Spørsmål til dere som har vært stemor en stund:

[Gjest]

Er det mange av dere som har opplevd at relasjonen til stebarna har endret seg over tid? Da tenker jeg både i positiv og negativ retning... Og hva tenker du i så fall kan være grunnen til det?

 

 

[Anonym bruker]

En stund kan være så mangt... det føles hvertfall som en lang stund for min del; 4 år.

 

Det har endret seg endel ja. I begynnelsen var det liksom greit, da var jeg så forelsket i faren deres at alt det negative ble overskygget av det. Jeg er jo ikke mindre forelska i faren nå, men den "ny-forelskede" følelsen har jo lagt seg litt, og hverdagen har innhentet oss

 

Jeg syntes det blir vanskeligere og vanskeligere. Barna blir større og større og de krever mer og mer (er 9 og 6 nå). Moren deres er en stor grunn til at det er vanskelig, hun prøver så godt hun kan å fortsatt være en stor del av min manns liv, og gjør så godt hun kan for å gjøre hverdagen sur for oss, og det tærer på både humør, krefter og tålmodighet.

 

Jeg vet at det er urettferdig ovenfor barna, men det er jo tross alt de som er grunnen til at den dama fortsatt må være i livet våres og forpeste det, og da lar jeg det desverre gå utover mine følelser for dem. Moren deres gjør så jeg får mindre følelser for dem og syntes dette er jævlig vanskelig, jeg ser moren deres gjennom dem på en måte, og da plager det meg at de også må være en del av livet vårt for resten av livet.

[Anonym bruker]

Jeg har vært stemor i 4 år, er blitt mer knyttet til stebarna, spesielt det ene stebarnet. Synes hverdagen fungerer bedre etter at vi fikk egne/felles barn. Min sjalusi bleknet og fokuset mitt ble rettet mot den lille. Biomor har også roet seg, hun virker fornøyd, ser vel at barna har det bra hos oss. Men jeg er usikker på fremtiden, frykter at det ene stebarnet kan bli en mare i puberteten, ser allerede tendenser. Heldigvis er mannen min en autoritær fyr, så alt av frekkheter og sleiphet blir slått hardt ned på. Men spørs om det holder når hormonene begynner å koke og løsrivelsesprosessen starter....Håper jeg bekymrer meg unødig:)

[Gjest]

Det vil jeg si, når man møter et barn som er din kjæreste sin er alltid spenningen stor, for meg var det , vil han like meg...osv.

Hadde en stor fordel at jeg hadde to barn selv slik at barna kom sammen å fant tonen.

Men helt klart at ting forandrer seg, for min del gikk det fra å finne sin plass i barnets liv de dagene han var der, søke meg fram til regler osv. Jo mer vi var sammen jo bedre likte vi hverandre og nå er vi kjempeglad i hverandre.

Stesønn min ble med meg på ferie alene i fjord sammens med barna mine, Sambo var hjemme og vi dro til syden i 18 dager.

Og slik som vi har bygd opp forholdet vårt gjør det til at jeg kan sette ned beinet til han vist det er noe uten at det skaper noe bitterhet sammtidig som han kan fortelle meg ting uten at jeg blir sur.

Jeg er også ekstremt nøye med å ikke forskjellsbehandle barna når stesønn min er her, det ville vært stygt gjort.

 

Stesønn min kommer til meg når han har noe på hjertet og han forteller meg ting som han føler er viktig.

Tror at mye av grunnen er likeverdig respekt, han var 7 år første gang vi møttes, nå blir han 13 i mai.

[Gjest]

Vil bare sitere deg

"men det er jo tross alt de som er grunnen til at den dama fortsatt må være i livet våres og forpeste det,"

 

Trodde faktisk det var din samboer og x han som var skyld i det å få barn, har faktisk aldri hørt om at barna har blitt bedt om å bli født.

 

Rart utsangn

[Anonym bruker]

Det var spørsmål om hvordan vi opplever det, og da svarte jeg på hvordan JEG opplever det!

 

Jeg vet at begge er "skyld" i at de fikk barn, men min samboer forpester ikke min hverdag! Hadde exen hans vært noenlunde normal i huet så det gikk ann å samarbeide med henne så hadde ikke hun heller forpestet hverdagen vår! Hadde jeg ment at min samboer forpestet hverdagen min tror jeg kanskje at jeg ikke hadde vært sammen med han mer?!

[Gjest]

Må jo spørre når du gir barna skylden for at x hans er i livet deres, for to må til for å få barn og du skal helt klart få ha alle dine meninger du må ha.

At x er kan være en pest og plage kan jeg være helt enig i, men syntes det er trist lesing at barna får svi for noe andre gjør, men det er bare min mening da.

[Anonym bruker]

JEg var veldig positiv og satt mye inn på å få ting til å fungere. JEg ville at det skulle gå fint, og jeg sto på for at ting skulle bli bra.

Det går fremdeles ikke bra 5 år etterpå, og jeg har nå distansert meg. gidder ikke prøve alt jeg har lenger, jeg er blitt lei og litt bitter. Realsjonen er ikke forbedret etter at jeg gav opp, heller blitt verre.

Vi har det fint sammen nå vi ikke har barna hos oss.

[ana baroma]

Jeg har fått et nærer og bedre forhold til stesønnen min, vi har mange opplevelser sammen, og felles relasjoner gjør at vi har mye felles å snakke om.

Jeg har fått et bedre og nærmere forhold til mamman hans, vi har funnet ut av rollene våre, og det fungerer godt.

Rutinene sitter bedre, og nå er vi bare spente på hva familiens neste tilskudd kommer til å påføre oss av utfordringer:)

[Anonym bruker]

For meg så har det blitt mer positiv etter som tiden har gått. Føler meg mer knyttet etter jeg selv ble mor også. Før hadde jeg ingen/dårlig forhold ovenfor biomor, merket når det bedret seg at forholdet til ste.barnet ble bedre..

[Anonym bruker]

Har nok forandret seg ganske så mye her i huset ja. Har vært "stemor" i 5 år. Barna har blitt større og utviklet seg på en måte som jeg ikke finner tilfredsstillende med tanke på oppførsel osv. Men jeg har sikkert forandret meg i løpet av tiden jeg også.....

[Anonym bruker]

Mitt forhold til mine stebarn har endret seg til det verre som en direkte konsekvens av min manns behandlig av sønnen min (som jo er hans stebarn). Jeg føler det svært vanskelig å være raus, tolerant og vennlig når han ikke er det mot mitt barn. Han har påpekt alt han syns er "feil" på barnet mitt, men det er én ting han ikke kan "ta" meg for og det er bortskjemming. Hans egne derimot, hyler seg hese dersom f eks kveldsmaten består av noe annet enn de kunne ha ønsket seg, og bedriver dette til en grad som fører til favorisering av dem foran min og fellesbarnet. Jeg har i det siste satt hardt mot hardt. Jeg engasjerer meg ikke mer i dem enn nødvendig, og det skremmer mannen min, så han tar seg sammen. Men det er ikke morsomt.

[Anonym bruker]

Hvor mye eller hva er det som er "feil" på barnet ditt da?

Er ikke stefaren grei mot barnet ditt? Skjemmer han bort egne barn?

 

Blir så provosert når jeg hører om forskjellsbehandling og at et av barna skal alt liksom være feil med...