dårlig samvittighet?

[Gjest]

Jeg skriver noen ord i håp om at det er noen som kan hjelpe meg. Jeg har to små barn der den ene er 3 år og den andre på snart 11 måneder. Når jeg fikk min eldste så var planen at jeg skulle være hjemme med henne, i hvert fall til hun var over året. Det ble det ikke. Når det året var omme så søkte jeg på jobber, noe som endte dårlig. Derfor valgte jeg om min samboer å prøve å få en til baby slik at da var vi liksom ferdig med det, he he. Tiden gikk og vi fikk vårt andre lille barn. I nov 2006 fikk vi barnhageplass til den eldste. Det var vi kjempeglade for, selv om det har tatt lang tilvenning for henne.Nå har jeg endelig fått meg jobb igjen. Og jeg har søkt om barnehageplass til den minste også.fra hun er 1 år (i mellomtiden skal hun være hos sine besteforeldre til vi får plass) Dette blir et helt annet liv for meg og mine barn. Endelig etter 3,5 år skal jeg få snakke med voksne mennesker og leve mitt liv. Samtidig har jeg enorm dårlig samvittighet overfor hun minste om at jeg skal begynne å jobbe. Bør jeg ha det?Jeg har liksom bare vært sammen med henne i 11 mndr i forhold til over 2,5 år med hun eldste. Jobben er en 50 % stlling som går over to skift, dag/ettermiddag.De dagene jeg jobber ettermiddag så tar samboeren min seg av dem, Det er sikkert bare teit at jeg tenker slik men jeg har i de siste årene tenkt barna først så meg til slutt.

Er det noen andre som føler slik også?

[Anonym bruker]

Jeg er i samme situasjon som deg. To barn med ca like langt mellomrom. Til høsten vil han yngste være litt under 1 år, og vi har søkt ham inn i barnehage sammen med han eldste på 3, som til nå har vært et par dager i uken hos dagmamma. Poenget er at vi har søkt dem inn på fulltid begge to, fordi vi har tenkt å starte egen bedrift og dette ikke er forenelig med å ha barna hjemme på dagtid. Bare jeg skriver det, får jeg dårlig samvittighet... Men nå har vi/jeg vært veldig engasjerte foreldre i over 3 år og satt planene våre på vent så eldstemann skulle få noen gode første år sammen med oss. Han yngste er ikke noe mindre elsket, men skal vi gjøre det samme med ham, går det jo år og dag!

 

Jeg tror at det yngste barnet får noe ekstra som den eldste ikke hadde. Det får selskap og stimuli utover bare foreldrene sine. Dermed er det kanskje ikke så ille for dem å begynne tidlig i barnehage.

 

Jeg synes ikke du er egoistisk, og vi må ikke se på barnehagen som noe "dårlig" alternativ for ungene våre. Som forelder trenger man å gå litt videre med voksenlivet sitt etterhvert, og det kommer på sikt også barna til gode.

 

Men den dårlige samvittigheten, irrasjonell som den er, kjenner jeg meg igjen i, ja...