dødsangst...noen erfaringer?

[Anonym bruker]

jeg har veldig voldsom dødsangst. ikke fordi jeg er redd for å dø i morgen, men fordi jeg er redd for selve døden. enkelt og greit fordi jeg skal dø..det skal vi jo alle. Men dette begynner altså å gå utover dagene mine. jeg gruer meg til hver eneste kveld, fordi det betyr at jeg har en dag mindere igjen å leve. Hver kveld kommer tankene og driver meg til vanvidd. jeg blir kvalm og får pusteproblemer.

 

Nå skal jeg til psykolog, og jeg lurer på hva jeg kan forvente..noen som vet?

 

 

[Muffinsmamma]

 

jeg kjenner meg godt igjen. Jeg inbiller meg at vi alle har slike tanker av og til, men visse er bedre på å "skyve de unna" eller klare å se positivt på slikt som vi ikke vet noe om. Jeg har et veldig godt liv, og syns døden til tider er helt absurd å tenke på.

 

Høres ut som det blir godt for deg med psykolog. Alle psykologer er ulike, men jeg tror personkjemi er viktig. Viktig at du føler at du får noe ut av det, om ikke så bytt psykolog.

Masse lykke til!!

[Anonym bruker]

Kjære HI. Husker du når dette begynte? Jeg kjenner nemlig flere som har opplevd dødsangst ifbm graviditet og fødsel. En av dem hadde dødsangst i tre år etter fødsel, før det gikk over. Selv har jeg opplevd det ifbm p-piller. Siden har jeg lest at hormonforandringer ka n forårsake dette. Kanskje du er i hormonell ubalanse? Mitt råd er å sjekke. Og selv om legene ikke finner noe "galt" m hormonene dine, reagerer vi ulikt på nivåene også.

Hvis angsten har en fysiologisk årsak, tror jeg virkningen av å gå til psykolog vil være begrenset. Dersom angsten først og fremst er psykologisk, tror jeg du kan bra utbytte dersom du går til en dyktig behandler. Det er jo forskjell på psykologer også.

Ellers har jeg et annet tips til deg: Tankefeltterapi. Les litt om det på nettet. Har hørt om mennesker som har hatt fantastiske reslutater m dette. Homeopat (en dyktig en) er et annet tips. Jeg har gått til en på Stabekk, og hun er helt utrolig. Veldig god på å behandle psykiske ting. Kan gi deg navnet hvis du vil.

Håper dette hjalp deg litt.

 

[Gjest Riga+hippiesnulla & piratspira]

Jeg har ikke sånn dødsangst, men får det under angstanfall når sambo skal ut. Da tror jeg at jeg skal dø hvis sambo går ut døra...det er så jævlig!!! Veldig vanlig å få pusteproblemer, og faktisk kvalme også...jeg var gravid i fjor, og sleit veldig med kvalme, og mye av det skyldes angsten, tror jeg nå i etterkant. For sist jeg hadde angstanfall spydde jeg...fikk så vondt i magen!:-/

 

Men bra du skal snakke med noen...selv har jeg blitt en kasteball i systemet og ikke fått ordentlig hjelp...derfor vet jeg ikke hva du skal forvente. Eller...du skal i alle fall føle at du blir tatt på alvor,- ellers er ikke den psykologen den rette for deg. Du kan også vurdere psykiater, og tankefeltterapi som blir nevnt her ovenfor. Men greit å se hva som skjer hos psykolog først...bare beskriv til ham eller henne det du sier her.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Kjære deg, jeg kjenner meg så altfor godt igjen, jeg sleit med døds angst som liten jente, og fikk det tilbake for fullt da jeg var 24. Jeg tror bare de som har opplevd det kan forstå hvor jævlig det er. ingen forsto hvordan jeg sleit, oppegående mor med lang høgskoleutdanning. Det værste var at jeg jobbet innen psykoterapi og hjalp folk med samme type angst ut av deres mareritt! Psykologen fortalte meg at han ikke kunne gjøre noe da jeg ende opp med å hjelpe ham, ironisk nok. Det ble så ille til slutt at jeg ikke klarte å være alene hjemme mer enn i 5 minutter av gangen. Nesten rart å fortelle dette, for det som fikk meg ut av det var noe jeg aldri hadde drømt om!!!! En morgen våknet jeg og husker jeg tenkte, jeg er fanget i livet, jeg tørr ikke leve og livredd for å dø!? akkurat den dagen ringte ei tidligere venninne å spurte om jeg ville bli med å besøke en pastor som ville be for meg. Kan ikke si jeg ble videre henrykt, men alt måtte prøves. Jeg følte meg ikke akkurat høy i hatten på vei dit, men takk gode Gud for at jeg ble med!!! Han la hendene på meg og ba en enkel bønn, det var som om lynet slo ned i meg positivt sett, jeg skalv over hele kroppen og ble helt salig og kjente en fred som var ubeskrivelig. Denne freden slo knock out på angsten min, for første gang på 28 år våknet jeg dagen etter uten angst for å dø, med en salig overbevisning om at det er mer mellom himmel og jord enn vi aner!! Jeg er ikke blitt et fanatisk sekt medlem, men fred har jeg fått da jeg trodde alt var slutt. Vet det høres merkelig ut, men stol på at det er en vei ut av denne angsten, klem fra meg

[Anonym bruker]

Hei

Jeg har hatt dødsangst

Det som hjalp meg var å bli en Kristen

Ved å ta i mot Jesus så forsvinner all angst , du får fred i hjertet, en trygghet og glede.

Lykke til!

[ZigZag er 2 barnsmor!]

Jeg har fått det litt nå etter fødselen. Ikke fordi jeg er redd for døden, men fordi jeg er redd for å dø fra den lille jenta mi. Blitt mye mer skvetten og mørkeredd noe jeg ikke var før.

[Anonym bruker]

Jeg tror dødsangst kan ha fysiologiske, psykologiske, eller "spirituelle"/eksistensielle årsker. Noen ganger i kombinasjon. Viktig å finne årsaken bak, og få behandlign deretter. Lykke til! Jeg vet hvordan du har det.

[Anonym bruker]

 

Har vært plaget, spesielt i nov-mars, da er det værst.

De gangene jeg har gått gravid har jeg hatt det mye bedre, følt meg så mye mer levende.

Når pusteproblemene kommer er det helt jævli ja..

Prøvde å fortrenge det en stund, men det gikk ikke.

 

Gikk til ei som dreiv med shakra og healing, hun ordnet det etter ett par besøk.

Hender det sniker seg innpå noen ganger, men jeg vet det er psyken min og tankene som gjør dette, da Må jeg bare ta en tlf til noen, bare skravle å få det ut av hodet igjen..

 

Tankefeltterapi tror jeg også funker, har prøvd det på en fobi jeg hadde..

 

[Anonym bruker]

Mange som sliter med angst av ulike slag blir bedre under graviditeten. Dette kan tyde på at hormoner er med i bildet. Under graviditeten øker mengden progesteron drastisk. Dette hormoner har en sedativ, altså bedøvende og litt "dopende effekt". Kan derfor hende at hormonbehandling fungerer for enkelte som sliter m angst. Progesteronkrem, f.eks.

[Anonym bruker]

Hei,

 

Jeg må bare si, at jeg blir så ufattelig glad over å vite at jeg ikke er den eneste som sliter med dødsangst. Det slo ned i meg, som lyn fra klar himmel omtrent fire måneder etter siste fødsel og jeg ble fysisk og psykisk lammet. Det var så ille at jeg bare gråt hele tiden, klarte ikke å stå opp av sengen, spise eller ta meg av barna mine. I løpet av to uker gikk jeg ned mange kilo og hadde konstant panikk. Det var slik at følelsene, den uendelige håpløsheten, meningsløsheten og avmakten bare veltet innover meg i det jeg begynte å våkne til om morgenen og slapp ikke taket før jeg sovnet sent på natt. Det hele var så overveldende følelsesmessig at jeg fikk smerter i hele kroppen. Jeg var livredd for å fortelle noen om hva jeg virkelig tenkte og følte i tilfelle jeg overførte tankene og følelsene mine til dem. Jeg så jo at alle andre hadde det fint og var glade for å leve og jeg tenkte seriøst at de kunne bli "smittet". Jeg hadde samtidig konstant dårlig samvittighet overfor barna, som hadde en mor som bare satt og gråt og ikke orket å være sammen med den, og til sllutt så innså jeg at jeg bare måtte snakke med noen og brøt totalt sammen en dag jeg var hos helsesøster. Hun ordnet en akutt time på psykiatrisk poliklinikk samme dag, og da jeg kom de bare øste jeg av meg alle grusomme tanker og følelser som jeg bar på. Jeg tenkte som så, at deg har jeg inget ansvar for, du har valgt å jobbe her selv, så hvis du blir påvirket av det jeg sier, så har du deg selv å takke. Det viktigste behandleren sa til meg var: Det kommer til å gå over, du kommer til å bli helt bra igjen. Jeg trodde ikke på det der og da, men allerede dagen etter, så følte jeg meg litt lettere til sinns. Etter bare et par samtaler kunne jeg faktisk gå en hel dag uten å få totalt panikk og så lenge jeg passer på å hvile og ikke slite meg ut, så fungerer jeg nå helt fint i hverdagen. Jeg klarer liksom å skyve de værste tankene unna. Så, jeg tror absolutt du vil ha utbytte av å snakke med en psykolog. Du må bare fortelle det akkurat som det er, hva du tenker og føler. En annen ting legen min sa, er at det finnes ingen som aldri har kommet ut av en depresjon. Når du er helt nede er den eneste veien opp. Det betyr ikke at du ikke kan falle tilbake igjen, men du kommer deg ut av det..

 

Selv om jeg nå kan si at jeg fungerer normalt, klarer å ta meg av barna, jobber, gjør husarbeid er ute med venner etc - et normalt liv, så ligger tankene der og lurer hele tiden, og de kommer over meg opptil flere ganger om dagen. Jeg har samtidig problemer med å legge fra meg fortiden og blir nærmest bombadert av minner og erindringer fra "alt" jeg har opplevd fra jeg var helt liten. Dette er utrolig slitsomt fordi jeg får liksom aldri slappet helt av, og jeg blir utrolig trist av å tenke på alt som har vært og som aldri kommer tilbake.

 

For meg har det vært veldig viktig å søke - søke etter svar, hva finnes mellom himmel og jord, hvorfor lever vi, hva skjer når vi dør, slutter vi bare å eksistere - finnes uendeligheten? Jeg har fått veldig behov får å komme i bedre kontakt med mitt egentlige jeg, min åndelighet, og jeg klarer ikke lenger å finne glede i mange av de materielle ting/handlinger som jeg gjorde før.

 

Mange vil kalle denne dødsangsten for en etterfødselsreaksjon, som er utrolig ubehabelig. Men jeg ser også på det som en vekker, en mulighet til å betrakte livet på en ny måte, som fører til at man vokser som person og medmenneske.