Flere enn meg som jubler stille inni seg...

[Anonym bruker]

Når søndags kveld kommer og det er stilt i huset igjen..og du kan sette deg stilt og rolig i sofan og se på tv i fred og ro?

[Anonym bruker]

hos oss varer helge besøket til skolebussen mandags morgen.

[Gjest]

Opplever det hver kveld etter jeg har lagt barna i huset, da setter jeg meg ned og er lykkelig over å ha friske og flotte barn,en fantastisk samboer som vet å sette pris på meg og barna mine og glad for å ha noen timer for meg selv.

 

Faktisk utrolig mye man setter pris på når stillheten senker seg ja.

[Anonym bruker]

Jeg elsker søndagskveldene, når den ene er lagt og den andre er sendt hjem "igjen". Da er det 14 dager til neste gang

[Anonym bruker]

her i huset blir det stille hver kveld uansett hvor mange unger som er tilstede.Jubler gjør jeg ikke, men lener meg godt tilbake tilfreds og lykkelig. Må være slitsomt å ha det som deg, hvor du jubler hver 14.dag??!

[Anonym bruker]

Ja, jeg jubler stille inne meg etter en helg med ungene hans. Er en sann lettelser mandag morgen når far kjører avgårde med dem for å levere i bhg/sfo, og jeg kan bli meg selv igjen, huset blir rolig igjen og jeg får tilbake samboeren min og slipper å være "alenemor" (ja, jeg føler meg som alenemor for vår baby de helgene ungene hans er hos oss). Eneste som ikke er så stas mandag formiddag er at jeg må rundvaske huset fra topp til tå for å fjerne all møkka de klarer å legge igjen. Men det må jo uansett vaskes, bare ekstra nøye hver gang de har vært der.

[Anonym bruker]

Helt make som meg. Når de forsvinner ut døra, roen som senker seg, ryddingen og husvasken, og ikke minstå kunne slappe av å være seg selv, både meg og samboer, han er tilbake tilstede for meg og vårt barn.

Helgene de er her får jeg ikke slappe av, ikke bare blir jeg mer eller mindre alene om omsorgen for et lite barn, men jeg får jo alt som følger med dem i tillegg, rot og bråk. Jeg er mye alene i ukene da han jobber, og jeg trenger avkobling i helgene, jeg trenger å hvile. Det får jeg ikke. Jeg mener at barna burde bli sendt ut for å leke en gang per dag i helgene, et par-tre timer, slik at det går an å overleve.

[Anonym bruker]

Jeg må bare si at jeg har det på AKKURAT samme måte som dere ovenfor! Så rart at vi er flere som føler akkurat det samme liksom!? Her varer det også til skolen på mandag da men, når det øyeblikket kommer føler jeg det befriende.

[Anonym bruker]

Jeg håper og tror at når våre fellesbarn blir store, slik som hans barn fra før er, at de vil være litt mer selvstendige, og vekoppdragne, hensynsfulle og mindre dominerende, enn sine halv søsken.

Om ikke vil jeg føle meg temmelig misslykket som forelder, mor og oppdrager.

Det virker i allefall så langt som om at det kommer til å skje. Vår største er allerede mer tolmodig, selvstendig og mindre masete fordi om det er 12 års alders forskjell, det er også tilfelle der det er 6 års aldersforskjell.

Jeg forstår meg ikke på foreldre som ønsker å dyrke barnas avhengighet, tristhet, og plager. Klart barna blir tilbakestående om det hele tiden er greit å ikke klare selv, det er greit å være trist, da skal en få utløp ved å være i dårlighumør, og det er greit å få så vondt i kneet etter å dunke det på stolen at en må gå med krykker og få spesial behandling.

Det er greit å avbryte voksne og det er greit å bli lei seg når en taper i ludo.

Nei det er ikke slik en får lykkeløige barn. Det får en med å ha gode roller som barna kan fylle, litt jobb og oppmuntring, og skryt for selvstendighet, også kalt mestring.

[Anonym bruker]

Amen....sånn føler jeg det også.

Annenhver helg er en lidelse fra ende til annen.

 

Bare en ting er anderledes....ungene er mine egne.