Her er mitt problem (og det er ganske så barnslig)

[Anonym bruker]

I samværshelger har jeg en tendens til at jeg ikke gleder meg noe særlig. Vi jobber begge mye, og har sjelden tid sammen utenom helgene. Når samværshelg kommer (annenhver helg) er jeg tilstede, stiller opp etc, men jeg mister humøret. Blir nesten surmulete. Og dette er jo fryktelig! Jeg har jo lyst å glede meg over samværshelg jeg også! Barnet hans er jo det viktigste for han. Det rare er at enkelte helger går det kjempefint og samboer er så utrolig glad for at jeg er så snill med barnet hans (er med i akebakken, lager filmkveld for barnets venner osv) Da lever jeg meg virkelig inn i rollen som pappas kjæreste og stemor. Noen med tips eller erfaringer fra samme situasjon?

[Gjest]

Jeg tror kanskje det handler litt om å finne sin plass. Kanskje du kvikner til når du får lov til å ta litt styringen?

 

Det handler også om å FÅ spillerom og støtte av far, men det høres jo egentlig ut som om du får det.

 

Du ser iallefall problemet, og det er bra..

 

Samværshelger går ikke alltid på skinner, sånn tror ejg det er for alle. Men det går ikke alltid på skinner om man har egne barn boende hele tiden heller.. kanskje man bare må endre forventningene sine litt. Og ofte så blir det så bra som man gjør det til!!

[freebird]

Fortsett med hyggelige aktiviteter sammen med barnet! Når du merker at du ikke har overskudd så finn på dine egne aktiviteter, ikke la barnet få inntrykket av at pappas kjæreste "alltid er sur og mutt". Invester litt tid i barnet når det er hos dere, bruk litt tid på å bli ordentlig kjent og glade i hverandre. Da vil det bli lettere å være sammen, det blir mindre opplevelse av at det er "pes". Barnet kommer til å være der for alltid, jobb heller litt med å gjøre det til en hyggelig tid enn å la det være et evig uromoment i livet ditt. Motivasjonen i begynnelsen kan jo være å få se hvor glad din elskede blir, etterhvert kan det hende at du har lyst rett og slett fordi du er glad i barnet?! ;o)

[Anonym bruker]

Takk for svar og forslag, skal ta det til meg. Problemet er nok innimellom at faren er veldig glad for kontakten, men sier aldri noe. Det er først når jeg tar det opp at han sier han er veldig glad for det. Men når jeg først er litt nedfor: da er han der med en gang om kommenterer det. Da tar han barnets side, og ekskluderer meg ved å tydelig markere at det er han og barnet imot meg, både i kroppsspråk og aktiviteter. Det er jo greit at jeg ikke skal vente meg takknemlighet hele tiden, men når du må tvinge ut positiv tilbakemelding mister jeg nesten motivasjonen til å engasjere meg så mye som jeg gjør innimellom..

[Anonym bruker]

For meg høres det ut som om mannen din opfører seg litt rart.

Om ens kjære er nedfor er det naturlig å spørre hva som er galt. Ikke bli sint og sur.

Om ens kjære blir litt stille og mutt en dag så gjør en gjerne litt ekstra for han, eller henne. Sitt deg ned, vil du ha en kopp kaffe, ol, det er ikke vanlig å bli sint.

Det er ikke naturlig å gå rundt å være veldig blid hele tiden.

Det er heller ikke vanlig å gå i forsvars posisjon, med mindre en vet en har gjort noe galt.

Føler en at ens kjære er urettferdig mot en selv og en ikke har dårlig samvittighet, og ens kjæres dårlige humør tar ovehånd, gir en gjerne beskjed om at han/hun må ta seg sammen.

En skal selvsagt ikke gå rundt å ødelegge andres glede ved å være sur, men man behøver virkelig ikke gå rundt å smile fra øre til øre om man ikke føler seg så veldig blid.

Nei, han får ta seg sammen, og heller støtte deg litt når du er nedfor.