Where are you girls?

[Tiggywinkle]

Vet jo at noen er flinke og lager fint karnevalsutsyr til gutten sin:-)

 

 

 

 

[Gjest]

Har hatt "møte" med 10 åringen min. Jenteproblemer på skolen. Usj, jenter kan være skikkelig slemme med hverandre. Det verste er at jeg har mora til den ene jenta støtt og stadig på tråden- hvor hun prøver å fortelle meg hvordan jeg skal oppdra jenta mi. Hun glemmer jo å se at hennes datter er dynamittkubben. Heldigvis har flere foreldre fått samme telefon, så jeg tenker at det er dama det er noe "galt" med. Frustrerende tid dette. De vil være store, men er jo ikke modne i tankegangen til å skjønne at handlinger gir konsekvenser.

[Tiggywinkle]

Så festlig...ja jenter kan være stygge med hverandre.

Har en 10 årig gutt, de er litt mindre kompliserte og litt mer inkluderende.

 

Men det er jo problemer med dem også, har erfart samme som deg;

moren til urokråken ser ikke noe galt i gutten sin i det hele tatt...

 

Ikke enkelt nei.

[phantomet]

Jeg har som sagt svimet rundt på skravle.... *ler*

 

Men nå er jeg her altså!!

[Tiggywinkle]

vært innom skravle jeg også, men bare lagt på lur i buskene...:-)

[mamma søker barn-har fått 2]

Jeg er også her, men ser på nyheter også....

[phantomet]

Vi hadde liknende problemer her for en tid tilbake,men da var jentene noe yngre... Da foreslo jeg å gjøre tiltak som inkluderte alle jentene, og som fremmet positiv kontakt dem imellom.

Foreldrene endte da opp med å starte fotball- lag for jentene i klubbregi, men med fedre som trenere. Og det har ført så vanvittig mye bra med seg kan dere tro!

1. Jentene gjør noe fysisk

2. Alle fikk være med

3. Det ble styrt av fedrene, som hadde en maskulin tilnærmelse, med klar tale og tydelig respekt.

4. De frivillige trenerne (phantom-mannen iberegnet) la panleggingsmøtene til phantom-hulen, slik at de kunne få innspill på hvordan gripe problemene an rent pedagogisk. (phantomet snakket varmt om å fremme den ønskede adferden, og så positivisme i jentene)

5. Nå 2 år senere er det fremdeles et fulltallig lag, der alle klassens jenter deltar på treninger og fotballkamper, og ekskluderingen og kranglingen i skoletiden har mer eller mindre smuldret bort.

[Superlis]

Hei hei:))

[Karomamma]

Kort innom i aften. Har hatt besøk av en god barndomsvenninne, veldig koselig

 

Og så begynner jeg å bli influensasyk... 39 i feber tidligere i kveld. Jeg har allerede bestemt meg for å ikke gå på jobb og har ordnet stedfortreder i møter og sånt. Stakkars meg og stakkars dere andre som brygger på noe. Ikke moro, men shit happens...

 

Karopappa er heldigvis frisk og blid igjen og hadde vært ut og ordnet verdens fiiiineste valetinsbukett til meg. Love love love

[Karomamma]

Glemte å klappe for fotballen og phantomfamilien!!

Det funket i klassen til niesen min også. De startet opp da de var 9 år og jentene er 12 nå. Bra med engasjerte foreldre!!!

[Gjest]

De er bare 7 jenter i klassen og det foregår en konstant maktkamp om gunsten til ei spesiell jente. Ulike tiltak har vært prøvd. Nå sovnet hun endelig med bamsen i armen og er ei lita jente med altfor stor rettferdighetssans. Vondt å høre hun si at hun vil dø og orker ikke gå mer på skolen. Vi trøster og formaner så godt vi kan. Husker hvor sår denne tiden var. Stakkars lille pia til mamma..

[Tiggywinkle]

Stakkars lille venn, jeg får helt vondt.

 

Barndommen skal være sorgløs og fin, fy søren så stygge jenter kan være med hverandre.

 

 

[Natteravnen*]

Har omsider fått logga meg på - etter at alle andre har tatt kvelden...........

-men bedre seint enn aldri........!

[Reveenka]

Så leit når det blir sånn! Ikke alltid enkelt når man skal få disse småjenten til å forstå hva som gjør andre lei seg, og hvordan de skal oppføre seg for å inkludere/være grei med andre.

Men skolen har et ansvar her; håper de tar det?

Jeg har ofte tenkt at det er dumt med for store klasser; i min eldste datters klasse er de 30 jenter og 16 gutter - men jeg ser jo at det ikke nødvendigvis behøver å være så lett i de små klassene heller... Håper det kan ordne seg - syns phantomet hadde et bra forslag, kan det prøves? Trenger jo ikke nødvendigvis være fotball; bare det er noe som kan samle dem?

Krever jo at alle foreldrene blir med, da - ikke bestandig så lett det heller....

[Maud]

Jeg er sånn halvhanglete for tiden og orker lite etter at barna er i seng. I går kveld brukte jeg tiden på å ligge i badekaret og så legge meg tidlig med den nye boka til Anne Holt.

 

Barns konflikter er vanskelige! Jeg har bare gutter, storebror er 7. Ser noen av de samme tendensene der selv om kanskje jenter er verre. Har jobbet i PP-tjenesten i mange år og sett hvordan jentekonflikter eller konflikter mellom grupper i klassen kan bli store og uhåndterlige. Det trekker med seg masse, noen ganger blir foreldrene også uenige. Ganske klassisk at foreldrene til "urokråka" kjefter på alle andre og at de andre til slutt blir lei av det. Jeg har stor tro på Phantomets intervensjon - foreldrene blir enige om å involvere seg aktivt og inkludere alle i en aktivitet. Ballspill, spillekvelder, teater - hva det måtte være. Viktig at alle er med og at alle foreldrene deltar eller i det minste støtter opp ved å omtale det positivt. Viktig at skolen også tar grep og splitter opp uheldige allianser, viser frem alle positivt og toner ned jakten på "den populære". Jeg synes altså at det er viktig at vi foreldre deltar og tar barna på alvor, men har sett noen tilfeller der foreldrene tar det så på alvor at de til slutt er like uenige som barna selv. Moren som ringer rundt og "snakker andre foreldre til rette" er et typisk eksempel på dette. Tror det er viktig at man ikke prøver å fordele skyld, men heller leter etter løsninger. Det er min innfallsvinkel generelt i jobbsammenheng - lete etter løsninger heller enn årsaker. Ikke like lett når hjertet er involvert i tillegg til hjernen, men hvis man prøver å få det til, går det som regel.

 

Oj, nå mente jeg masse igjen. Må mene litt mer allikevel. Synes det er flott at barna får en lyttende mor eller far på sengekanten som tar dem på alvor. Jeg tror det er vår selektive hukommelse som får oss til å tro at barndom er lykkelig og konfliktfri. Barnas liv er vel like preget av vanskelige situasjoner, dilemmaer som skal løses og uoppnådde drømmer som de voksnes liv. Da er det viktig at det finnes voksne som tåler å høre og som tåler å se at det lille perfekte mennesket har det vondt. Ikke fordi mamma eller pappa skal løse alt, men fordi også barn trenger å sette ord på og å forstå seg selv og hva som skjer. Vår generasjon er vel flinkere til dette enn våre foreldre, men det finnes fortsatt altfor mange som bagatelliserer "Det er vel ikke så ille" og "Gleder du deg ikke til vinterferien da" eller "Bare gå din vei du når sånt skjer". I stor grad tror jeg det handler om at man vil beskytte seg selv og tror man beskytter barnet ved å lede oppmerksomheten bort. Resultatet er at barnet tror det selv må løse de vanskelige situasjonenen og at mamma og pappa ikke forstår.

 

Hurra for foreldre som tar aktivt tak og gjør noe. Hurra for mammaen som tåler at barnet sier hun aldri vil på skolen igjen og heller vil dø. Det er utrolig vondt at våre barn har det vondt, men hurra for at de stoler på at vi vil høre og hjelpe dem!