Savner mere engasjement fra pappaen..

[Anonym bruker]

Jeg er samboere med pappaen til dattern vår.. Hun er snart 6 mnd. Savner mere engasjement fra han når det gjelder dattern vår. Han er ikke så interessert synes jeg. Men utad så får alle det inntrykket av at han er verdens beste pappa om dere skjønner.. Han legger ut om hvordan vi har det osv.. av rutiner ol... Men jeg får ikke så mye "hjelp".

 

Jeg gjør så å si alt med dattern vår.. Når han kommer hjem fra jobb så sier han hei til henne og mange dager er det alt.. Jeg synes det er kjempe trist. Har tatt det opp med han flere ganger, men får beskjed om at jeg må forstå at han er sliten og ikke orker å ta henne.. Han ser på det å ha permisjon som FRI. Heldigvis har vi en rolig jente som sover mye og er fornøyd om ikke så vet jeg ikke hvor jeg skulle gjort av meg..

 

Men når han kommer hjem, så hadde det vært godt å få litt tid til meg selv, men nei da.. Spør jeg han om han kan ta henne litt, mens jeg gjør noe for meg eller noe så sier han at kan du ikke gjøre det etter at hun har lagt seg..

 

Jeg merker at jeg er sliten... Føler meg nesten som en "alenemamma" for jeg gjør alt med henne alle dager.. Kan aldri falle han inn å gi henne mat, da må jeg enten be han om det og gjøre alt ferdig til han da kan jeg heller gjøre det selv..

 

Han har vært hjemme med henne alene kanskje 5 ganger siden hun ble født. Siden han gjør ting så sjelden med henne, så glemmer han fra hver gang hvordan rutinene er og må spørre meg før hver gang.

 

Det hjelper ikke å prate med han, for det har jeg gjort mange ganger.. Føler meg så hjelpesløs... Følte meg alene i svangerskapet også.. Han tok fra meg gleden ved å glede meg.. Synes det var teit at jeg handlet litt.. Jeg gledet meg kjempe mye til å bli mamma for første gang..

 

Han har en datter fra før. Hun er hos oss 50/50, så han viste jo hva han gikk til.. Uff.. takk for at du gadd å lese dette

 

 

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Mange menn er nærmest redd ungene når de er så små, og tør ikke gjøre så mye med dem. Noen blir bedre når ungene blir større og gjør mer av seg, men det er jo selvsagt ikke riktig at du skal sitte på pinnen og vente til datteren deres blir større.

 

Det høres ut som du er litt for snill med samboeren din, godtar svarene han kommer med. Forståelig nok at han er sliten etter jobb, men å se til datteren deres i 30 minutter mens han f.eks. ser på tv er jo ikke særlig krevende. Du har jo tross alt vært hjemme med henne hele dagen ellers, og jeg regner med det er du som gjør stort sett det meste av husarbeid og matlaging ? Eneste måten for å få han til å forstå at du også blir sliten, til tross for å gå hjemme er å overlate ansvaret til han en hel dag så han ser hva du har å gjøre med.

 

Snakk med han på nytt, men ikke pakk tingene pent inn neste gang. Si rett ut at du er drittlei av at ikke han tar sin del av ansvaret, han har et barn fra før av og visste dermed hva han gikk til da du ble gravid. Det er ikke for mye forlangt at han skal se etter jenta deres mens du tar deg en dusj, eller gjør noe annet. Blir irritert når jeg hører dette.

Spør han rett ut hvorfor han unngår datteren deres på denne måten, er det noe spesiell årsak til hvorfor han ikke vil ha noe med henne å gjøre ?

 

Klem

[3 blå]

Dette innlegget måtte jeg bare svare på... Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver.

 

Faren til sønnen min var akkurat lik...

Og som du kan se på niicket mitt gikk det ikke helt som planlagt. Mye av grunnen til dette var hans manglende intitiv til sønnen vår. Joda, jeg vet han elsker vår lille skatt, men han tok kun del i de "kjekke" tingene.

 

Bleieskift var for eksempel ikke en pappas jobb, fordi han syntes det var ekkelt. Vi bodde sammen i 2 år, og i 10 av de mnd etter sønnen vår ble født skifta han kanskje 5 bleier. Det er jo en helt normal sak, å skifte på sønnen din hvis det er noe i bleia.

Noen ganger når han satt med lillegutt på fanget kunne han si: "Du må skifte bleie". Hvis jeg mente at han kunne gå å ta den, sa han bare nei, og satt å venta på at jeg tok det.

Han kunne sitte i 10 minutt å bare vente på at jeg skulle gjøre det.

Det er tragisk!

 

Når gutten skulle bades var det alltid jeg som gjorde det. Jeg ropte kanskje på han at han skulle komme inn på badet å se, men neida, det var noe mye viktigere på tv.

 

Var det mat tid, så spurte jeg kanskje om han kunne gi han mat. Da kunne jeg få til svar: "Jeg gjorde det jo i går".

 

Alt var kjedelig og ekkelt...

 

Men han gledet seg veldig til gutten ble større og de skulle gå på jakt sammen. Veldig koselig det, men jeg mener likevel at grunnlaget starter på stellebordet....

 

Dette var noen av grunnene til at det ble slutt mellom oss, men mange andre følelsesmessige faktorer spilte selfølgelig også inn. Jeg ønsket for alt i verden en "hel" familie, om du skjønner, men slik ble det ikke med oss.

 

Nå har jeg truffet en faktastisk mann som stiller 100% opp for oss. Han skifter bleie, bader, mater, leker og er verdens beste stefar For min del har livet kun blitt bedre, selv om jeg på et vis har frarøvet faren til lillegutt en del av oppvekst og samhold.

Men jeg tenkte på meg selv og mitt liv, og kom frem til at jeg ikke ville leve ulykkelig sammen med en mann som jeg ikke var nok glad i.

 

Overgangen til rollen som alenemor var ikke så utfordrende og vanskelig som først forventet, for jeg hadde vært alenemor i 10 mnd allikevel...

 

Jeg ønsker deg lykke til, og håper selvfølgelig at han skjerper seg og innser hva han kan miste. Vis han gjerne dette innlegget, og få han til å skjønne hva som er viktig her i livet.

 

Stor klem er sendt til bare deg

 

[Anonym bruker]

Jeg er vel i den heldige posisjonen at jeg ser at min samboer har de samme tendensene. Er derfor svært skeptisk til å lage et barn sammen med han... Han er ikke så flink med datteren sin at det gjør noe...