Utbrenthet, hva er det egentlig?

[Anonym bruker]

2 venninner som er sykemeldt for det nå. Sitter bare å griner. Og griner de ikke så sover de.

Ble man like mye utbrent for 50 år siden? Eller har det bare fått et navn nå?

[Amabolla]

Det var utbrenthet for 50 år siden også- men det ble vel kalt noe annet. Var ikke så akseptert å si at du feilet noe "psykisk". Men det er nok flere som får det nå i og med at det også er flere kvinner ute i arbeid og mannfolka må ta sin del av arbeidet hjemme. Kombinasjonen av karrierejag,hus og barn kan tar nok på...

[hårsår]

Å være utbrent vil si at en er psykisk utslitt. Ja- mennesker blir ofte utbrente fordi de tar på seg for mange verv og gjøremål. Kan ikke svare deg på om det er mer vanlig nå enn før.

[*Miziz* har smilende barn ;-)]

......at du ikke klarer å hente deg inn igjen når du er sliten....

.....at kroppen ikke restituere seg selv om du hviler....

[Anonym bruker]

Jeg har vært utbrent. Hadde en jobb med mye ansvar og store konsekvenser dersom noe gikk galt (vil ikke utdype noe mer enn dette), og arbeidsgiver var helt avhengig av at jeg var tilgjengelig. Jeg jobbet i et stort og veldig kjent, norsk firma. Jeg jobbet ikke vaktordninger, men det man kaller en 8-4-jobb med fleksitid. Jeg følte meg aldri utnyttet, jeg elsker å jobbe, og jeg elsket det jeg drev med. I hektiske perioder med mye å gjøre og stramme tidsfrister kunne jeg jobbe over et døgn i strekk uten å komme meg hjem og sove. Jeg dro på jobb om morgenen og var ofte fortsatt der dagen etter da kollegaene mine kom. Så jobbet jeg videre noen timer og dro hjem for å sove. Så var det på'n igjen om kvelden eller neste morgen. Sjefen min passet godt på meg og sørget for at jeg som oftest fikk dagen fri etter en slik økt. Men noen ganger gikk det rett og slett ikke an at jeg dro hjem. I tillegg til dette kjøret var jeg veldig mye ute og reiste i Norge, USA, Tyskland og Østerrike.Ofte 2 uker i slengen på hotell alene. Og tilbake til det hektiske kjøret igjen. Slik holdt jeg på i 2 år. Til slutt sa det stopp og jeg ble helt fullstendig gåen. Klarte ikke å gjøre en dritt, klarte ikke å ta en avgjørelse på noen ting. Begynte å gråte og skjelve hvis noen spurt meg hva jeg skulle ha til middag, for jeg klarte ikke å tenke på det. Sykt opplegg. Jeg var hjemme i et år, så lenge det gikk an å være sykmeldt før pengene stoppet. Da begynte jeg å jobbe igjen. Veldig forsiktig og pent i begynnelsen, deretter like mye som før. Det gikk bra i to år til. Da sa jeg opp stillingen min og begynte i en mindre bedrift. Det verste er at jeg angrer som en hund på at jeg sa opp. Jeg trivdes veldig godt med det jeg gjorde. Og jeg passet bedre på meg selv etter nedturen jeg hadde. Kunne sikkert vært der fortsatt om vi ikke måtte flytte til en annen by pga andre omstendigheter.

 

Så til HI som virker skeptisk på at dette er en diagnose eller en tilstand, det ER det. Folk ble sykmeldt for dette før i tiden også, men da kalte man det noe annet. Og folk jobber mer nå enn før. Pass på venninnene dine, de trenger deg nå. Og de trenger i alle fall ikke at du tviler på at de har det ille. For de har nok det.

 

 

[Anonym bruker]

HI her. Jeg fordømmer ikke folk som er utbrent. Tenkte egentlig heller å diskutere årsakene, hvorfor. Synst det er trist men interessant dilemma. Og jeg vet at venninnene mine er helt gåen. De er ikke av den late, snyltetet sorten. Tvert i mot.

[Anonym bruker]

Ok. Det var noe med ordlyden din, bare.

[Anonym bruker]

Jeg møtte veggen for et par år siden og ble sykemeldt. Er en sånn type som tar alt for mye ansvar og som andre utnytter. I tilllegg jobber jeg i servicebransjen og stod på pinne for kundene. Ofte hadde jeg ikke lunch, eller så ble jeg avbrutt fordi en kunde måtte ha tak i meg.

 

Hver dag slepte jeg beina til jobb og satte på autopiloten. Alt ble et ork. Jeg ble gretten mot ansatte og kunder. Til slutt begynte jeg bare å grine av tanken på jobben og dro til legen og fikk sykemelding.

 

Da jeg var sykemeldt ble jeg faktsik gravid. (Tror kroppen hadde godt av de ukene.) Da jeg kom tilbake MÅTTE jeg ta hensyn til den lille i magen og jeg satte foten ned.

 

Nå har jeg gått hjemme i snart et år og begynner å bli klar for å jobbe igjen. Men jeg skal passe meg for å gå i samme felle igjen.