Er ett barn "for lite"?

[sweetbabyboy 2006 + 1 til?]

Har fulgt debatten om 3 barn er for mye. Sitter og tenker over min egen situasjon. Vi har ett barn. Da han var bare noen måneder gammel ønsket jeg meg veldig en til, men kroppen var nok ikke klar. Ble ikke gravid. Når han ble 6-7 mnd. merket jeg at det faktisk var ganske slitsomt innimellom med små barn en velsignelse selvsagt, men likefullt slitsomt i ny og ne. På det tidspunktet fant jeg ut at jeg var gravid igjen. Må innrømme at det var litt blandede følelser når jeg først sto der med positiv test, men mest lykkelig. Dessverre spontanaborterte jeg i uke 10. Har også mistet en før vår lille sønn kom til verden.

 

Det er ganske mentalt belastende å miste et barn, selvom det skjer tidlig. Føler nå at jeg kanskje ikke orker å miste flere, samtidig som jeg er overlykkelig for å ha en liten frisk krabat som stabber rundt. Må si at dagene er gode nå med nattesøvn tilbake og ingen store bekymringer.. Gleder meg faktisk til å begynne og jobbe igjen også. Kanskje ikke alle passer til å ha en skokk med unger tenker jeg? Føler at jeg kan bli lykkelig med bare ett barn, men er det egoistisk i forhold til at sønnen min kanskje kommer til å savne søsken når han blir større??? Er også redd for at jeg selv skal angre på dette valget senere. Er bare 32 år, så jeg har jo mulighet til å få flere barn enda

 

Men hva synes dere? Er ett barn "for lite"?

[selfangerkjerringa]

Vi vurderte en periode åbare få ett barn. Vi fikk MASSE negative reaksjoner på dette, og det var ganske slitsomt å måtte forsvare seg hele tida.

 

Etter ei stund endret vi mening - ikke pga presset, men fordi vi bestemte oss for å flytte fra byen og ut på landet til hjemplassen min, og det er litt mindre utvag i unger her, hehe Går liksom ikke an å stikke bort til de andre ungene i gata når det er 3km til nærmeste nabo under 18... Men den viktigste årsaken til at vi idag sitter med to småjenter istedet for ei, er rett og slett så de har muligheten til å være SØSKEN. Ikke bare som barn, men minst like viktig: som voksne.

 

Selv har jeg enormt stor glede av å ha to søstre. Den ene var forloveren min da jeg giftet meg - og fadder til vår eldste datter, og den andre skal være fadder for vår yngste. Vi har et godt forhold, har opplevd masse sammen, og det går sjelden mer enn et par dager mellom hver gang vi prater smmen enten via sms, tlf, msn eller epost.

[*bolla pinnsvin*]

Selv om vi er tre søsken, så er vi på en måte to søstre og ett enebarn, for lillesøs kom til verden da jeg og storesøsteren min var hhv 12 og 15 år. Lillesøsteren min har ofte sagt at selv om hun er kjempeglad i oss, så skulle hun ønske at hun hadde hatt en søster som var litt nærmere seg i alder enn det vi er. Skjønner henne godt, for jeg og storesøsteren min har hatt mye glede av hverandre opp gjennom årene.

 

På den annen side vet jo ikke den som er enebarn hvordan det er å ha det annerledes, for de har jo aldri opplevd noe annet! Vi har bare ett barn nå, men vet at vi skal ha minst ett til, fordi vi vil at tassen skal ha søsken og ikke minst fordi vi selv vil ha flere barn. Hva du bør gjøre er det bare du som kan svare på. Man må ikke ha flere barn for enhver pris, men jeg tror som sagt at barna har godt av å være flere. Hvis du synes det er slitsomt nå, så må du jo ikke få en til med en gang! Vent litt til du er klar og ikke la deg presse til å få flere barn fordi det er det man "skal"

[solsikke pike+pikeimagen/uke41]

Jeg er selv enebarn har hatt en helt fantastisk liv ingen savn etter søsken. Hatt mye flotte mennesker rundt meg som har vært gla i meg =0). Man skal være glad om man får ett barn noen er ikke så heldige. Andre velger ett liv uten barn. Følg din indre stemme ikke bryd deg hva andre sier. De lever ikke i dine sko og kan bare snakke fra egene erfaringer og fordommer.

 

Kos fra enebarnet =0)

[selfangerkjerringa]

Flott innlegg, solsikke Det var mye det samme vi brukte som argumenter da vi vurderte å bare få ett barn

[Gjest]

Jeg synes absolutt det er opp til hver enkelt hva som er det beste. Tror det kan være topp både å ha søsken og å være enebarn. Men når det skjer noe, i tøffe tider, kan det være godt å ha søsken. For eksempel når foreldre dør, skiller seg, sykdom osv. Men også i mange positive situasjoner.

 

Når det skjer noe, positivt eller negativt, er det første jeg tenker, at jeg må ringe min søster. Ikke mamma først, men søster:)