"Ikke lett å vite hva man skal gjøre"

[Anonym bruker]

Hva gjør man når man er sterkt ønskt på en arbeidsplass og jobben er kjempe pluss for utdanningen min og for CVen min, men barnefaren nekter å la meg flytte med vårt felles barn? Eneste veien er da rettsak, men er kjempe redd for å ikke få hovedansvaret. Vi stiller vel like sterkt tenker eg, begge har fast jobb og er oppegåandes. Er i et skikkelig dilemma for tiden. Skal til mekling til uken igjen. Alt det praktiske er ordnet for barnet mitt der den nye jobben befinner seg, som barnehage og hus, el. hadde jeg ikke vurdert å flytte en gang.

[liten og lettmett]

Hvor langt er det? Vil det gå utover samværsordningen dere har i dag?

 

Men bor dere hver for dere i dag? Og bor barnet hos deg? I så fall kan du flytte hvor du vil innen landets grenser.

[Anonym bruker]

Problemet er at vi nettopp er kommt til samlivsbruddet. Bor fortsatt sammen, skal til mekling til uken. Så vi har ingen samværsordning ennå, og felles hovedansvar, siden reglene ble nye 01.01.06. Om jeg flytter blir det ca 8 timer avstand mellom oss, så annen hver helg er ikke mulig. Om jeg blir i jobben jeg har i dag blir det 1 time avstand, og da går heller ikke 50/50 som han ønsker, men annen hver helg.

[mamman&andrea]

Jeg skal søke videre utdanning nå og må flytte uansett. Vi bor allerede en time fra hverandre, men har da annen hver uke fra onsdag til søndag som samvær.

Jeg har alltid ønsket å studere enten i utlandet, eller i kristiansand dersom jeg må bli i landet. Kristiansand blir 6 timer unna, mens Stavanger fortsatt blir ca en time vekke. Jeg kunne godt tenkt på meg selv og at jeg vil bo i nærheten av mine gode venner (da altså i kristiansand), men jeg vil ikke at min datter en dag skal vende meg ryggen fordi jeg "tok henne vekk" fra pappan, som bryr seg så inderlig mye.

Jeg må desverre ofre ting i livet, og selv om jeg ikke skylder pappan en drit, så gjør jeg det for min datter og for hennes forhold til faren. Det er trossalt ikke bare mitt barn og selv om vi aldri har vært sammen, så har han like mye rett til å se barnet som meg. Jeg kan ikke tenke meg hvor sårt det hadde vært om det var jeg som kun fikk se barnet mitt en sjelden gang

[Anonym bruker]

er helt enig med deg i at det er sårt å holde barnet borte frå faren, for det hadde jeg syntes selv i motsatt tilfelle. Men samtidig som man skal tenke på at barnet har det bra, bør man jo også bruke utdanningen man har fått seg til noe om sjansen dukker opp. Er jo ikke sånn at eg vil nekte barnet å ha noe med faren sin å gjøre, de kan få sees så ofte det let seg gjøre. Er jo mange som er i samme situasjon, og som har et ok samarbeid. Men som sagt er det en vanskelig situasjon, for jeg hadde jo ikke selv gått med på at faren flyttet langt bort med barnet. Men har i lange tider vært vanlig at barnet er hos moren så lenge hun ikke er ustabile el. har valgt selv at barnet skal bo hos faren. Vel eg får vente å se hva som skjer på meklingen. Får håpe på det beste for alle parter.