Vil han eller ikke......

[Anonym bruker]

....vi har nå vært forlovet i 4 år, og den dagen vi forlovet oss lovet han meg at innen 2 år skulle vi gifte oss. Jeg gikk på skole da og derfor synes jeg også at 2 istedet for 1 år var fint. Nå er det som sagt gått 4 år og vi venter vårt tredje barn sammen. Hver gang jeg tar opp temaet(på en forsiktig måte og et par ganger med litt sterkere tone), så svarer han ikke eller orker ikke diskutere det da. Og to ganger har han sagt en dato vi kunne gifte oss, men når papirene skal skrived under, ombestemmer han seg og blir ofte sur og sier jeg maser(bare fordi jeg må ha underskrift). Nå skulle vi gifte oss til sommeren, men nå sier han at han ikke orker å tnke på det før han er ferdig med videreutdanningen sin(om 2 og 1/2 år)..........dette begynner å plage meg skikkelig og jeg gråter hver dag for jeg orker ikke å bli loet og løyet for hver gang, har til og med prøvd kjoler to ganger, som JEG har betalt depositum for, og så måttet avbestille den. Ellers så er han verdens snilleste og er flink med barna.

Vil han gifte seg eller ikke? Dette betyr uendelig mye for meg og det vet han, og jeg lurer faktisk på om jeg ikke orker være mer med han visst vi ikke gifter oss snart.......hjelp meg

[MadamMim]

Kjære deg!

 

Du hadde sikkert håpet på svar fra en mann, men jeg drister meg til å komme med noen ord fordet! ;-)

 

Kjente meg litt igjen i dette du skrev, selv var jeg og mannen min forlovet i 6 år ( og hadde vært sammen i over 12 år) før vi endelig giftet oss!

 

Nå vet jeg jo ingenting om hva slags bryllup dere har sett for dere, men kanskje det hadde vært lurt å ikke gå for et kjempe-stort bryllup med "masse styr", om du skjønner hva jeg mener?

For min mann virket det iallefall veldig skremmende tror jeg, så da jeg begynte å prate om en noe mere enkel sermoni var han mere "med" med en gang.

 

Videre kjenner jeg også min mann igjen i den skrekken for å skrive under på papiret. Snåle greier, men det virker som om mange menn føler at DA er det gamle livet deres definitivt OVER... He-he, må jo nesten le litt! Men sånn følte nok han min det litt tror jeg. Han sa det faktisk også, og jeg måtte "lirke & lure" litt for å få ham til å skrive under.

 

Jeg synes du skal la temaet ligge litt i noen uker ovenfor samboeren din nå, kanskje til etter barnet er født (hvis det ikke er altfor lenge til) - også setter du deg ned og tar en alvorsprat med ham om dette.

Fortell hva du føler på en så saklig måte som mulig, og bruk argumenter som at det å gifte seg er den beste form for juridisk samlivs-kontrakt man kan ha! Dere er jo foreldre og tar helt sikkert høyde for å være sammen for livet - så hvorfor ikke gifte seg??

Si at det betyr veldig mye for deg å få lov til å gifte deg med faren til dine barn, og spør ham rett ut hvorfor han utsetter og utsetter det.

Still et spørsmålstegn til "unnskyldninger" som at han må bli ferdig med utdannelsen først, o.s.v. Hvorfor det??? Når har dere ventet lenge nok (i over 4 år)!

 

Gå i deg selv før du prater med sambo og finn ut om du evt. kunne tenke deg en litt enkel sermoni, og legg fram dette for ham.

Vi giftet oss borgelig, gikk ut med forlovere og spiste og koste oss etterpå - også hadde vi en fest for den nærmeste familie og venner litt lenger utpå sommeren. Det var kjempe-vellykket for alle parter, men det er jo ikke sikkert det funker like greit i alle familier for å si det sånn.

Er klar over det.

 

Hva med å reise til utlandet en langhelg å gjøre det?? Enten i en norsk ambassade eller i en sjømannskirke ett sted?? Da blir ting straks mindre skummelt muligens. København er jo trivelig f.eks...?!

Også går det selvsagt an å ta en fest for familien en stund etter at dere har kommet hjem. Der igjen: Hvis dette går greit i deres familier, da!

Ikke alle som takler like godt å ikke få være med på selve vielsen og bryllupsdagen sikkert.

 

Vel, jeg håper at du får brukt for noen av rådene og tipsene jeg har delt med deg - og at dere blir gift til slutt!

Og en ting kan jeg fortelle deg: Aldri har min mann vært SÅ stolt og glad som på vår bryllupsdag, det lyste kjærlighet og stolthet av hele "gutten"! Det synes t.o.m. på bildene. :-)

Også han som ikke skjønte vitsen med det å gifte seg, dah....!

He-he!

 

LYKKE TIL, og be gjerne samboeren din om å lese det jeg har skrevet også - det kan kanskje hjelpe??!!

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for svaret:-), og ja det hadde vært hyggelig om noen mannfolk også hadde skrevet svar........men,men, får vente å se, kanskje det kommer.

 

Vi har gått helt bort fra stort bryllup og det siste vi ble enige om(før han igjen ombestemte seg og vi nå ikke har noen dato), var å ha lukket kirkebryllup med bare nærmeste familie og venner(ikke tanter og onkler). Har også sagt at vi bare kan reise bort å gifte oss visst det er det han vil. Eneste jeg ønsker er å gifte meg med mannen jeg elsker og kunne kalle han "mannen min". Har jo skjønt at det kanskje er det som skremmer han, stort bryllup altså. Men nå når jeg har sagt at vi kan gifte oss borgerlig og bare oss, og det ikke hjelper heller, så begynner jeg å tvile:-(..........men jeg skal gjøre som du sier, vente til barnet er ute og enda en stund, men DA er det dessverre nok for min del, og han kommer til å bli sint å si "etter jeg er ferdig med skolen". Det synes jeg er for drøyt...........gråter så å si hver dag pga dette:-(. Men godt å få lese svaret ditt:-)

[MadamMim]

Hei igjen du!

 

Jeg får så vondt av å lese svaret ditt - synes ordentlig synd på deg!!

Også blir jeg ikke så reint lite provosert av han samboeren din heller....

 

Har du spurt ham om HVORFOR han ikke vil gifte seg med deg? Og om du har det, hva svarte han på det?

 

Hva i all verden kan være så negativt ved det å gifte seg?

Greit, jeg forstår at mange av mannfolka synes det kan bli i overkant mye "styr" med forberedelser, stort selskap, mange gjester, føle seg presset til å holde tale, etc. - MEN DU HAR JO GÅTT VEKK FRA ALT DETTE!!! Det er bare kjernen igjen: 2 mennesker som elsker hverandre, som har familie sammen og som ønsker å dele livet i sammen.

HVA ER DET SOM ER SÅ SKUMMELT MED Å FÅ DETTE "NED PÅ PAPIRET"???!!!

 

Her ville han kanskje parert med å svare: "Ja men, hva er det som er så viktig med å få dette ned på papiret da?"

Vel; Hvis det ikke er så viktig for ham om han er gift eller ikke, så kan han da for svingende gjøre det for din skyld - siden det betyr så mye for deg! Du er jo jenta han elsker - og mor til hans barn, du burde bety en hel masse for ham. Og da er ikke det å gifte seg med deg for mye forlangt. Tvert i mot!

 

Jeg skjønner så godt at du er lei deg, det var jeg også. Kunne ikke fatte at han var "ordentlig glad i meg" hvis han ikke ville gifte seg med meg... Og den tanken gnagde hele tida. Har du sagt det til din samboer, forresten? Det har du sikkert.

 

Nå ordna det seg jo her hos oss da, men det tok laaaaang tid (og tårer & trussler om å flytte ut fra min side). Tilslutt lot jeg det ligge en god stund - før jeg tok det opp igjen etter at vi var blitt foreldre. Da hadde pipa fått en annen tone hos han (blitt litt mere voksen kanskje), men jeg måtte fortsatt "pushe på" for å få det til!

 

Tror du gjør smart i å la det ligge til etter at 3.mann er født. La sambo få lov til å puste litt, og ikke ha dette "hengende over seg" hele tida. Prøv å ikke tenke så mye på det du heller, selv om jeg vet at det er vanskelig. Men prøv!!

 

Lykke til (igjen) - og husk: Alt ordner seg for snille jenter!! ;-)

Go' klem til deg!

 

 

Ellers så kunne det ha vært interessant å høre fra en mann med "gifte-skrekk" her også - helt klart!! Så hiv dere på, gutter!

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Hei

 

Har spurt han om hvorfor han ikke vil gifte seg, men da sier han at han vil gifte seg, det passer bare ikke nå og nå og nå(dette har han sagt siden den dagen vi egentlig skulle begynne å planlegge bryllupet første gang). Har også sagt at jeg tror ikke at han egentlig liker meg/elsker meg, når han aldri kan gi et sikkert svar på når vi skal gifte oss og holde det han har lovet. Men da bare ler han det bort og sier at han elsker meg kjempe høyt. Jeg har grått for han mange ganger å sagt hvor mye det betyr for meg, og da har han kommet med en dato, som gjelder helt til det er snakk om å planlegge noe eller skrive under på papiret. Har også sagt at jeg blir så usikker på han(om han virkelig vil være sammen med meg og bare meg resten av livet) når han er slik, at jeg har også sagt at jeg flytter ut visst det ikke skjer snart........men neida det samme skjer igjen. Snart orker jeg ikke mer og kommer til å flytte tror jeg. men skal la dette ligge til utpå høsten, så tror jeg han skal få en siste sjanse.

 

Takk for at du forstår hvordan jeg har det:-)

[Far til tre]

Det er mulig du bare får bekreftet at vi menn er ordentlige dumme, men hva i all verden er det som er så viktig med å gifte seg? Jeg er gift selv og syns for så vidt det er helt fint, men hvilken rolle spiller nå egentlig det? Føler meg litt hensatt til en eller annen bok fra 1800-tallet når jeg leser innlegget ditt, jeg. Man kan da utmerket godt elske noen uten på død og liv å måtte gifte seg? Kanskje du er kristen, kanskje har du familie som reagerer på dette, kanskje bor du på et lite sted der folk har et annet syn på den slags. Ikke vet jeg. Kan godt forstå at du misliker at han går tilbake på noe han har sagt, der er jeg helt på linje med deg. Men som mann kan jeg forsikre deg om at det overhodet ikke må være noen sammenheng mellom hans vegring mot giftermål og hans eventuelt manglende kjærlighet. Ring eller ikke, jeg er like glad i moren til gutta mine.

[Anonym bruker]

Takk for svaret "far til tre":-). Alltid hyggelig når noen mannfolk vil svare.......

 

Jeg er ikke personlig kristen, her hvor jeg bor er det like mange samboere som gifte(tror jeg da) og familien presser oss ikke til å gifte oss. Dette er noe JEG ønsker sterkt. Vi har vært sammen i 12 år og samboere i 10, har to barn sammen og venter nå vårt tredje. Jeg har heller ikke vært "opphengt" i at vi må gifte oss, men nå som vi har vært sammen så lenge og har flere barn og hus og hjem sammen, så skjønner ikke jeg problemet MED å gifte seg. Jeg vet at det er HAN jeg vil være sammen med resten av livet og vil gjerne at han skal vise meg også at han virkelig vil være sammen med meg(som han sier at han vil), og for meg kan han vise dette ved at vi gifter oss(som også er nesten alle jenters drøm). Han har også sagt flere ganger at vi skal gifte oss og alt har vært planlagt(heldigvis sendte vi ikke ut innbydelser, men nå er det jo bare snakk om oss to og kanskje forlovere), men når papiret skal skrives under, så får han "kalde føtter"(føles iallefall slik for meg). Det er jo derfor jeg virkelig lurer på om han mener det han sier??!! Nå når jeg har vært samboer med han så lenge uten å ha nevnt giftemål, så synes jeg han iallefall kan holde det han lover, når han sier vi skal gifte oss, og ikke få meg til å tvile på hans følelser for meg...............men jeg har tenkt å la det ligge en stund, og visst han fremdeles ikke vil da, da vet jeg ikke om jeg tror på hans "følelser" for meg lengre.......

 

[Miss Elizabeth Bennet]

Det første jeg tenker når jeg leser dette, er "huff, for et mas". Og hvis jeg hadde vært mann og utsatt for dette, hadde jeg nektet å gifte meg bare på trass. Er det virkelig sånn at du vil gå fra ham om du ikke får viljen din? Da er det ikke rart at han får litt kalde føtter.

 

Jeg forstår at du blir lei deg når han går bort fra det han har lovet, men å gifte seg er for mange en alvorlig greie, selv om de er aldri så glade i hverandre, og har barn og alt. Jeg kjenner en mann på over 50 som har tenåringsbarn, men som aldri vil gifte seg med sin samboer, på grunn av ting han har opplevd som ung.

 

De er ikke mindre glade i hverandre for det.

 

Kanskje det vil bli annerledes om du slapper av litt på dette kravet, og lar ham forstå at hun ikke har til hensikt å binde ham fast til dette løftet, men respekterer hans følelser også. Jeg vet ikke, men det er verd et forsøk. En samboeravtale holder juridisk i mellomtiden