mamma insisterte på at jeg skulle bli med henne, og sammen med min eldste bror og min mors beste venninne dro vi av gårde. Den dagen falt mamma overende på et offentlig sted. Og hun døde i armene mine.

 

Det tok ikke mer enn fire år for min far å følge etter henne. Han orket ikke et liv uten sin store kjærlighet. Han jobbet, drakk og meldte seg ut fra det meste. Og tilslutt klarte ikke kroppen mer, og hjertet stoppet mens han var på jobb…

 

Så i en alder av 18 år hadde jeg mistet begge mine foreldre. Jeg tok ansvar for dem mens de levde, og det ble mitt ansvar å ordne begravelse og praktiske ting i forbindelse med gravsted, minnestein og arv etter deres død… Mine brødre hadde inntatt en passiv rolle, der det ikke var blitt krevd stort av noen av dem. En fordi han var mentalt syk. Han andre fordi han aldri hadde tatt hensyn til andre enn seg selv, med unnskyldningen at han hadde et ”hissig temperament”…

 

Ved å dele min historie, vekkes minnene til live. Og tross mange vanskelige situasjoner i barndommen er jeg takknemlig!

For det er nettopp dette livet som har vært med å gjøre meg til en jeg er, den er med på å sette standarden for hva jeg ønsker for mine barn, den gir meg evnen til å sette meg inn i andre menneskers forskjellige erfaringer og den har skapt et rom for å glede seg over de flotte gode tingene i livet, se ting i perspektiv og stole på egen mestring og evne til å møte enhver utfordring jeg senere i livet har møtt.

 

Jeg vet også hvilken gave det er å være frisk, være velsignet med friske barn og et familieliv som gir trygghet, kjærlighet og frihet til det mest dyrebare av alt! Barna!!!

[Gjest]

Kjære deg phantomet.

 

For en gripende historie.. Jeg kjenner at det rører meg langt inni hjertet når jeg leser den. Jeg har også min "tapte barndom" men er ikke sterk nok til å dele den enda. På en rar måte gir det meg trøst at mennesker rundt meg har hatt det vanskelig og tøft. Jeg ser at det går å leve videre, selv om en har arr i sjelen. Og det viktigste av alt er å skape en normal familiesituasjon for barna. Takk kjære deg!

 

Du er en flott person!

 

Klemmer

[Attpåklatten :-)™]

Takk for at du deler phantomet, det er godt å dele, både sorger og gleder vi har og har hatt i livet. Det er jo alle disse erfaringene og opplevelsene som gjør oss til nettopp de menneskene vi nå er........på godt og vondt:-)

Jeg sitter med tårene trillende nedover kinnene, det er sterkt og vondt å lese din historie, det er mye ballast å ta med seg.......men det gjør en også enormt sterk på samme tid. Bare du tillater deg å være den lille redde jenta innimellom, for henne skal også tas godt vare på og hun følger trofast med hele livet:-)

 

Jeg er takknemlig for å ha møtt nettopp deg, vi har mange like tanker og meninger, mange sterke samtaler, som har gitt meg mye, og forhåpentligvis deg også. Jeg vet at det var satt en tid for vårt møte, og at vi skal fortsette å gå veien side ved side...........og det er en fin følelse........så takk for at du er nettopp deg og at du deler av din dyrebare livserfaring:-)

 

[♥Snulder]

Jeg må innrømme en ting Phantomet... det skal mye til for å røre ved min hjerterot, men historien din griper ett godt tak!

Jeg har møtt deg en gang, og førsteinntrykket var "varm". Du er en god person! Og heldige er dine barn og din mann som har deg som mamma og kone!! Klem!

[dritgrei hei hei!]

Jeg syns det er vanskelig jeg, å skulle kommentere dette, for hva skal man si?

 

De andre sier det som er riktig og sant! De sier takk, tusen takk!

 

Takk for at du deler, takk for at du finner oss verdige til å få ta del i deg, takk for den du er som venn og medmenneske, takk for samtaler og det trygge varme som er plantet så sterkt i deg.

 

Og heldige er vi som får nyte godt av deg, din varme, og det du representerer. Klokskap, nærhet, empati, sympati, tilstedeværelse og et enormt ønske om å gi et hvert barn det aller beste!

 

Du er finfin, og jeg blir både rar i fjeset, ydmyk i fjeset, stolt i fjeset men aller mest glad i fjeset av at du er min venn!

 

det vil jeg takke deg for -- at du er min venn altså!

 

:-)

 

klem klem klem

fra

[Dailis]

Det var en sterk historie, og sterkt å dele den.

 

Noen mennesker kommer seirende ut av vannskeligere oppvekster og blir varme delende mennesker som deg. Utrolig bra.

 

Ellers er det ikke så mye å si, jeg er imponert....

[Maud]

Når noen skal fortelle om barndommen sin, vil vi høre om bollebakende mødre og lekende fedre. Noen ganger er det ikke slik og jeg gråter mens jeg leser din beretning. Du er sterk som deler den og sterk som er den du er etter en slik barndom. Jeg kjenner ikke deg utover det jeg har lest her inne, men det jeg kjenner liker jeg! Jeg gleder meg til å treffe deg. Det som er godt med slike fortellinger er at de tross alt gir håp. Du viser oss at med et negativt utgangspunkt, kan det bli et veldig positivt resultat. Takk for det!

[phantomet]

Tusen takk for alle de fine tilbakemeldingene jeg har fått for at jeg såpass ærlig har fortalt dere om, det som for noen kan virke som en grim fortid.

 

Jeg har vel egentlig konkludert med at min historie har gagnet meg masse i årene som har gått, og om en eller annen kan ha nytte av å lese det jeg deler så er det faktisk enda bedre.

 

Jeg har selvfølgelig opplevd mye mer av både gode og vonde ting i livet, men som jeg har hevdet før. Man får sjelden mer servert enn man kan mestre...og man er tildelt disse mulighetene for lærdom og erfaring for å kunne høste verdifull kunnskap og innsikt.

 

"Hver mann, sin egen øy...." fritt omskrevet for anledningen, er ikke en livsanskuelse jeg setter lit til. Jeg tror nemlig at vi alle er med på å bidra til det universet vi er satt til å leve i...Vi tilfører vår kraft og personlighet, deler vår innsikt og erfaring, og finner støtte og energi i kontakt med andre...Noen kan mene at det er skjevt fordelt, men jeg er overbevist om at det finnes en kosmisk balanse som vi alle nytter godt av.

 

Jeg er nok en gang glad for at denne siden finnes med de mulighetene den medfører...Møter med andre mennesker, historier og glimt inn i livene til kvinner man ellers ikke ville møte...og uansett hvor utydelig fellesnevneren kan virke, så fins den her!!! Respekt, tillit, støtte, positivisme, toleranse og felleskap! Takk til alle dere damer, som bekrefter min overbevisning gang på gang!

 

Klem klem

[Dailis]

=D

 

Ofte er det bare godt å lese det du skriver!

[Gummelillan]

Kjære vakre, sterke, modige, flotte du, Phantomet!

 

Jeg kjenner jo, etter mange koselige kaffekopper sammen, mye av denne historien. Like fullt renner tårene nedover kinnene mine nå og jeg fylles av en dyp respekt for deg. Du er et nydelig menneske og den beste mammaen jeg kan tenke meg!

 

Glad for at jeg har fått lov til å bli kjent med deg!!!!!

 

Stor knuseklem fra

[Tiggywinkle]

Ja, dette var en sterk historie, og tøft av deg å dele den med oss.

 

Skjebnen tildeler oss familie og oppvekstvilkår som akn være svært forskjellige og ikke alle opplever å ha trygge og gode omsorgs personer rundt seg.

 

Når i tillegg søsken svikter og gjør livet vanskelig skjønner jeg at du har hatt det tøft.

 

Jeg kjenner på meg at jeg må knuge barna litt før jeg legger meg, hviske dem i øret at jeg er her for dem og elsker dem.

Og så bare håpe at jeg og mannen kan gi dem en lykkelig barndom å minnes.

 

takk for tankevekkende ord- har ikke møtt deg, men inntrykket er sterkt.

 

en klem fra meg

[phantomet]

supermamma til bee:)

Det er lov å finne trøst og kraft i andre mennesker historie, være seg glede eller smerte.. Det bekrefter at man ikke er alene selv i den mørskeste fortvilelse, i møte med de største utfordringene og i kontakten med de meste ensomme følelsene...

 

Barna er gaven vi er gitt til låns...Vi kan skjenke dem vår kjærlighet og omsorg, skåne dem for den urettferdige smerte og lære dem å mestre de utfordringer livet byr dem. Det er slik vi hjelper våre mest dyrebare å bli lykkelige, kjærlige og frie mennesker!

 

Og best av alt....Ingen gjør jobben bedre enn oss!

 

Klem klem

[phantomet]

Den takknemeligheten er du ikke alene om å føle!

Takk for timesvis med gode samtaler, for tanker og følelser delt, forståelse, heiing og ikke minst for at du har latt meg ta del i de utfordringer og opplevelser som har fylt din tilværelse den tiden vi har kjent hverandre!

 

Everything has a purpose!

[phantomet]

Snulder: Takk for at du lot hjertet være åpent...Føler meg beæret som har fått slippe inn!

 

Klem klem

[phantomet]

Min kjære venn Dritgrei...

Du trenger ikke kommenter for kommentarens skyld. Du har sagt flotte og gode ting tusen ganger, minst,og hver enste gang har du gjort det med oppriktighet, ydmykhet, varme og innlevelse. Hva mer kan man forvente av en god venn?

Jeg har sagt det før og jeg gjentar det igjen....Jeg er glad i deg!!!

 

Klem

[phantomet]

Du trenger ikke være imponert kjære Dailis.

Vi blir alle påvirket av den virkelighet vi lever i. Hva man gjør med denne kunnskapen er basert på den frie viljen...viljen til å velge det riktige, ikke fordi det nødvendigvis er enklest, men fordi det er verdiskapende i seg selv å kjempe seg gjennom motgang og erverve seg ny viten og innsikt!

Klem

 

 

[phantomet]

Gummis:

Er det ikke flott hvordan man på forunderligvis møter beslektede sjeler, som øyensynlig virker helt forskjellig fra en selv, men som likevel har en samklang som er behagelig å la leve???

Jeg er glad for at jeg har truffet deg! Du har beriket livet mitt med innsikt, realitet,omsorg, humor og ydmykhet...Og så er det deilig å møte likesinnede som skjønner viktigheten av oversiktelighet og system...

 

Klem klem

[phantomet]

Tiggywinkle:

Hver enste kveld, før jeg legger meg, går jeg inn til hver en av våre barn for å se til at de har det fint og at de sover trygt... Selv om bare to av dem er mine kjødelige barn, er kjærligheten til dem alle sterk!

Og så gjentar jeg løftet mitt til dem, om at jeg vil gjøre alt som står i min makt for å gi dem det rommet de trenger for å utvikle sitt iboende potensiale til fulle, og forhåpentligvis vil de vokse opp til å bli trygge, kjærlige og frie voksne! Med en barndom som har gitt dem livslyst, holdt liv i nysgjerrigheten og leken, fylt dem med selvrespekt og oppfordret dem til å følge drømmene deres.

Jeg håper at vi som foreldre kan utruste våre barn med nok styrke til å møte livets utfordringer med pågangsmot og ydmykhet...

 

Jeg ser ikke bort ifra at våre veier vil krysse hverandre...det blir fint!!

 

Klem

[Northernlights]

Takk for at du delte en bit av deg selv!

Vi må jammen være takknemlig for det vi har. Kanskje du burde dra rundt på ungdomsskoler eller lignende, og snakke om takknemlighet til selve livet.

Mange som ikke skjønner hva det betyr å være takknemlig for det man har.

 

 

Håper du selv lever et langt og lykkelig liv, uten sykdom =)

 

Klem fra

[Babyonboard ;-)]

Kjære kjære phantomet. En kjempegod klem fra meg, vennen! Og tusen takk for at du ville dele din historie!

Sitter her, og tårene renner i strie strømmer... Da jeg leste den andre tråden om de gode barndomsminnene, så satt jeg der med en sånn tung følelse i kroppen. Tankene gikk, og det var helt andre minner som kom frem istedet.

De gode minnene er nok der, men dessverre så husker man best de vonde... Jeg kan ikke skrive ned min historie, men en dag kommer den nok på trykk, om ikke her i dette forumet...

 

Mange ganger tenker jeg, kan jeg klare å gi min datter alle de gode minnene? Gi henne en trygg og god oppvekst som gjør at hun får den riktige bagasjen med seg? Ikke vet jeg, men jeg skal jammen gjøre mitt beste!!!

 

Jeg er så glad jeg har fått lov til å bli kjent med deg, phantomet :-)

Og jeg skjønner bare mer og mer HVORFOR ;-)

[Gjest]

Klem til deg Babyonboard.

 

En dag kommer de gode minnene til å overskygge de vonde. Jeg er sikker på at din datter får en god barndom. Selvfølgelig vil de vonde opplevelsene prege oss, men jeg tror og håper at det bidrar til at vi blir sterke og bevisste mennesker. Ønsker deg alt godt i livet

[Babyonboard ;-)]

Tusen takk supermamma til bee:)

 

Jeg tenker som så at jeg hadde ikke vært den jeg er idag hvis ikke jeg hadde opplevd alt det jeg har opplevd... En god del kunne jeg selvfølgelig klart meg uten, men sånn er no livet engang...

 

Klem tilbake ;-)

[Superlis]

Vil bare si tusen takk for at du delte minner fra din barndom,sterk kost!! Du virker som en sterk og flott dame,jammen har du hatt det tøfft!! Jeg har nok hatt en helt fantastisk barndom,med foreldre som har stilt opp for oss og som enda gjør det:) Desto tøffere og lese om det du har opplevd!! Nok engang takk for en sterk historie fra virkligheten,du er utrolig flink til og skrive,så liksom alt for meg...en bok skulle du tenke på! Stor klem!!

[Reveenka]

Din historie er sterk å lese, og viser tydelig at vi slett ikke får det samme startgrunnlaget alle sammen - men det som er helt sikkert er at du har rett i at mye ligger i oss selv og vår vilje til å leve livet slik vi mener det skal leves. Ingen tvil om at du har vært sterk, og at du har bestemt deg for et positivt fokus!

Mange som har hatt en tøff start bruker det som en unnskyldning til ikke å bruke sitt potensiale på best mulig måte - men du viser at man kan vende det til en positiv og sterk drivkraft!

 

God helse og det å kunne gi barna sine trygghet, kjærlighet og troen på seg selv - det er jeg enig med deg i at er det viktigste i livet! c",)

[mamma søker barn-har fått 2]

Vet ikke helt hva man sier til sånt, jeg......

Selv har jeg nærmest hatt en perfekt barndom, og da blir det vaskelig å identifisere seg...... Men på en annen side har jeg fått min del i voksen alder. Lang historie....

Det jeg vet er at når sånne ting hender så kan det gå den ene eller andre veien. Og du har tydeligvis gått den beste veien.

Fra egen erfaring kan jeg bare si, at mye av det som har skjedd med meg, kan jeg sverge på at ikke skal skje med mine barn.

Og det er vel sånn for din del også, la barna være barn, la de aldri være i tvil om at de er ønsket og gi de all den kjærlighet du kan...

Da blir det fine voksne av de.......

Men phantomet.... Takk for at du lar oss bli godt kjent med deg, det er alltid godt med åpne mennesker.....- er dessverre ikke like god på det selv.