Flere som har menn som reagerer "feil" når du gråter?

[Anonym bruker]

Jeg har fått bekkenløsning som blir verre og verre for hver dag som går. Jeg har en mann som ikke forstår dette, og det gjør meg trist. Sammen med alle andre tanker som svirrer, inkludert det å føle at du ikke kan ta deg av det barnet du har fra før, begynnte jeg å gråte etter middagen i dag. Da setter mannen seg i andre enden av sofaen og spør kvast/ufølsomt "hva er det"? Jeg svarer ikke, og han stikker og gjør andre ting mens jeg ligger og gråter videre. Er det ikke NORMALT å gi den som gråter en klem????? Nå er gråten gått over til sinne, for jeg kan virkelig ikke være sammen med en som er så kald som han. En klem trøster mer enn tusen ord.. Og jeg må vel ikke BE og det mens jeg ligger og hulker?! Og dette har skjedd nærmest hver gang så lenge vi har vært sammen. I ettertid har jeg flere ganger sagt at alt han trengte var å gi meg en klem. Er det bare min mann som er sånn, eller er dette normalt for det motsatte kjønn? Syns dere jeg overreagerer nå?

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen!! Mannen vet ikke hva han skal gjøre tror jeg. De fortstår ikke følelsene dine, og derfor reagerer de som de gjør. De forstår ikke at mye kan hjelpe bare ved å bli holdt rundt og bli strøket på ryggen.

Du overreagerer ikke. Men din mann er også en som er flinkere på "jobbfronten" enn å snakke om følelser??

[Linchen]

Hei jenter

 

vi trenger mange klemmer! Klemmer dere mye ellers, da?

 

Hver ettermiddag gir vi (mannen min og jeg) hverandre en lang og god klem, der vi liksom hviler litt i hverandres armer. Høres kanskje litt "mushy" ut, men det er så deilig! Samme hvordan dagen har vært er det viktig å holde hverandre nær. Og da hender at jeg også må gråte en skvett.

 

Kanskje mennene deres trenger litt "opplæring" i praksis?

 

Synes det virker veldig rart å gå i fra en som gråter, det fortjener du helt sikkert ikke.

 

Her får du i alle fall en klem fra meg (*) ehe det skal liksom ligne på en som klemmer, da he he

[Adrian07♥ Sofie10♥]

Hei hei!

Må nok si at jeg har det sånn jeg og.. Nå er jeg veldig heldig som ikke har merket noe til plager så langt (er 13 uker på vei), men hormonene er jo der.. Samtidig som jeg er en følsom person.

Min samboer gjør akkurat det samme som du beskriver, spør kaldt "hva er det" og klarer ikke gå bort til meg å gi meg en klem, selv om det er alt som skal til..

Hvis jeg klager over smerter hvis jeg har vondt i magen, er veldig kvalm o.l, og begynner kankje lett å gråte, kan han si: " skal jeg ringe legevakten?".. Han tror tydeligvis det er kjempe alvorlig siden jeg gråter.. Og det jeg trenger er bare en som kan bry seg litt med en klem, holde litt rundt meg osv..

Men samtidig elsker jeg han over alt på jord, han er flink til å si jeg elsker deg, gi meg et kyss før han går og når han kommer hjem..

Så har vel fokusert på de positive sidene hans =)

Er din kjæreste romantisk forresten?

 

=)

 

[NewYorkMom_får_to_tette]

Jeg har det overhodet ikke saann--synes mannen min er utrolig flink til aa gi klemmer. Men han gir meg mye mer klemmer naa enn i starten av svangerskapet, saa der har jeg et lite tips. Jeg tror ikke at menn noedvendigvis vet hvor mye en klem betyr for oss--saerlig naa naar vi er gravide. I starten av svangerskapet kom jeg ofte bort til ham og sa at jeg trengte en klem. Vi koser ogsaa naar vi legger oss og naar vi vaakner, og jeg passet veldig paa aa gi tydelig uttrykk for at jeg satte stor pris paa det--at det hjelper veldig. Jeg tror at noen ganger maa vi rett og slett spoerre--de kan ikke lese tankene vaare. For en tid tilbake spurte jeg ofte om han kunne gi meg en ryggmassasje, og naa har han begynt aa gjoere det ofte. Og han liker godt aa gjoere det ogsaa. Det er ikke sikkert at mennene vaare vet hva vi trenger saann automatisk--saa mitt raad er aa takke ham og gi utrykk for at du setter pris paa det hver gang han gir deg en klem--og ikke vaer redd for aa spoerre selv.

[Anonym bruker]

Samboeren min hater at jeg gråter... Før pleide han å bli sint og kjefte på meg og kalle meg sytunge...

 

Jeg har tatt det opp med ham, og sier at noen ganger hjelper det å gråte litt for jeg får utslipp for følelsene. Og at det da ikke hjelper at han blir sinna.

 

Det har tatt tid, men nå blir han ikke sint lenger. Han blir kanskje irritert inni seg, men viser det ikke. Jeg tror han har innsett at det går fortere over dersom han tier, eller kommer bort og trøster meg med en klem.

 

Jeg synes jo det er rart at han blir irritert. Hvis det var han som gråt, ville jeg jo ikke reagert på samme måte. Men vi er nå forskjellige, og jeg tror egentlig grunnen til at han blir irritert er fordi han synes jeg gråter uten grunn...

[Isadora nybakt mamma 14.06.07]

Innlegget ditt kunne vært skrevet av meg! Elsker min mann over alt, og vet at han føler det samme for meg. Men jeg er vel sånn ca. verdens mest følsomme person, og han fikser ikke tårer. Har fortalt han mange ganger at han bare trenger å holde rundt meg, ikke si noe engang, men det virker som om han glemmer fra gang til gang, og ofte blir han rett og slett irritert.Prøver å fortelle han at tårene bare kommer, hadde jeg kunnet styre dem hadde jeg selvsagt ikke grått. Men vi har vært sammen i maaange år, og begge har vel forsonet seg med tingenes tilstand. Prøver å se det positive i situasjonene. Det kjipe er at jeg ønsker å være 100% ærlig og snakke om alt jeg synes er dumt, og leit, mens han synes jeg maser for mye om negative ting og ødelegger hans humør, det er jo ikke ment sånn...

[Anonym bruker]

Jeg har hatt en helt for j***** dag idag, vondt i hodet og bekkenet helt fra jeg våknet - huset ser ganske enkelt ikke ute, det er smuler, støv, rusk, hybelkaniner, rene klær i dunger, skitne klær i større dunger, syke barn, og jeg følte virkelig at jeg trengte en dusj - som jeg selvfølgelig ikke hadde tid til å ta med det første. Slik bare ballet det på seg, og ja, den jeg ble sint på var på jobb for øyeblikket. Hvorfor jeg ble sint på akkurat ham? Fordi hele dagen min var dårlig, og det kom så utrolig godt fram akkurat hvor lite han bidrar med hjemme - utover lønning på kontoen hver måned. Akkurat det er ikke tøys engang, han gjør ingenting hjemme uten at jeg maser om det.

 

Så da han endelig kom hjem var jeg et helt takras, hadde fortsatt ikke fått dusjet og bekkenet hadde slettes ikke blitt bedre iløpet av dagen. Hele gråterien begynte av noe så enkelt som at jeg glemte å ta majonestuben ut av kjøleskapet - og det oppdaget jeg ikke før jeg hadde satt meg ned med brødskiva mi. Så jeg gråt, og gråt og gråt og gråt... Hva sier jeg når han spør hvorfor jeg gråter? - jo "jeg glemte majonesen i kjøleskapet..." Så ler han litt av meg, og glemmer hele greia. I ettertid blir jeg bare enda sintere. Måtte ut å måke trappa - han måker bare den lille kroken hvor han står og røyker. Ikveld blir det oppvask, men jeg må bare finne en måte å begynne på - det er ingen krangel, må bare få sagt at jeg trenger at han hjelper til. Med mine hormoner ender jeg sansynligvis opp med å hyle at jeg synes han er lat, aldri hjelper meg og at alt han faktisk gjør uoppfordret er å mase om hvor lite sex han får.

 

Vi overdriver kanskje begge to HI, men ingenting blir bedre dersom vi ikke setter oss ned med disse neadertalerne våre og tar en prat om hva vi trenger fra dem...

[Anonym bruker]

Jeg må si jeg ble SJOKKERT da jeg leste hovedinnlegget!! (Gadd ikke å lese alle de andre innleggene).

 

TRØSTER HAN DEG IKKE NÅR DU GRÅTER? MEN STIKKER?

 

Det er HELT SYKT og IKKE NORMALT. Du overreagerer overhodet ikke.

 

Jeg synes han høres ut som en psycho uten sosial intelligens og sosiale antenner.

 

Hvorfor ble du sammen med han? Hvorfor vil du ha barn med en mann uten empati - som STIKKER når du gråter?

 

Slutter aldri å la meg sjokkere over hva slags menn dere Barnimagen-damer gidder å bruke livet deres på.

 

Det tok kaka da en her inne skrev: "Mannen min kastet meg ut to dager før fødselen. Hva bør jeg gjøre? Jeg har jo lyst til å være sammen med han"!

 

Det finnes faktisk bra menn i Norge som behandler dere med respekt!

 

Min egen samboer blir bare mer og mer fantastisk jo flere historier jeg leser om andre menn.

 

 

[Anonym bruker]

SPØRSMÅL:

 

Hvordan klarte dere å bli sammen med mennene deres hvis de ikke klarer å snakke om / hvise følelser i det hele tatt?

 

Hvis de får panikk og stikker av når dere gjør noe så vanlig som å gråte - hvordan klarte dere å snakke sammen om noe så alvorlig som det å lage et barn sammen?

 

Hvordan skal mennene deres klare å være med dere på fødselen? Hvis de ikke fikser at dere gråter i sofaen?

 

Hvordan kan dere ha et forhold uten at den ene parten klarer å vise eller gi følelser?

 

Ble bare utrolig sjokkert over denne tråden.

 

[Anonym bruker]

Når jeg gråter, er det en selvfølge at samboeren min trøster meg. Han legger armen rundt meg og trøster og sier han synes det er kjempetrist å se at jeg er lei meg.

 

Hvis jeg en dag hadde begynt å gråte og han hadde gått uten å si noe, hadde jeg fått totalt sjokk!

 

Jeg hadde sannsynligvis slått opp på dagen og sendt han til psykolog så han kunne lære seg noe om følelser.