Gå til innhold

IVF? Adopsjon? Om valgets kvaler...


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Jeg og mannen min har prøvd lenge å bli gravide nå. Uten hell. Akkurat startet med infertilitetsutredning og jommen tok det ikke lang tid før prøverør ble presentert som et alternativ. Hvorfor blir ikke adopsjon nevnt?

 

Med fare for å tråkke noen på tærne nå (unnskyld på forhånd): Jeg tror jeg vil føle det som uetisk å betale masse penger for prøverørsbehandling når det er mange barn i verden som trenger et godt hjem. Er vi villige til å gå gjennom de påkjenningene IVF-behandling medfører? Kan det være en genetisk grunn til at akkurat vi to ikke klarer å bli gravide? Kanskje det vil være galt å "fremtvinge" en befruktning?

 

Samtidig vet jeg at veien mot å få adoptere et barn er lang og kronglete.. Og det virker så mye enklere på mange måter med prøverør... Så nå sitter jeg her, da. Og lurer.

 

Dette ble visst både langt å rotete. Men jeg vil så gjerne høre deres tanker rundt dette?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Dette er en veldig vanlig misforståelse. Man sier "når det er mange barn i verden som trenger et godt hjem". Ja, det er mange foreldreløse og trengende barn der ute, men de er ikke tilgjengelig for adopsjon.

Faktisk er det flere som ønsker å adoptere enn det finnes barn for adopsjon. Mange later til å tro at barna står i kø for å komme til adoptivforeldrene, men det er faktisk omvendt. Foreldre står i kø for å få tildelt et barn.

Men ingen bør ha dårlig samvittighet for å ønske seg IVF. Man er nå engang skapt med et behov for å forplante seg selv, og dermed videreføre menneskeslekten.

Jeg tror derimot ikke at prøverør er en enklere metoden når man tenker på alle fysiske og psykiske påkjenninger ifm hormonkurer, uthenting av egg, innsetting av egg, x-antall neg graviditetstester etc. Det virker som en enorm påkjenning, og jeg kjenner flere som har ødelagt forholdet sitt på veien. Adopsjon virker på meg som et mye enklere alternativ, som ikke tærer på forholdet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for et godt og reflektert svar. Gjorde meg kanskje ikke noe sikrere, men fikk kanskje enda et par nyanser å trekke inn i vurderingen. Heldigvis har vi fortsatt god tid på oss.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dersom det er en genetisk grunn til at dere ikke kan få barn..vet jeg ikke, men må bare si at det kan jo f.eks være en "deffekt" som ikke har noe med genetikk å gjøre..

 

Vi prøvde i flere år, og mannen ble utredet, jeg ble utredet etc... det viste seg at jeg hadde noen store cyster som hindret egget å feste seg.. jeg gikk til behandling, tok operasjon for de kunne vokse å bli helseskadelig uansett. Det gikk vel 1.mnd da var jeg gravid. Vel, vel dette er jo en slags "solskinnshistorie". Men dersom dere tenker som dere gjør, at det kanskje vil være galt å "fremtvinge" en befruktning, så kan jo hende dere har svaret nærmere enn dere tror.

 

Lykke til:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi bestemte oss for å forsøke prøverør først. Adopsjon kan man gjøre også etter fylt 40, men IVF har en viss aldersgrense (lettere å lykkes desto yngre man er). Og jeg ønsket ikke å sitter som middelaldrene kvinne å vite at vi ikke gjorde alt som sto i vår makt for å bli gravid.

 

Lykke til med valget!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For oss har et vært mindre viktig om barnet er biologisk eller adoptert, og vi kjører parallellprosess på ivf og adopsjon. Der vi bor er det 10 mnd ventetid på å få startet sin sak hos barnevernet, og vi har sendt inn søknad der mens vi driver med ivf. (Det er ingenting i veien for å gjøre dette parallellt mens man står på venting hos barnevernet. Det er først når søknaden sendes det aktuelle adopsjonsland at et barn kan bli stående uten adoptivforeldre hvis man skulle bli gravid og trekke seg fra adopsjonsprosessen.) Når søknaden forlater Norge skal man bruke prevensjon. Nå har vi vært så heldige å bli gravide med ivf. Hvis dette svangerskapet går bra, har vi allerede begynt å tenke på muligheten av å adoptere et søsken.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Det er nok det samme for oss. Det viktigste er å få barn, ikke å bli gravid selv om det hadde vært veldig koselig. Jeg var ikke klar over at man kunne starte adopsjonsprosessen selv om man driver med IVF, så takk for info!

 

Og gratulerer så mye med spiren!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid hør at man må være ferdig med egen prøving før man søker adopsjon. Hvis det blir oppdaget at du fremdeles holder på med IVF etter at søknaden ble sendt havner du bakest i adopsjons-køen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er riktig som Snøfilla skriver. Systemet er lagt opp til at man enten skal drive med det ene ELLER det andre - hvilket det burde vært stilt spørsmål ved gitt de lange ventetidene. Ventetiden for å overhode komme i betraktning hos barnevernet nærmer seg 1 år i vår bydel, og vi har bevisst benyttet dette handlingsrommet. I barnevernssøknaden skal man oppgi årsak til adopsjonsønske, og vi oppga "infertilitet/vansker med å få barn", hvilket ikke er galt - men skrev ingenting om pågående ivf-prosess. Nå har vi blitt gravide, og det er fremdeles 3 måneder til det er vår tur hos barnevernet. Nå skal jeg ringe og trekke vår søknad - til glede for dem bak oss i køen. Men hadde vi ikke blitt gravide, hadde det snart vært vår tur til å starte de obligatoriske hjemmebesøkene fra barnevernet. Hadde vi ikke sendt barneverns-søknad sommeren-06, og skulle ha begynt med dette nå, hadde det vært nok et år med ventetid.....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...

Jeg vil også tipse dere å kjøre paralellløp på IVF og adopsjon da som en annen skrev at veien frem til barnet blir hentet er veldig kronglete og laaaang.

Jeg har selv holdt på med begge deler paralellt og det har enda ikke blitt barn av det. Nå må det også sies at vi først søkte utredning og hjelp etter at vi ble gift, det er nå 9 år siden. Vi fikk 2 IVF sammen før han forlot meg til fordel for en annen kvinne.

Dette med prøverørsbehandling kan være en stor påkjenning for forholdet til mange skal du vite.

Adopsjonsløpet kjørte jeg alene og stoppet da jeg fikk avslag i staten grunnet lite familienettverk og det at jeg da hadde jobb offshore, det sto i søknaden min at jeg ville begynne å arbeide på land om adopsjon ble innvilget, men det hjalp ikke.

 

Jeg er nå samboer med en annen og vi har vært gjennom en IVF sammen, det neste blir eggdonor i Riga. Årene renner fra meg snart, jeg ble 39 i går. Og har ønsket barn siden jeg traff han jeg var gift med. Og vi kom sammen i 1992 og brukte bare prevensjon i 6mnd.

 

Lykke til for dere uansett om det blir det ene eller de andre!

 

Og jeg gir ikke opp! : )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...