far betaler ikke bidrag. hva syns dere?

[Anonym bruker]

jag lar barnefaren slippe å betale bidrag for å slippe d ekstra helvette med han. han mener økonomien hans er så dårlig sjø.

så ville han først at vi skulle ha junior 50/50, men d synes ikke jeg er aktuelt da han er bare 6 mnd.

så er jeg redd for at han skal prøve å få rett på merre sammvær om jeg krever barnebidrag.

er dette dumt av meg??

[*toppris*]

ordne deg bidrag du:)

 

alt ang samvær tar tid, og når han er så liten er det ikke annbefalt med fx 50,50...

 

0 - 1 år

De aller minste barna, de som er under ett år, trenger først og fremst et nært og trygt forhold til å få og kjente personer. Små barn har ikke god hukommelse. Særlig omkring halvt års alderen har nok mange foreldre opplevd at en ellers trygg og glad unge snur seg bort i hylende protest når mormor eller farmor kommer, selv om denne nylig besøkte familien. I samværs-sammenheng betyr dette at samvær en ettermiddag i uken og annenhver helg ikke alltid er den beste ordningen, da barnet glemmer fra gang til gang.

 

Barn i denne alderen reagerer også enkelte ganger på ukjente omgivelser, ikke minst på det å sove i en fremmed seng. Å være i en annen leilighet om dagen går som regel bedre, særlig dersom besøkene ikke varer så lenge at barnet begynner å bli redd for at han eller hun ikke skal komme hjem igjen. Å bygge opp tryggheten på et nytt sted, særlig med tanke på overnatting og lengre opphold, kan derfor ta tid. Dette er spesielt viktig i de tilfellene hvor barnet har hatt lite eller ingen kontakt med den som skal ha samværsrett. Det lønner seg å ta tiden til hjelp, for hvis barnet først virkelig får panikk, kan det ta lang tid å skape trygghet. Det hjelper godt om barnet kan ha med seg noen kjente, kjære ting, for eksempel bamsen eller " suttekluten".

 

For små barn er hyppige, korte samvær, ideelt sett kanskje flere ganger i uken, ofte bedre enn "vanlig samværsrett". Og hvis barnet ikke kjenner den det skal ha samvær med, er det kanskje aller best om besøkene til å begynne med foregår der barnet bor. Etter hvert som barnet føler større trygghet, kan besøkene bli av lengre varighet, og eventuelt sjeldnere.

 

1 - 2 år

For de litt større barna, ett- og to åringene, er også trygghet svært viktig. Nå har barna dessuten kommet i den alderen hvor de for alvor begynner å få grenser. De vil gjerne bestemme selv, men det er selvsagt mye de verken kan eller bør få bestemme. For foreldre kan det være godt å huske at det å bestemme ofte er viktigere enn hva de får bestemme. Å la barna bestemme om de vil ha blå eller røde votter kan være greit, men ikke om de skal gå ut eller være inne. Barna kan også få bestemme om far skal lese eller synge på sengekanten, men ikke om det er sengetid nå.

 

Noen grenser er nødvendige forbud for å verne barnets liv eller helse. Andre er mindre livsviktige, men likevel rimelige. For små barn er det lettere dersom de voksne er enige om hva som er lov eller ikke lov. Det virker ofte forvirrende om noe er lov hos mor men ikke lov hos far. Det er også en fordel om spisetider og sengetider er relativt like, enten barnet er hos en ene eller andre. Å møte omtrent de samme rutiner og å oppleve samvær mest mulig som noe dagligdags, er med på å skape trygghet.

 

 

 

http://www.regjeringen.no/nb/dokumentarkiv/Ryddemappe/213325/213326/213327/213347/213348/foreldreansvar_og_samvaersrett.html?id=216877

[Anonym bruker]

Det er også hans barn og han skal være med å forsørge det. Så jeg synes det er dumt ja.

 

Hvordan skal han prøve å få rett på mere? da må han gå rettens vei, tviler på at han trekker det så langt, spesiellt siden han ikke vil betale barnebidrag som er for barnets beste.

 

Selv om økonomien er dårlig så har man plikt til å forsørge barnet til det er 18 år, du kan kreve bidrag gjennom trygdekontoret så kan de ta seg av diskusjonene;)