hvor mange av dere opplever dette

[Anonym bruker]

- en er på tur i marka og stebarnet går holder far hånden 90% av tida?

- en går på tur i byen, stebarnet holder far i hånden 90% av tida

- en skal se tv/film sammen, stebarnet sitter på fanget til pappa

- stebarnet er livredd for å slippe andre til orde og maser 90% av tida

 

-en går tur i marka og har nettopp fått tak i hånda på kjæresten sin, stebarnet presser seg i mellom, eller henger på pappas andre arm

- en går tur i byen og har nettopp fått tak i hånden til kjæresten sin, stebarnet presser seg i mellom, eller henger på pappas andre arm.

- en sitter litt tett i sofaen, stebarnet skal sitte i midten, eller begynner å klatre oppå pappa fra andre siden.

- en snakker sammen, stebarnet avbryter med en gang.

 

- stebarnet ikke får styre kommunikasjonen og oppmerksomheten i rommet, stebarnet blir sint, ulydig, eller lei seg, og gjennopptar slik 100% oppmerksomhet?

[Anonym bruker]

Det er vel mange av oss som opplever dette i større eller mindre grad. Hvorfor reagerer du på dette?

[Anonym bruker]

Jeg har opplevd alt det.

 

Ikke alt er negativt.

 

En tur i marka - Har vell ikke noe å si om barnet holder i sin far.

En tur i byen - Har heller ingenting å si om barnet holder i sin far.

Se film - Trenger kanskje ikke å sitte i fanget hele tiden, men det kommer litt an på alderen på barnet også.

Det med at barnet snakker hele tiden har med oppmerksomhet å gjøre.

 

At barnet presser seg mellom er normalt, både barna våre og stebarnet gjør det. Det samme gjelder for byturen og når man sitter i sofaen hjemme.

At de avbryter når noen snakker er derrimot en uting. Det har med vanlig folkeskikk å gjøre. Men det også kommer med alderen. De kan være ganske gamle før de skjønner det.

[Scorpiogi]

Jada. Opplevd det mange gang. Men noen ganger er det slik, andre ganger er det motsatt. Noen ganger vil han holde i oss begge. Koser jeg og pappaen(susser og pappan sier han er glad i meg) kommer gutten og skal kose og sier han også er glad i meg. Jeg er jo kjæresten hans også. :-)

[Anonym bruker]

jeg opplever dette og jeg opplever det som noe negativt, fordi det er slitsomt.

jeg føler at jeg blir skviset ut, satidig som om jeg føler at jeg står i veien for andre.

jeg husker tilbake til min egen barndom kan jeg aldri huske noe som gjør at jeg relaterer til barnet i følelser og handlinger.

jeg tror at for barnet er det en blanding av redsel for å miste far, ikke ville dele far, markeringsbehov, og sikkert mange andre ting.

skal vi fungere sammen både med våre og hans er det viktig at jeg finner min plass i familien, og da kan jeg ikke alltid la hans barn vinne plassen.

det er også klart det ikke kan fungere om vi når det kun er oss og våre tilstede fungerer vi som par og når hans barn er her så skal vi slutte å fungere som kjærester.

[Anonym bruker]

hi

[dansejentes mamma]

Joda opplever dette hele tiden.

Men det er min unge da...

Så jeg prøver å rettlede han til å henvende seg også til den andre voksne.

[ana baroma]

Stesønnen holder gjerne både far og meg når vi går tur, og jeg anser det som et ekstremt lite problem dersom han vil holde pappa i hånda eller sitte på fanget hans når han er her. Snart er han for stor til å sitte på fanget, så jeg unner dem så gjerne den gleden:)

 

Dersom vi kysser eller klemmer hverandre i hans åsyn, så vil han gjerne være med på en gruppeklem, eller ta litt over pappa. Så vi venter med mye fysisk kotakt til han er i seng. Vi gir hverandre en klem og kyss på både munn og kinn, men kjærestekosen er bare vår. Det er for å vise han at vi er glade i hverandre, men vi trenger ikke å kline oppi øynene hans heller. Lite er vel så eksluderende som det, både overfor voksne og barn!

 

Å avbryte er ingen god skikk, så det slår vi ned på, så det er egentig ikke noe problem her i huset:)

 

Å bli sjalu på en syvåring er for meg ganske unaturlig!! Og vi passer på at han får pappa litt for seg selv i løpet av helga når han er her. De har et par ting som er bare deres, og det synes jeg er greit:) Men vi har alenetid vi også, og dermed kan vi bake boller eller bygge lego, som vi to liker å gjøre sammen uten pappa.

[Gjest]

Høres ut som min hverdag med tre barn her hjemme. Aldri får jeg tid for meg selv, endten lager jeg mat med minsten på armen eller så har jeg noen av de andre barna rundt meg og er det ikke meg er det pappa. Jeg og mannen min har ikke hatt en rolig natt siden..................ehhhhhhhhh 1 1/2 år....!

Men vi valgte det selv og jeg må faktisk si at en barnehånd i min varmer.

Men vi alle kan bli sliten og lei, slik er hverdagen med barn.

[Anonym bruker]

det er jo noe helt annet når en selv velger å ha det slik. min kjæreste er jo en av dem. han synest at det er slik det skal være.

jeg derimot mener en bør oppdra barna på en annen måte. en bør oppfordre til selvstendighet.

jeg er ikke vant med at en familie fungerer på denne måten. vi er heller ikke slik med våre felles barn.

i min familie gikk mor og far sammen, uten at vi barna skulle presse oss innimellom ved første sjangse. lå min mor på sofaen, med hodet på min fars fang, og pratet og så tv, kom ikke vi inn å begynte å klatre presse, avbryte og mase.

det var selvsagt fint lov å sette seg ned å se på tv sammen med dem, bli med i deres samtale uten uten å ta over, og vi kunne selvsagt også spørre spørsmål om vi fikk lov til å gå ut o.l.

jeg vil ikke ha det slik, jeg vet det er vanlig for folk å ha det slik, mange ønsker å ha det slik, men det er neimen ikke lett å være voksen uten å ha tid til seg selv og andre, ikke rart skilsmissestatistikkene er skyhøye, om en ikke setter forholdet sitt i sentrum.

barna tar jo ikke skade av det, er jo beste gaven en kan gi dem, det å holde familien samlet.

bare så synd kjæresten min ikke innser at vi ikke kan være deltidskjærester.

[Anonym bruker]

Jeg oppfatter dette som sjalusi og oppmerksomhetsbehov fra barnets side. Han føler kanskje at han ikke får nok oppmerksomhet fra far?

[Anonym bruker]

Jeg kjenner godt denne situasjonen. I motsetning til den ovenfor her som tolker det som sjalusi og oppmerksomhetsbehov på barnets side, tror jeg at det dreier seg om maktkamp, kontroll og markeringsbehov, fra barnets side.

Barn vil gjerne kontrollere og de er flinke til å manipulere slik at de får det på sin måte.

[Anonym bruker]

Er det ingen som ser dette fra barnet sin side? At det plutselig er kommet en sjalu kjæreste inn i bildet? Beklager men jeg ser ikke helt problemet, hvordan kan en voksen være sjalu på et barn? Joda jeg ser det er snakk om 90% av tiden, men da er det kanskje snakk om 90% av tiden i en helg?

 

La nå heller barnet gå i miden så kan dere når dere går tur så kan dere heller tulle litt. Telle til tre før dere "hiver" de frem, eller leke andre leker. Nå sier du ikke om hvor gammelt dette barnet er, men er de under 6-7 år så kan det hende at han/hun også synes det er gøy om dere prøver å fange skyggen til hverandre eller ta fotsporene i snøen. Og det at barent holder i hånden i byen må jeg bare si: Wow så heldig dere er, da vet dere hvor dere har han/hun.

 

Så når det gjelder det å få "lov" til å snakke. Hvordan er det hos moren? Har hun fått seg ny kjæreste? Om ikke så er dette ikke så veldig rart. For da er nok barnet vandt til å få all oppmerksomhet hele tiden og sikkert vandt til å få svar med en gang. Men du kan ikke forvente at barnet ikek skal si noe som helst før de blir snakket til. Selv bruker jeg å si når dette skjer her: "Vent, nå snakker jeg med xxxx så skal jeg svarer deg når jeg er ferdig" Så klart det er ikke alltid det fungerer, men det er nå verdt et forsøk, men da er det også viktig å ikke glemme barnet å la det få komme til om ikke altfor lenge.

[Gjest]

Jeg mener personlig at barn skal få lov å være barn.

Selv var det ikke vanlig at i min familie kunne vise kjærlighet som mine barn gjør med meg nå og jeg tilbake.

Jeg kan rusle inn på rommet dems, legge meg ned sammen med de å se på film eller bare prate, jeg kan sette meg ned å fortelle de hvor mye de betyr for meg å hvor høyt jeg elsker de. Det samme gjør de med meg, så om jeg og min samboer sitter i sofan og noen av barna kommer krypende tar vi han mellom oss å koser med han begge to.

Har man flere barn må an alltid regne med at man faktisk må sette barna først innimellom.

Mye jeg har hatt lyst til som jeg må legge på hylla pga kapasiteten er for liten siden jeg valgte å få 3 barn og en mann med stebarn.

 

Men nå elsker jeg å aktivisere barna å leke med de, boksen går, vannkrig, sisten, døball, fotball, basket..... så dette gjør nok at de får mye oppmerksomhet og slapper mer av når jeg og min samboer koser hverandre.

 

Men nå kan selvfølgelig ikke jeg sette meg inn i situasjonen din om hvordan ting egentlig er,men kanskje hvis du selv har tid med barna bare du så føler de at du kanskje ikke tar pappa fra de(hvis det er sjalusi fra dems sin side)

Lykket il uansett og kanskje viktig at du og far får en enig sammarbeid her. Møtes på midten eller noe.

[Anonym bruker]

Jo det er akkurat det jeg gjør, jeg ser det fra barnets side!

Barnet ser, den dama kysser min far, min far kysser den dama, og tenker det skal jeg ikke ha noe av.

Om jeg stiller meg i midten bryter jeg opp det kysset, jeg får all oppmerksomhet rettet mot meg, og jeg får vist henne at jeg var her først.

 

[Gjest]

Tror nok barnet kan ha litt mer følelser enn som så. At sjalusi kan være en del av årsaken, men det følger stort sett en grunn for det.

Stikker nok litt dypere enn det.

[Anonym bruker]

Samboer har en sønn på 14 år som sitter på fanget.

Her handler det om å markere, ingen grunn til sjalusi. Han får det som han vil bestandig. Er ikke bråkete eller umulig. Rolig og enkel, men slu.

Far lar seg trille rundt finger på ALT:

[Maud]

For meg høres det ut som om dere er fanget i en kamp og der du og barnet sloss om mannens oppmerksomhet. På samme måte som du tenker at barnet er sjalu, så tenker jeg at du også høres sjalu ut. Du liker ikke at barnet kan styre mannens oppmerksomhet vekk fra deg. På mange måter ligner det på det menn beskriver at de opplever når et par får barn. De har ikke like tett tilknytning til det nyfødte barnet og må bruke tid på å finne sin nye rolle i forhold til dama. Tåle å vente og se at hun har masse krefter å bruke på babyen og mindre på ham. Vi som har fått barn vet at det ikke betyr at vi elsker ham mindre enn vi gjorde før vi fikk barn.

 

Jeg blir trist av å lese at barnets behov for bekreftelse fra pappa blir betegnet som manipulasjon med negativt fortegn. Barnet ønsker å vite at pappa fortsatt er glad i ham/henne og merker at dama til pappa reagerer negativt på det. Da blir anstrengelsene enda større for å få vekk tvilen om han/hun egentlig er velkommen. Jeg tror at jo mer du er opptatt av at dette ikke er greit, desto større vil barnets anstrengelser bli fordi han/hun blir usikker av det.

 

Når alt dette er sagt, så er det vel vanlig barneatferd du beskriver. Små barn er egosentriske, ser sine egne behov først og krever det de trenger. Holde pappa i hånda på tur, kose pappa når man kommer på at det hadde vært hyggelig (det kommer han/hun på når du og pappa koser) og få fortelle noe man er opptatt av. Sånn er min sønn også, han er 7 og er sånn uavhengig av om mannen min er hjemme eller ikke. Han må selvfølgelig vente på tur hvis vi snakker, men han må ikke sitte alene i sofaen fordi vi satt og koste oss uten ham først.

[Anonym bruker]

jeg ser at dere automatisk antar at det er et lite barn, fordi det er slik oppførsel en kan forvente av små barn. gutten er nå blitt 12 år, og for meg er det totalt unaturlig oppførsel.

jeg er ikke sjalu på barnet, men jeg blir temmelig irritert både på gutten som forårsaker dette, og på min mann som ikke sier fra om at det er nok. gutten har sin far rundt lillefingeren.

vi kan ikke leve slik at annenhver helg skal jeg utslette meg selv. Jeg har fremdeles behov for min mann. Da jeg gikk inn i forholdet, trodde jeg at vi fremdeles skulle være de vosken i huset og leve som normalt, men selvsagt ta i mot hans barn.

vi snakker om dette, jeg og min mann. han er enig med at det ikke er riktig verken ovenfor meg, gutten eller våre barn, men han greier ikke å gjennomføre endiringer i omgangsformen.

det er ikke normalt at så store gutter ønsker å leie pappan sin rundt supern! eller sitte på fanget når en ser på fjernsyn.

ja jeg vett han fremdeles er et barn, men det er temmelig usunt.

[Anonym bruker]

her kom det tre innlegg på rappen da gitt!

igjen jeg vet ikke om han er sjalu, jeg tviler på det. jeg føler meg ikke sjalu, bare en stor irritasjon. sjalusi forbinner jeg mer med en sår følelse.

 

hadde faren bedt meg om hjelp, fordi gutten har problemer som han føler blir best løst ved at vi fortsetter slik vi gjør, da tror jeg jeg ville følt det annerledes.

men han har alltid latet som om det er en helt vanlig far-sønn relasjon som utspiller seg dem i mellom, og at jeg er unormalø og gjerne også litt smålig som ikke synest det.

 

i det siste har han begynt å få øynene opp for at det er problematisk både for gutten og oss.

[Anonym bruker]

Mye av det du skriver om i hoved-innlegget er vanskelig. Men én ting burde ikke være det: at du stort sett ikke får holdt din kjære i hånden de (5 av 14?) dagene hans barn er hos dere.

 

Du nevner tur i marka. Tur går bra, selv for kjæreste-par, uten å leie hverandre.

Jeg skriver ikke at du ikke skal leie din kjære. Men det at denne leiinga stadig blir avbrudt f.eks. ved at barnet presser seg mellom, (så dere kan leie/løfte/dingle ham mellom dere) eller henger seg på pappas andre arm, det gjør vel ikke noe. Dere er fremdeles sammen, kan prate, er ute, og kan glede dere til etter leggetid.

 

Tenk om han hadde vært enkemann! Nå kan du tross alt leie og sitte på fanget selv(?) mer enn halve tiden.

[Anonym bruker]

OOPS: Leste nå først at det dreier seg om en 12 åring og ikke en på 5,6,7...

 

Da synes jeg situasjonen er såpass spesiell at dere bør avtale at

- Lørdager må han godta at du og far oppfører dere som kjærester, eventuelt vente med å komme til lørdagkveld. (Kan han velge fra gang til gang)

- Søndager kan han og far dra på tur eller annen aktivitet uten deg, eller du må godta at de oppfører seg som far-og-småbarn. (Kan du velge fra gang til gang).

[Gjest]

Jeg sier bare: JA!!! Jeg opplever dette! Tror bare det er sånn det er! Mer vet jeg ikke hva jeg skal si.....

[Gjest]

Hmmm må si jeg reagerer på at noen mener de skal sette tider til når barna kan få lov å være barnet til far.

 

Har en 13 åring her og han kan klatre opp i fanget til far for å bli kilet.

Jeg mener jo mer man godtar at det faktisk er naturlig for barn å sette pris på foreldrene og evt krever ekstra oppmerksomhet til tider jo bedre blir det.

 

Merkelig det der at man skal få velge som barn når man kan få holde far i hånden? Rart barna blir sjalu?

[Gjest]

ALLE dere som sitter å mener barna er slu, sjalusi, oppmerksomhets svikt osv.

Kanskje på tide å våkne opp å begynne å se ting litt fra det positive i steden bare fra den negative siden.

 

-En far som gir barna sine oppmerksomhet er gull verdt, ikke alle gjør det.

-En far som vier tid til barna sine, viser barna at man må ta seg tid til de nærmeste å vise at de betyr noe.(Vil tro at mange steforeldre her har mann sin alene en del også)

-En far som lar barna sine vise kjærlighet er en far som viser sine barn at kjærlighet er en naturlig ting.