Hvor gamle er dere?

[Anonym bruker]

Mitt inntrykk er at vi som er unge har litt mer trøbbel med å godta stebarn og alt som følger med dem. De som har litt flere år på baken slår seg litt mer til ro med at sånn er situasjonen, og nøyer seg med den... er mitt inntrykk hvertfall.

 

Hvor gamle er dere og hvordan ser dere på stebarn/mann med "full pakke"-problematikken?

 

Jeg er 26 og har ganske store problemer med situasjonen, skulle helst sett at mannen og jeg kunne levd våre liv sammen med vårt felles barn uten at hans barn fra tidligere kommer og overtar huset annenhver helg.

[Anonym bruker]

Jeg tror mye mer enn alder spiller inn... Jeg var 27 da jeg møtte mannen min. Jeg er nå 33. Synes det var lettere før vi fikk felles barn - og da var jeg jo yngre enn nå. Jeg har ikke blitt så mye mer moden de årene, bortsett fra at jeg er blitt mor.

Jeg har selv skrevet noen innlegg her den siste tiden - blant annet at jeg ikke føler så mye for sønnen hans. Jeg har tenkt mye de siste dagene på denne problemstillingen, og jeg tror rett og slett at det ikke finnes noen god oppskrift på dette. Men jeg har bestemt meg for å oppsøke biblioteket og finne litt info om det. Kanskje noe for deg også?

[Gjest]

Er snart 30 og her har det alltid funket bra. Jeg kan være like sliten som andre(må ha det med ellers er det noen som missforstår det også) Men generelt fungerer alt bra her mellom oss alle.

[Anonym bruker]

Jeg er 31, og føler en god del det samme som hi.

Er forøvrig av den oppfatning at den som har barn fra før spør om en stor tjenest av sin nye partner, så gi og ta balansen er i utgangspunktet skeiv, om ikke begge har barn fra før da selvfølgelig. Så jeg er den som gjevnlig trår støttende til på tråder om samvær utenfor oppsatt avtale, og argumenter for at stemors rett til parforhold og stemors rett til litt kvalitetstid med sin kjærnefamilie bør både respekteres og prioriteres. Blir dette derimot gjort, bør en selvsagt være sjenerøs ovenfor partner og hans barn og deres rett og behov for hverandre.

[freebird]

Jeg tror ikke det har med alder å gjøre, det er nok ganske mange andre faktorer som spiller inn. Jeg tror det har mye å si hvordan den som er biologisk forelder introduserer sin nye kjærlighet til barnet/barna, hvordan samarbeidet er med den andre foreldren, instillingen til steforeldren, barnas alder og natur osv osv.

 

Jeg var bare 21 år da jeg ble stemor, idag er jeg 27. Det har vært mange "ups and downs" underveis, men mannnen min har vært veldig klar på at han, jeg og hans barn er en familie når de er her. Jeg er generelt glad i barn og har brukt mye tid på å bli fortrolig med dem. Fordi vi har delt på oppgavene her hjemme har barna også knyttet seg til meg og i dag har vi det veldig godt sammen. Jeg kan naturligvis aldri elske mine stebarn like høyt som mitt eget barn og de gangene jeg har hatt behov for å melde meg ut så får jeg gjøre det. (det skjedde mer i starten og mindre nå)

 

Mannen min og jeg er stort sett enige i hvordan barn bør oppdras, vi har brukt mye tid i de barnefrie ukene til å diskutere dette. De gangene vi er uenige må jeg rett og slett godta at han følger sin overbevisning når det gjelder hans barn. Det er heldigvis små ting som jeg lett kan leve med. Vi må jo begge gi og ta i forhold til oppdragelse av vår felles datter også, jeg kan ikke bestemme alt over henne.

 

I det store og det hele vil jeg si at ja, det har vært perioder som har vært utrolig slitsomme, både det å forholde seg til barna og til biomor. Men jeg elsker virkelig stebarna mine og kunne aldri tenke meg å leve uten dem nå. De er en del av min familie.

[Anonym bruker]

Jeg selv er 24 år, og har vel ikke vært vant til dette med å være kvinne nummer 2 i en kjærestes liv. I boken Steforeldre: Hvordan (over)leve med andres barn forklares det at det kan ta fra 2-7 år før stefamilier finner "roen". Og så er det jo en utfordring dette at man må innse at man ikke kan få den typiske kjernefamilien som de fleste drømmer om. Et interessant faktum er at de regner med at innen kort tid er det flere stefamilier enn det finnes alenemødre/fedre. Jeg tror også at ung alder er en viktig faktor, selv om det ikke er den eneste.

[*mamma til prinsesse vil ikke*]

Jeg tror ikke bare alder spiller inn her. Men like mye hvor gammelt barnet er, hvor lenge siden det er siden forholdet tok slutt, om samarbeidet går greit mellom mor og far. For selv om man kanskje er mer moden når man runder 30, så kan man likevel slite med å godta situasjonen.

Jeg er over 30 nå, men har vært sammen med barnefaren en del år. Jeg har aldri hatt noe problem med å forholdet meg til barnet, men situasjonen med moren har vært slitsom. Det fungerer nå, men veien dit har vært lang og tung.

Min manns barn var ganske liten da vi ble sammen. Det har nok gjort ting litt enklere for mitt vedkommende enn for mange andre. Er ikke så enkelt å finne sin plass når barna opponerer og er en medvirkende årsak til problemene som oppstår (da tenker jeg litt større barn som skjønner hva dette dreier seg om).

 

[oslojente80 Mina f 07.09.06]

Jeg blir 27 til sommeren.. Da jeg traff samboeren min var jeg "bare" 23år. Så jeg var ganske ung ja.. Men jeg synes ting har gått ganske s greit,., Idag har vi en felles datter på 5 mnd, Datteren til sambo er nettopp fylt 4år.

[Anonym bruker]

Jeg er 34,og syntes det er kjempevanskelig, hadde jeg kunne valgt igjen hadde jeg ikke vært her jeg er i dag

[Anonym bruker]

Jeg er 33, traff sambo da jeg var 29, det var veldig vanskelig i starten, ble mye lettere etter at vi fikk felles barn, og nå er det tvillinger på vei:) Stebarna bor her annenhver uke, vi bor romslig og trygt på landet og har au pair.

 

Jeg kan ikke forestille meg hvordan det skulle vært å bo trangt og ha dårlig råd når man har stebarn, tror ikke jeg hadde tolerert at surt opptjente penger skulle gå til bidrag og til stebarn. Sånn som vi har det nå, har vi rikelig av alt, og jeg tror det har vært en forutsetning for å lykkes!

 

Regner med at flere vil reagere, men det er ok, folk er forskjellige og har ulike behov for armrom:)

[ana baroma]

Jeg var 34 da det startet, og selv om det var litt "innkjøringsutfordringer" (ikke noen store greier, men alle måtte finne sin plass i familien), så har det gått stort sett greit. Jeg er nå snart 35, og det er i grunnen greit å han disse årene på baken kanskje? Vet ikke, men tror egentlig ikke det har så mye med alder å gjøre som mennesktypene som skal leve sammen:)

[Gjest Antarctica]

Jeg er 35, og min evne til å godta dette dreier seg om flere ting:

 

1) Jeg har prøvd mer enn ett forhold før - også langvarige - og veit hva jeg vil ha hos en mann...og det fant jeg hos denne, som tilfeldigvis også var en pakkeløsning...

2) Det er nesten 10 år siden jeg slo fra meg mine "romantiske" ideer og du -og-jeg-og-vår-egen -lille -bobleverden, og dermed slutta å se for meg f eks det perfekte bryllupet, det splitternye forholdet der ingen av oss hadde uønsket bagasje osv

3)Jeg har lang erfaring som mor og alenemor, og dermed veit jeg litt om hva som er lurt å gjøre som stemor.

 

Alt dette kan man oppnå på kortere tid enn jeg har brukt, men jeg brukte så lang tid som det tok for å lære det, og jeg er glad jeg har den ballasten. Den er ingen direkte konsekvens av alder - man blir ikke erfaren bare fordi årene går - men jeg kunne vanskelig ha oppnådd like mye innsikt på 1 år som jeg oppnådde på 8. Rett og slett fordi ting skjer i et tempo som ikke lar seg forsere.