Bekymret for stesønnen min på 10 år.

[Anonym bruker]

Jeg har vært sammen med faren hans i 8 år, og i alle år har bio-moren vært sjalu og vi har hatt et meget anstrengt forhold. Jeg "stjal" ikke mannen hennes da det allerede hadde vært slutt i to år. Hun har oppført seg kritikkverdig hele tiden, men etter at vi fikk barn i fjor har hun sabotert mannen min ifht å snakke med sønnen sin i telefonen. Vi bor på hver vår kant av landet, da hun valgte å ta med seg sønnen og flytte tilbake dit hun kommer fra. Vi ser derfor sønnen bare i ferier når det passer.

 

Det som bekymrer meg/oss nå er etter at hun påstår at han trenger støttekontakt fordi han oppfører seg så umulig og hun orker ikke mer. Hun sier også at han har en besøksfamilie og dra til. Det er en kjent sak at denne damen ikke har hodet på rett plass, men dette tar kaken. Sønnen har hatt konsentrasjonsproblemer, men han er verdens søteste og trenger bare faste rammer som alle andre barn.

 

Moren er veldig slapp, manipulerende og bortskjemt. Vi tror ikke gutten har det så bra hos denne moren, og hun prater stygt om han mens han hører på når hun snakker med mannen min. Det er så frustrende siden vi er så langt borte og ikke har kontroll på hva som er fakta. Det kan jo faktisk være slik at ljuger for å få oppmerksomhet. Vi har sagt at han kan bo hos oss hvis hun synes det er så vanskelig, men det vil hun ikke. Det er vel fordi hun er klar over at da må hun betale barnebidrag og mister trygderettigheter.

 

Spørsmålet mitt er; hva skal vi gjøre? Jeg har sagt til mannen min at han burde ta kontakt med skolen og spørre om de vet noe. Kan man i dette tilfellet melde til barnevernet og be de ta en vurdering av morens omsorgsevne?

 

 

[Anonym bruker]

En slektning av meg var i samme situasjon som dere. Moren til sønnen hans mente han var umulig og søkte om avlastning for han. De bodde også på hversin kant av landet og han fikk kun se sønnen sin når det passet moren. Han tok kontakt med barnevernet og sa at om sønnen trengte avlastningshjem så kunne han være det. Etter mye frem og tilbake fikk han det.

Frem til da hadde moren til gutten alltid en grunn til at sønnen ikke kunne til sin far, hadde ikke penger, for sent å bestille flybillett, kunne ikke ta han ut av skolen ol. Men etter barnevernet ble koblet inn og han skulle beregnes som avlastningshjem så ordnet barnevernet det meste + at de fikk dekt utgiftene. Dermed kunne ikke moren si noe på det, det var jo hun som absolutt trengte avlastning.

Han fikk nesten aldri se gutten sin, og måtte han være avlastningshjem for gutten sin så fikk det så være. Gutten har en far og det er mye bedre å være hos sin far enn på ett avlasningshjem, når det er det både barnet og faren vil. Han kom fast hver tredje helg. De tok han fri fra skolen på fredagene pga reisen.

 

Når gutten og sønnen fikk mere kontakt oppdaget også faren at noen var galt hos sønnen. Men ikke på den måten moren oppdaget det. Han kontaktet barnevernet, som igjen kontaktet skolen og ppt. Etter noen undersøkelser fant de ut at han hadde adhd. Han fikk medisiner og er nå mye roligere.

Gutten har også blitt større og funnet ut hvordan moren hans er. Han hater henne rett og slett. Faren skjønner han, men har etter alt han har vært gjennom ennå ikke snakket stygt om moren forran gutten.

 

Jeg ville gjort noe av det samme, hadde jeg vært dere. Ta kontakt med barnevernet og forklar deres bekymring. Evt melde dere som avlastningshjem om mulig. Ta alt derretter. Og kontakt en advokat om det moren begynner å lage bråk. Ta da vare på alle mld hun sender og gi dem til advokaten. Det kan bli dyrt og det kan ta tid, men det er dere sikkert villig til å ofre for gutten!