Jeg har gjort det slutt på en måte

[Anonym bruker]

I kveld sprakk det for meg. Vi har en på to og venter en om 6 uker. Problemene våre kan jo ikke beskrives kort her, men jeg kan kort si hva som sliter livet av meg: Han er ikke den mannen jeg mener han bør være for meg. Han bryr seg for lite. Jeg tar ALT med den på to år, alle nettene, alle morgnene, måltidene og legging. Gjør det meste av husarbeidet. Han pusser opp og sitter ikke mer på rompa enn meg. Men jeg mener han prioriterer galt. Oss først, så husoppussing. I tillegg så er han så sinnsykt humørsyk, slik at ting kan være flott noen uker, før han går inn i det sorte, og alt er galt med meg. En sånn far kan ingen tvinges til å vokse opp med.

Men. På den andre siden så elsker jeg han jo for enkelte andre ting, for det søte smilet, blikket når det er godt, måten han får sønnen vår til å storkose seg, hans trofasthet og at jeg alltid har stolt på ham.

 

Han vil ikke prate nå, og da rant det over for meg. Man kan ikke bare si det. Jeg truet med å flytte imorgen, men innser at jeg ikke orker det. Må vente litt til.

 

Trenger råd....

[Ingenting Tingeling]

Jeg synes at du ikke bør tenke på å flytte ut nå når du er høygravid. Jeg kan få lignende tanker om min mann; at han prioriterer feil, ikke ser meg, ikke forstår meg når jeg gråter osv. Samtidig så veit jeg at dette er feil. Jeg tror i alle fall at min mann (og kanskje også din) setter familien utrolig høyt, selv om vi prioriterer forskjellig. Kanskje er et oppussingsprosjekt hans måte å vise dette på? Menn er jo som kjent mer konkrete og praktiske av seg, og synes at det kan være vanskelig å forholde seg til alle disse følelsene som vi jenter liker å prate om. Og det skal søren meg være sikkert at det kan bli temmelig emosjonelt og dramatisk når en er gravid. Gi forholdet litt tid, spør ham om han kan legge småttisen på to år annenhver kveld, og lag avtaler om at dere har ansvaret for annen hver natt. Skjønner godt at du er sliten, så vent med å ta alvorlige avgjørelser til alt har roet seg litt..

Stor klem,

[Anonym bruker]

Ikke glem at menn og kvinner er veldig forskjellige.

 

Du har en som pysser opp, en som er trofast, en far til dine barn - også videre - og du truer med å kaste han ut? Tror du det blir lettere som alenemor? Kommunikasjon er vel stikkordet her. Vi menn forstår ikke dere kvinner, og dere forstår ihvertfall ikke oss menn. Gjelder vel å gjøre dette gapet så smertefritt som mulig, og det krever innsats fra begge parter. Bare pass deg så du ikke går i den typiske fella og sier: "han kan vel yte noe først" - for kanskje ikke han oppfatter problemene engang. Gå han imøte med åpne armer og prøv å forstå han på hans premisser så vil nok han også gjøre det samme til deg.