Er det helt normalt at....

[Anonym bruker]

når en mor blir mormor/farmor så viser hun mer interesse for sine døtres barn iforhold til sine sønners barn?

 

Jeg har en svigermor som jeg på ingen måte har lyst til å klage på. Hun er veldig hyggelig og artig, og vi kommer godt overens når vi er på besøk eller de er her. Men min datter ser ikke så mye til henne. Hun jobber 80% og har sine fritidsaktiviteter. Dette har vi innfunnet oss med og har respekt for at hun har sitt eget liv. Men det som har skjedd nå er at hun har fått et barnebarn til. Hennes datter (min svigerinne) har blitt mamma. Gutten er nå 6 mnd. Hun er der støtt og stadig og hjelper til med alt mulig.

Jeg spurte henne 3 ganger når jeg hadde min perm om hun ikke ville være med oss på trilletur på en av fridagene hennes.(Vi bor alle i gåavstand fra hverandre). Det passet aldri så jeg gadd ikke spørre mer. Regnet med at hun ville si fra når hun hadde tid/lyst. Men det skjedde jo aldri. Nå går hun fast tur en dag i uken med datteren sin og barnebarnet. Kjenner jeg blir litt lei meg og skuffet, siden hun ikke klarte å få dette til iløpet av 1 år med meg og datteren min.(Kan jo være at hun ikke liker meg uten at jeg har skjønt det).

Min samboer har også reagert på at det er veldig skjev fordeling på oppmerksomheten nå etter at han ble født. Men han har ikke sagt noe til moren sin.

Synes det er litt leit, men det er kanskje helt normalt at man som mor har en større nærhet til sine egne døtre og derfor vil og ønsker å dukke opp mer når man blir mormor? Flere som har samme erfaring eller er jeg helt på jordet her?

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg tror det er slik jeg. Min samboer har en sønn fra et tidligere forhold, det forholdet var som hentet ut fra H... og min samboer var 2 dager i retten og fikk omsorgen for gutten sin. I hele fjor så han moren sin 5 dager. Så jeg tror at det er grunnen til at sambos mor tar seg va den gutten, for gutten som vi har sammen ser ikke så mye til sine besteforledre på den siden. Han ser mer til min mor og far.

 

Så jeg tror helt definitivt at det er en sånn fordeling der, som besteforldedre helt selv legger opp til. Nå har ikke sambos foreldre hatt flere barnebarn enn våre, men det endrer seg til sommeren da får de 2 til, min svigerinne og min svoger skal bli foprldre. Skal bli spennende å se om svigerinnen min får mer oppmerksomhet fra de en vår gutt får.

[Anne-B.]

Jeg har alltid hatt et nærmere forhold til min mor enn mine tre brødre har hatt, uten at mamma har behandla oss så veldig urettferdig. Men klart, jeg har hatt litt flere fordeler, de var voksne lenge før meg, så jeg har fått en god del økonomisk hjelp etter hvert som jeg har stiftet eget hjem. De har også bedre råd nå enn før, så de kan mer hjelpe til nå. Brødrene mine tjener også godt, så de trenger liksom ikke å "blande seg" så mye.

 

Skjønner at du føler det litt urettferdig, jeg kjenner jo ikke damen, så jeg kan jo ikke si noe om hvorvidt jeg tror at hun mener det eller ikke.

[Luni og go'gutten =)]

De sier jo ofte at mormor er den "galeste" av bestemødrene når det gjelder barnebarn. Selv om de er like glad i alle barnebarna så er det kanskje litt spesielt når vesle jenta hennes har blitt mamma? At "hønemorsyndromet" kommer for fullt eller no.. Jeg vet ikke jeg altså, jeg har en mor som er 0 interessert, men er dette jeg har hørt og lest ihvertfall )

 

Men det er jo fryktelig leit at det er en så markant forskjellbehandling på deg og din svigerinne, særlig hvis du er så imøtekommende. Da vet nok ikke din svigermor hvor heldig hun er, for det er nok av svigerdøtre som bare vil ha minst mulig innblanding fra svigerforeldrene.

 

Tenker også på datteren din som en dag kommer til å se at fetteren er favorisert, og det er ingen god følelse for et lite barn. At bestemor er mer glad i han enn i meg.

 

Dette er ingen lett ting å snakke om, men hvis du skulle få en mulighet så ville jeg nok nevnt det for svigermor - eller fått sambo til å gjøre det. Jeg har sett flere familieforhold bli ganske kalde her jeg bor pga forskjellsbehandling, en kompis av meg dro ikke engang i begravelsen til bestefaren sin. De hadde ikke sett hverandre de siste 10 årene, og de bodde ca 15 min unna hverandre. Kompisen min har 3 barn.

[Anonym bruker]

Min svigermor har selv uttalt at hun tror det kommer til å bli mer spesielt å bli mormor en famor. Og den dagen gleder hun seg såååååååå mye til. Nå er hun jo bare farmor til to barn.

[Luni og go'gutten =)]

HVA?!?!?!? Det må være noe av det dummeste jeg har hørt!! Tenk å få seg til å si noe sånt, nei vet du hva!

[Anonym bruker]

Ja, jeg mener at det er en kjent sak, skulle ønske det ikke var sånn, men det er nok det altså.

 

Min svigermor er snill og grei, men både hun og mannen er mye mer involvert i sine barnebarn fra datteren enn våre barn. Svigerfar er riktignok ikke helt synderen her, han er bare salig lite interessert i barn åkke som.Men han henger jo med sin kone på det hun gjør, og dermed ser han mer til de andre barna uansett.

 

Jeg husker da min første datter ble født, så hørte jeg ikke annet enn historier om min svigerinnes første gutt, og "du skal nok se, sånn blir hun også" osv, fra svigermor helt til jeg så rødt, hun kunne jo interessere seg litt for MITT barn som en egen person. Svigerfar innrømmet åpent at han egentlig syntes det var mer gøy med barn som er litt større og kan prate, dette såret meg såklart. Hele veien siden har det vært fullt fokus på svigerinnen min sine gutt/etterhvert gutter, og lite på vårt/våre barn. Dårlig gjort overfor barna!!

 

Nå er min eldste 4 år og vi har et barn til, men det er fortsatt fint lite vi ser til dem, de kommer av og til til oss og får da middag og litt barnebarntid på kvelden, men det er fordi de trenger sted å overnatte når de skal på jobb i Oslo hvor vi bor (de bor i en annen by).

 

Søsteren til min mann har nå to gutter, og dem ser de atskillig mere til, er barnevakt for osv osv. Men det er også slik at søsteren til min mann spør om å få barnevakt/om de kan sende guttene til dem for en kveld/helg osv i mye større grad, til en sånn grad at vi nesten syns de "tar for seg" litt vel mye. Min mann synes det er ubehagelig å spørre så mye om hjelp og vil heller at de skal ta initiativet til slike ting selv, for vi opplever at de er opptatt med jobb, slitne, mye egne sosiale ting på kalenderen osv. Dere vet, slike besteforeldre som ikke helt er som de engang var da vi var små.

 

Det jeg er mest lei meg for, er at mine egne foreldre ikke lever lenger, så mine barn har kun et sett besteforeldre, og de er da såpass fraværende at det nesten er påfallende.

 

Nå nettopp oppdaget jeg at svigers skal reise på langtur med søsteren til mannen min og familien hennes. De skal bo tre måneder borte og realisere seg selv og en drøm de har før gutta begynner på skolen, og så har svigerforeldrene sagt ja til å bli med i nesten 2 mndr for å avlaste dem(=være barnevakt) mens søsteren skriver bok og mannen hennes nyter livet. I denne tiden, og det visste svigerforeldrene mine, skulle vi egentlig ha navnefest for begge våre barn, og min yngste datter fyller 1 år.

Jeg forstår at de ikke vil tilpasse reiser og alt etter oss, og det er ikke det at jeg ikke unner dem å dra, men det sårer litt likevel fordi dette føyer seg inn i et mønster hvor de ofrer mye for søsteren til mannen min og hennes barn, driter i oss og våre store og små dager vi gjerne skulle hatt dem her, og så vet jeg også at hadde situasjonen vært omvendt og det var oss som dro avgårde med barna og skulle være vekke i flere måneder ville de ALDRI giddet å bli med for å hjelpe oss med barna.

 

Min mann er helt enig i dette, skuffet over begge foreldrene sine, men vi er enige om at vi ikke skal snakke med dem om det foreløpig i hvert fall, fordi vi ikke tror det egentlig vil bedre situasjonen. De vil nok høre budskapet, men ikke greie å endre situasjonen, og i tillegg blir det kanskje litt kunstig ved fremtidige samvær mellom dem og våre barn, påtvunget kontakt liksom, og det er jo ikke noe hyggelig for barna våre heller.

[Anonym bruker]

de sier jo at, både på engelsk og norsk:

"A daughter is yours all your life,

a son is yours til he finds a wife"

 

"en datter har du hele ditt liv,

en sønn er din til han finner en viv"

 

og der har du problemstillingen egentlig..

 

[Anonym bruker]

Min bror var den første som produserte barnebarn i min familie, og jeg fikk min første for halvannet år siden. Mamma elsker alle barnebarna sine og slik jeg ser det så gjøres det ingen forskjell på barnebarna.

 

Men jeg vet at det er lettere for mamma å innvolvere seg/ besøke og kanskje blande seg mer inn hos oss fordi mor til hennes barnebarn her er i dette tilfelle hennes datter. Hos min bror er hun redd for å overkjøre eller presse seg på sin svigerdatter.

Kanskje det er derfor det er slik?

 

 

[Anonym bruker]

har akkurat det samme problemet med min svigermor, og vi er egentlig veldig skuffet over det.. sønnen vår er 6 uker nå, vi bor fem min unna og allikevel har hu ikke engang spurt om hun kan gå trilletur med han.... hun er mer opptatt av datteren sin som fremdeles har 4 mnd til ungen hennes kommer.. og hvis hu en sjeldengang er på besøk hos oss prater hun kun om det neste barnebarnet sitt.. jeg syns ærligtalt at når hun er på besøk hos sin sønnesønn burde hun kanskje gi han oppmerksomhet og ikke bare vente på neste som om den skal være så mye mer spesiell.. syns det er så dårlig gjort ovenfor vårt barn.. vil jo så gjerne at han skal ha et godt forhold til sine besteforeldre...

hos oss skal mannen min si ifra, fordi han føler det så urettferdig. jeg håper virkelig det blir bedre da... mye i og med mine foreldre bor flere timer unna.. så da har liksom sønnen vår bare dem i nærheten...

jeg ønsker dere andre lykke til og håper det ordner seg for dere også.. er kanskje sånn at det å bli mormor er mer spesielt, men man burde hvertfall gjøre et forsøk på å ikke forskjellsbehandle barnebarna...

[Anonym bruker]

Her er foreldrene mine mye mer opptatt av barna til broren min og konen hans(de fikk det første barnebarnet), men selv om båre jeg og søsteren min har fått unger er de likevel mer opptatt av deres unger. Jeg syns det er veldig sårt at de nesten aldri har sett ungen vår.

 

På mannens side er ungen vår det første barnebarnet og søsteren hans kommer aldri til å få unger, så de barna vi får er de eneste barnebarna/tantebarna de kommer til å få. De er ikke så mye hos oss, men både de og søsteren er glade i den ungen vi har nå og kommer sikkert til å bli glade om vi får flere.

[firemerkersmør]

Ikke lett å være svigermor heller da. Forstår godt at dere som opplever forskjelsbehandling er skuffet, og hadde blitt det selv. Jeg ser egentlig dette litt i sammenheng med alle innleggene her om "svigermor er et helvete". Er sikkert ikke de samme som skriver, men alt svigermor gjør blir fort oppfattet negativt. Det er jo ofte vi jenter som føler oss tråkket på tærne, og det er mye lettere å si ifra til egen mor enn svigermor. Er nok derfor de holder seg litt borte, men trist, ja.