Det slår meg noen ganger...

[*mamma til prinsesse vil ikke*]

At ofte er det stemødre som skriver inne på dette forumet og som er fryktelig frustrerte over at biomor ikke gjør sånn eller slik. Feks som en her skrev: at biomor ikke ga beskjed om at barnehagen var stengt og at en annen SFO skulle benyttes i vinterferien.

Jeg forstår grunnlaget for frustrasjonen. Jeg er selv stemor og har nok gjort akkurat det samme. Men hvorfor skriver ikke den som er berettiget denne harme, nemlig biofar? Vi hører aldri noe fra han. Han skriver aldri om hvor sint dette gjør han osv.

Hvorfor blir vi stemødre så engasjert og frustrert når dette ikke gjelder vårt eget barn? Vi bruker åpenbart mye tid og krefter på dette? Er biofar akkurat like frustrert? Eller må vi ta en titt i oss selv og erkjenne at dette handler om oss, hvor dårlig vi takler familiesituasjonen "mine dine våre barn".

Jeg var selv en slik engasjert person. Jeg blåste opp alle problemer og ble nok mer sint og frustrert enn mannen min ble. Hvorfor? Jo, fordi jeg taklet det hele dårlig og fordi jeg taklet konfliktene med biomor bedre enn når hun gjorde det vi forventet av henne. Til slutt måtte jeg gå inn i meg selv og spørre meg selv om hvorfor jeg reagerte slik. For min del handlet det om negative følelser for en person jeg egentlig ikke ville ha noe med å gjøre. Jeg spurte meg selv om det var slik jeg ville ha deti det videre (at jeg hele tiden skulle bli så sint og frustrert). Svaret var ganske enkelt nei. Så viktig er ikke denne personen at jeg gidder å engasjere meg så mye (da tenker jeg i konfliktene, for barna er helt klart viktige). Så nå bruker jeg heller kreftene mine på andre ting og overlater det meste til mannen min. Jeg støtter han og prater med han om det som dukker opp, men jeg er ikke lenger den som tar initiativ til dette. Jeg bruker heller kreftene mine på barna (i positiv forstand) og det har gjort at jeg har fått det mye bedre med meg selv.

 

Vel, ikke meningen at dette skal være fasiten eller kritikk til alle her inne. Bare en tanke som har slått meg: Hvorfor hører vi ikke noe fra far som faktisk har grunn til å være frustrert?

[Gjest]

Jeg tror mange fedre tar letter på en del problemstillinger vi, også tror jeg mye at stemor evt organiserer huset og da vil promlemet ligge nærmere henne enn far, f.eks klesvask, stemor blir irriter over at klær ligger utover siden hun vasker, men dette kanskje ikke engasjerer far.

 

Selv er jeg stemor og har stemor til mine, så jeg opplever situasjonen begge veier, og som du sier isteden for å gå å irritere meg over bagateller/problemer så gjør jeg noe med det eller lar det gå hus forbi fordi det er så utrolig mye annet å bruke hode på.

 

Selv her ordner ikke biomor med noe praktisk så jeg gjør dette for barnet, isteden for å irritere meg grønn over det tar jeg heller i mot takknemligheten fra min stesønn som anser meg som en trygg person som order opp i tin for han. Men alle problemstillinger bli til hva vi gjør dem til, som du sier er det lett og blåse seg opp pga det at biomor f.eks ikke går overens med deg selv og sikkert mye intriger som også kan ligge bak.

 

[Anonym bruker]

jeg blir forbanna i slike situasjoner fordi han ikke blir det.

det er ikke så mye sjalusi, akkurat, men jeg blir irritert om han lar henne gjøre ting vanskelig for oss uten å si fra.

jeg vet at han er en type som synest at det meste er greit og ikke kaver seg opp, jeg vet også at han vil ha et godt samarbeid ig vennlig tone med henne, for barnas skyld. begynner han å kjefte for små ting vil hun bli surere og mer vanskelig. jeg kan forstå han.

jeg kunne likevel tenke meg at han litt mer slengte i henne en kommentar eller to, når hun aldri kjører og bringer, eller når hun tigger etter penger, eller når hun sender barna hit med en bag med skittne klær fordi hun ikke fikk tid til å vaske, når hun alltid klager om de ikke får alt i retur vasket og strøket.

jeg liker ikke at han viser toleranse for en annen kvinne, men jeg vet at han må.

men nå gidder jeg ikke mer, de får styre på, han får ta jobben og utgiftene, jeg bidrar ikke utover det avtalte.

[dansejentes mamma]

Vet du hva? jeg er biomor og jeg melder konsekvent IKKE fra om stengte skoler og sfo. Det er fordi han har akkurat like mye mulighet og plikt til å holde seg orientert.

 

Så om det kommer som en overraskelse får han ha seg selv å takke. Det koster ca 1 kallori å hente ut skoleruten fra internett. og kanskje 1/2 å sjekke planen som ligger i ranselen.

 

X-en min sitter i kommunestyre og er sjef på jobben, må kunne regne med at han kan lese.

 

 

[Maud]

Noe av det du beskriver handler vel om etablerte kjønnsroller som viser seg på flere områder. Menn ringer ikke bestekameraten og snakker en time om kjærlighetssorg heller. Kvinner er vel generelt med innstilt på å "klage" over problemer og tømme ut frustrasjoner enn menn. Det er for eksempel oftest kvinner som tar intiativ til familieterapi og som ser nytten av "å snakke om det". Dessuten er dette stort sett sider som brukes av kvinner og menn har kanskje ikke all verdens å hente her? I hvert fall tror de det selv.

 

Det jeg liker i det du skriver, er det med å spørre seg selv om hvilke kamper er det viktig å ta. Hvilke kamper kan jeg ta og forvente å få noe igjen for det? Er det lurt å sloss om skittentøy eller beskjeder eller mangel på slike? Hvorfor er det viktig for meg at hun forstår og tar hensyn? Gjør det hverdagen enklere for meg eller er det fordi jeg vil "vise henne"? Jeg har selv gått gjennom tilsvarende runder som biomor ift hvilke forvetninger og krav jeg kan stille til far og stemor. Det viser seg at de er lite villige eller i stand til å komme meg i møte - vaske klær, inkludere gutten, kjøpe ting han trenger, ha ham når det er planleggingsdager, høre hva vi gjør hjemme som fungerer, delta på fritidsarenaen eller på skolen osv. Etter at jeg innså dette og sluttet å forvente (og kanskje også kreve på en måte som provoserte dem?), har jeg fått det bedre med meg selv og jeg er sikker på at gutten også har det bedre.