Noen med kjærlighetssorg?

[Anonym bruker]

Og er det her inne som har opplevd å miste en kjæreste/ bli dumpet og aldri helt klart å komme over han?

 

 

[Anonym bruker]

Ja, han jeg var sammen med før jeg ble gravid kommer jeg aldri over.... Hver gang jeg tenker på han, møter han e.l. får jeg lyst til at det skal være vi to igjen... Er dette sært?

[Anonym bruker]

Tror ikke det er sært..

 

Jeg hadde et ganske kort forhold med en mann for noen år siden. Det ble slutt mellom oss fordi vi måtte flytte til hver vår by, og han mente vi ikke ville klare et avstandsforhold i mange år..

 

Nå, mange år senere, har jeg fortsatt ikke kommet ordentlig over denne mannen.

 

Jeg er nå samboer med en fantastisk mann, som jeg vet kommer til å bli en super far osv osv. Men innerst inne vet jeg at det er mannen som flyttet fra jeg som var Mitt livs store kjærlighet. Jeg vet også at det aldri kommer til å bli oss to, og det har jeg på en måte innstilt meg på. Jeg har både innsett at det aldri vil bli oss, og at jeg aldri vil kommer over han.

 

Det er trist, men sånn er det. Tror ikke vi er alene om å ha det sånn. Er det ikke ofte sånn at man roter bort den store kjærligheten/ forelskelsen?

 

 

[Anonym bruker]

Man kan snu på det også: Det er fort gjort å innbille seg at den man ikke fikk og aldri får er den store kjærligheten. Slett ikke sikkert at dette stemmer. Men når vi mislykkes med noe, settes det i gang en del psykologske mekanismer som får oss til å tro både det ene og det andre. Det er gjort forskning på dette området, hjerneforskning, og resultatene er interessante. Hjernen har det med å holde fast ved det man ikke oppnår. Når du har oppnpdd det, er det ikke like spennende lenger. "Oppgaven" er på en måte "løst".

Så, jenter - etter et år sammen med ham dere nå tror er den store, tapte kjørlighet, kan det hende han hadde hatt en helt annen status hos dere. Nå lever dere ikke nødvendigvis med lengselen etter denne mannen, men lengselen etter hvordan det kunne ha vært. Hjernen tolker hele affæren som et nederlag - og nederlag vil man gjerne rette opp.

[Anonym bruker]

jeg er fullstendig klar over at det er slik: at jeg overvurderer og lager et fantastibilde av min eks fordi vi ikke var sammen lenge nok (bare noen måneder).

 

hadde vi vært sammen i flere år, kan det godt hende at forholdet hadde tatt slutt.

 

problemet er at - så lenge jeg IKKE rakk å oppleve de dårlige sidene hans - siden jeg ikke rakk å bli lei av han, oppleve at forelskelsen sluknet, oppleve hverdags-krangler osv. vil han ALLTID være "den perfekte mann" i mitt hode.

 

jeg har sagt til meg selv tusenvis av ganger at "hvis jeg hadde blitt sammen med han nå, hadde ikke forholdet vart" osv, men det nytter rett og slett ikke. tror nesten eneste mulighet til å komme fullstendig over han er å innlede et forhold med han og se hvordan det går - men det kommer jeg jo aldri til å gjøre...

[Anonym bruker]

Det kan du vel prøve? Ellers foreslår jeg tnakefeltterapi (gå inn på nettet og les om det). Det er fullt mulig å få ham ut av hodet.

Jeg har opplevd det samme som deg. Fyren satt festet i hjernen min i åtte år. Waste of time! Det ser jeg jo nå, etter at jeg forelsket hodestups meg på nytt og fikk et nytt liv med en helt ekte, levende og herlig mann!

Så: Det kan gå over. Du slipper nok unna en dag. Bare vent til du forelsker deg skikkelig igjen. Men du behøver ikke vente helt til da!

[Mini diablo]

Jeg har voldsom kjælighetssorg. De kommer sikkert av bruddet...

Vi hadde liksom drømmelivet. Hadde vært gift i snart 5 år, 2 barn, yngste på 2 mnd, nettopp kjøpt hus og flyttet til en annen kant av landet. Kranglet gjorde vi så godt som aldri, og som lyn ut av klar himmel, 3 dager før dåpen til yngstemann kom han å ba om skillsmisse. Han hadde funnet en annen han heller ville være sammen med. Han hadde møtt ho gjennom jobben i januar (dette skjedde i august) og bestemt seg for å sitte på gjerdet og se hvordan vi hadde det før han tok en avgjørelse.

Siste turen med jobben før bomben kom bestemte han seg. Rett

før det skrev han en lapp til meg der han skrev at han elsket meg og at han kom til å savne meg veldig og gledet seg til å komme hjem igjen. I 6 år har han sagt til meg hvor heldig han har vært og hvordan han ikke ville klart et liv uten meg... hva skjedde?

Han kjøpte tilogmd hus etter at han møtte henne... og vi fikk en nydelig sønn.... jeg var selvfølgelig sjokkert og ville vite hva hun hadde som ikke jeg hadde og svaret var: Du er penere enn du noen gang har vært og du er min beste venn, men jeg er ikke forelsket....

Jeg hadde et veldig tøft svangerskap og min mor bodde hos oss stort sett hele tiden, økonomien ble litt trang og jeg hadde ikke lyst på menn overhodet. I tilleggg ble jeg lagt inn med premature rier....

Men herregud, tilogmed jeg skjønner jo at man ikke er forelsket når alt er drit rundt deg og du ikke klarer å fokusere på noe annet.

Desverre dukket ho opp da det var som verst og han hadde behov for noen.... så den tiden han ville se an var den værste. Er man gift kan man da ikke bare sitte å se på at alt faller fra hverandre?

Jeg skjønner ikke hvordan han kan kaste bort 5 herlige år, for et drittent... Er det bare jeg som ikke skjønner hva han tenker?

Jeg skjønner jo at ho kunne tilby mye jeg ikke kunne da og gjorde valget lett, men alikevel...

[Anonym bruker]

Så forferdelig! Fikk helt vondt av å lese dette!

 

Fatter og begriper ikke hva han tenker på. Og måten han har gjort dette på er jo helt utrolig!

 

Tror mange par har det tøft under svangerskapet og som småbarnsforeldre - og det er nok vanlig at forelskelsen forsvinner og sexlivet skranter. De fleste går jo ikke fra hverandre likevel!

 

Høres veldig rart ut at han slår opp bare fordi han ikke er forelsket i deg. Ingen forelskelse varer evig. De fleste forelskelser slukner jo etter noen måneder eller år, så den forelskelsen han har med sin nye dame vil jo også slukne.

 

Synes det er utrolig egoistisk av han å stikke av til en ny dame rett etter at dere har fått barn.

 

Lykke til videre, i hvert fall!

 

 

 

[Mini diablo]

Tusen takk...

Jeg skal vel egentlig bare være glad..

[Anonym bruker]

Hei. Du er en sterk dame som har kommet deg gjennom dette! Utrolig at han går fra deg rett etter du har født hans barn. Forstår at du leter etter svar. Jeg leter også veldig etter svar, men uansett hva jeg spørr så får jeg ikke noe annet svar enn at forelskelsen gikk over. Selv om vi var super forelsket og han gledet seg til å bli pappa. Ut i fra det blå slår han opp, han sier han hadde tenkt lenge på det (i 1 mnd). Så nå spør jeg fortvilet barnefaren om hva som gikk galt får jeg bare samme svar som deg."Du er penere enn du noen gang har vært og du er min beste venn. Du er utrolig vakker, smart og snill, men jeg er ikke forelsket...." Barnefaren min har ikke funnet seg noen ny dame, han velger heller å sitte hjemme alene med katten sin enn å prøve å arbeide med forholdet når vi skal bli førstegangsforeldre. Selv om det hele er vondt, vannskelig vil jeg bare si deg at disse menne fortjenner ikke oss! Det finnes noe mye bedre der ute til oss Ha en strålende dag!

[Anonym bruker]

Skremmende hvordan menn kan oppføre seg!

 

Synes jeg ser dette veldig ofte i samfunnet - at et forhold tar slutt, og mannen stuper inn i et nytt forhold uka etter.

 

Hvorfor er de sånn?

[Anonym bruker]

Ja, jeg har mistet. Burde vel kommet over det nå, er jo over 6år siden, og vi var jo ikke sammen så lenge. Men alt var som det skulle, og alle planene var lagt. Tingene er vel ikke blitt bedre siden jeg er i et "dårlig" forhold, rett før et brudd egentlig... Men uansett kommer jeg nok aldri til å glemme "mannen-i-mitt-liv". Vet ikke om jeg er helt på jordet nå, men jeg har mange ganger ønsket at tulla mi var hans/vår datter. Ikke samboeren min sin... Føles så slemt å ha slike tanker. Men det er vel kanskje sånn, når den personen du skulle dele livet med, brått blir revet bort, alt forandres på få sekunder. Man vil vel alltid savne/lengte etter det du ikke fikk dele med dem...

Jeg har sluttet å lete etter den store kjærligheten, jeg fant ham, men han er ikke her lenger. Nå vil jeg ha en som aksepterer og respekterer meg for den jeg er, en snill og god mann. En som kan "ta vare" på meg, og mine/våre barn, være min venn. Men selvsagt må det være begjær der også. Men forelskelse og "den store dype kjærligheten" den er nok fratatt meg... Jeg vil bare ha et bra liv...

[sommerbarn:-)]

Hei..

Min historie er helt lik mini diablo sin, bortsett fra at vi var sammen i 10 år, og gift i 2 år. En uke etter ar vårt andre barn ble født, kom han og ba om skillsmisse. Han elsket meg ikke lenger, men var bare glad i meg som en venn. Kom som et sjokk. sa at han ville fokusere på karriere og seg selv. Nå har han ny dame,sikkert hatt hun på si en stund, men ikke fortalt før nå. Menn er noen simple drittsekker som bare er glad i seg selv. Har sluttet å forvente noe som helst av han.

Noen dager har jeg kjærlighetssorg, andre dager er jeg glad jeg er kvitt han!! Så dette skal nok gå bra... Har jo to nyyydelige barn!

Lykke til til alle andre som har det leit og er alene!

[Anonym bruker]

Så trist å høre!

 

Jeg fant den store kjærligheten som ung - det varte kort tid, men ble slutt pga avstander. Trodde jeg skulle glemme han raskt, for det var liksom bare en sommerflørt. Den gang ei. Det er fem år siden, og jeg tenker fortsatt på han - ofte.

 

Nå har jeg funnet en mann som jeg elsker - som jeg har vært sammen med i mange år. Likevel får jeg ikke denne eksen ut av hodet...

 

Og jeg møter mange som har det på samme måte. Synes det er forferdelig, og jeg har utrolig dårlig samvittighet overfor min nåværende samboer, for at jeg fortsatt tenker på eksen...

Vet ikke hva man kan gjøre for å komme over personer..

 

 

[Anonym bruker]

Har det på akkurat samme måte!