Flere med to små som sliter med parforholdet?

[Anonym bruker]

Åååå, jeg er så lei av krangling og konflikter. Vet snart ikke hva jeg skal gjøre. Vi har et barn som nettopp har blitt 3 år, og en baby på 1/2 år. Vi kranglet noe før også, men ikke slik som nå. Nå føler jeg at samboeren og jeg bare har konflikter hele tiden. Før kranglet vi, men kjærligheten lå alltid i bunnen og vi ble venner igjen, nå krangler vi og krangler og krangler, og blir egentlig ikke venner igjen heller. Vet ikke hva som ligger i bunnen lengre heller. Jeg er veldig glad i han og redd for at han skal dra fra oss, men på den annen side orker jeg ikke å krangle resten av livet heller. Han sier at han er utbrent, lei, sliten, "gidder ikke" osv. om det meste som har med barna å gjøre. Det eldste barnet har vært sykt så å si siden hun ble født, og ligget mye på sykehus, så vi har slitt mye med henne, og jeg føler meg også ofte utbrent og kjenner at det er veldig lite som skal til før "begeret flyter over". Han klager stadig vekk over at han ikke får tid til å gjøre det han har lyst til, og at vi hindrer han i det. Føler egentlig at hans drøm er en singeltilværelse uten familie. Dette sier han av og til også. På den annen side sier han også av og til at han synes synd på de som er single og at han er så glad for at han har familie. Synes ofte at han er ekkelt mot meg. Har f.eks. sagt når vi snakket om et par som ikke hadde barn, som vi tror kanskje ikke vil besøke oss fordi de synes det er leit at de ikke får det til, at han syntes da ikke det var leit å besøke noen med en pen kone... - Og idag sa han da jeg sa at jeg ikke ser ut (har ikke rukket å dusje idag), at det var ikke så farlig, for han kan se på de pene jentene på jobben, det viktigste var at jeg rydder, vasker og passer barn. Jeg har konfrontert han med at jeg synes han er ekkel mot meg, men tror ikke han skjønner det. Han sier også at fødselen var en tøff opplevelse for han, og at han ikke vet hva han føler lengre og at han ikke klarer å knytte seg til babyen. Det tror jeg stemmer. Med barn nr 1 tok han like mye ansvar som meg, men nå har han kun hatt henne to netter, ellers har han sovet på et annet rom, og jeg tror det er max 10 ganger han har skiftet bleie uoppfordret. Han leker/prater lite med henne når han har henne, sitter gjerne med henne på fanget og ser på tv/internett. Jeg har bedt han oppsøke psykolog, men det vil han ikke.

 

Vi har hatt sex noen få ganger etter fødselen. Jeg vil, men ikke så ofte han. Han sier han ikke har så ofte behov lengre. Jeg føler veldig at vi holder på å gli fra hverandre (vært sammen i nesten 10 år), og er så redd for å bli alene/alenemor. Jeg elsker han innerst inne, men samtidig så hater jeg han litt også fordi han ikke er den han var. Jeg er lei av å være hushjelp, at jeg skal rydde og vaske og lage mat mens han trener. Han har flere ganger sagt at han flytter og jeg har flere ganger bedt han flytte når vi har kranglet. Jeg mener det innerst ikke, men har ikke noen bedre trusler å komme med. Angrer selvsagt etterpå. Vi har overhodet ikke noen alenetid til å ta vare på forholdet, og det har vi hatt svært lite av siden første barn kom til verden (dårlige besteforeldre...).

 

Han sier at jeg har forandret meg, smiler og ler ikke lengre og bare må ha steinkontroll hele tiden og kommanderer han (ellers gjør han nesten ingenting). Er nok riktig at jeg har forandret meg, men det må man vel nødvendigvis når man har ansvar for et kronisk sykt barn?

 

Hjelp! Hva gjør vi nå? Jeg vil ha tilbake den mannen jeg ble forelsket i, hvordan får jeg det?

[Anonym bruker]

Ja - vi sliter også. Våre er snart 3 år og 9 mnd, og vi krangler masse og er ikke flinke til å jobbe på lag. Vi har blitt enige om å gå til familieterapeut, og skal på første time nå på torsdag. Håper det kan hjelpe oss, for jeg føler også som deg at jeg er vaskehjelp og hushjelp og barneoppdrager helt alene, mens han bare er gjest. Sex har vi hatt 2 ganger siden minsten ble født og det er jo ikke veldig mye å skryte av. Enig med deg at det ikke frister å være alenemor, men det frister enda mindre å være i et ikke-fungerende forhold..... Min mann er ikke ekkel med meg, slik din er, men han er mer apatisk og fjern og totalt initativløs. Jeg er innstilt på å prøve å få det til å fungere mellom oss, men som sagt ikke for en hver pris... vi får se.

Ønsker deg uansett alt godt og lykke til.

[Gjest]

Jeg tror dere krangler fordi dere er helt utslitt begge to. Dere trenger avlastning og å snakke om hva som trigger kranglingen. Det er ikke sikkert at det er så lett, men det er åpenbart at det er det dere trenger. Det virker som om dere sier mye dere egentlig ikke mener fordi dere er frustrerte og sikkert lider av søvnmangel. Dette er en tøff fase i livet, men det vil jo bli mindre slitsomt med barna etterhvert. Håper det ordner seg etterhvert!

[Anonym bruker]

Huff, dette var som å lese om oss..... Vi har et barn på fire år som har en kronisk sykdom og som har hatt store søvnvansker siden han var baby og det er ikke bra den dag i dag. Minsten ble født med et handikap+ samme kroniske sykdom.

Vi har vært sammen i ti år og det du beskriver om at mannen din ikke engasjerer seg i barnet + at han ikke tar initiativ til stell og kontakt, stemmer også her. Pluss det du sier om at du har forandret deg.

 

Vi såg faktisk dr phil sammen en dag her som handlet om samlivsproblemer. Dr phil snakket om at vi har et valg; i dag kan jeg være sint og sur eller jeg kan være imøtekommende og blid. I dag skal jeg gjøre noe for at min samboer skal føle seg bra uten å forvente noe tilbake osv osv. Og her stemmer det jo; jeg er ofte sur og kjefter, jeg kommanderer istedet for å spørre, jeg snakker negativt til han og gir han ikke noen grunn til å glede seg til å være sammen med meg.

 

Kanskje det har noe med innstilling å gjøre?? Jeg har bestemt meg for å prøve å forandre MEG ihvertfall, så kanskje han kommer etter og ser at den blide jenta han forelsket seg i faktisk er der inne??

Men generelt kan en vel skylde noe på søvnmangel og utbrenthet her. Kan dere ikke true noen av besteforeldrene til å være barnevakt for en kveld og finne på noe romantisk?? vi dro bare på kino, men det ble kjempepositivt å være alene uten barna!!

Lykke til!!

[-carina-]

Som skrevet over her så tror jeg nok dere krangler fordi dere er utslitt. Skjønner også at det er leit at pappaen ikke tar noe særlig ansvar for minstejenta. Men han har kanskje en form for "fødselsdepresjon" han også...

 

Dere har jo hatt det bra sammen, men småbarnstid og kronisk sykt barn kan nok ta knekken på det beste forholdet. Tror absolutt dere trenger hjelp nå. Hva med å ta kontakt med helsestasjonen. De har kanskje noe alternativ til avlastning til dere? Ta kontakt med familievernkontoret, der er de veldig behjelpelige. Dessverre kan det være litt ventetid der. For å få kontakt med familievernkontoret må begge være enige om at man ønsker å komme til samtale, da...

 

Dersom dere kan få litt hjelp til å komme dere over denne kneika her. Og kanskje få litt avlastning slik at dere kan få litt alene-tid, så er det helt sikkert mulig å få tilbake mannen du ble forelsket i... Men dere må nok jobbe for det begge to!

 

Ønsker deg masse lykke til! )

[Anonym bruker]

Vi har også vært sammen i over ti år, men har kun en baby.

 

Hos oss var foroldet ikke bra da jeg plutselig fant ut jeg var gravid.... orket ikke ta abort, så holdt sammen. Men vi har det ikke bedre etter babyen kom for å si det sånn. Føler at vi har dårlig inflytelse på hverandre, og sex - ja hva var det for noe....

 

Kan dessverre ikke hjelpe deg, men er nok flere som sliter med forholdet uansett antall barn de har sammen.... jeg er også usikker på hva som er best/verst, bo sammen eller gjøre det slutt. Ikke lett å gjøre det slutt når barn er i bildet.

[Anonym bruker]

Heisann!

 

Kjenner meg litt igjen i det du skriver, vi har bare 1 liten baby å ta oss av men merker at forholdet har blitt annerledes etter vi fikk barn, MEN vi elsker hverandre så høyt at vi holder sammen "i gode og onde dager" som det heter...

 

Vi krangler endel men blir fort venner igjen, kan heller ikke skylde på babyen vår siden hun er verdens snileste, rolig jente som sover hele natten og mye på dagen!

Men alikevel blir forholdet forandret for alle når man for barn...men om dere ELSKER hverandre så for dere dette til!

 

Du bør absolutt "true" han med å forlate han hvis han ikke vil være med på familie rådgivning eller psykolog, for dere trenger det absolutt...spesielt siden dere snakker stygt til hverandre, jeg hadde ALDRI tolerert at min samboer sa han skulle kikke på pene jenter på jobben eller at jeg ikke så pen ut en dag...heldigvis er min veldig flink til å si han er glad i meg og at jeg er veldig pen, og det er veldig viktig for et forhold...gi komplimanger til hverandre:-)

 

Jeg ønsker deg lykke til, men håper du forlater han hvis han IKKE sjerper seg...jeg hadde nok allerde forlatt han siden han er så spydig som han er, det hadde jeg ikke funnet meg i!!

 

Det er vanskelig å gå fra hverandre når man har barn ja, men ikke for enhver pris!!!!!!!

 

Husk det for din og dine barns skyld!!!!