Idag rant begeret over....

[Anonym bruker]

har hatt det tøfft siden lillegutt kom til verden for 9 mnd siden, og idag var det bare nok!! Han er veldig krevende av seg, vil ikke spise , ikke drikke, ikke skifte bleie, vil ikke sove, vil jo ingenting. Føler det har vært slik helt siden han ble født....synes alle koser seg så masse med sine små. Jeg savner så å ha "mammafølelsen"(ikke det at jeg vet hvordan det skal føles), føler bare at han "arbeider" imot meg....og jeg blir bare irritert...og får selvfølgelig verdens dårligste samvittighet etterpå.

 

Har avlastning, så det er ikke det som trengs...,men jeg trenger å kunne få bare litt tilbakemelding på at jeg , i det minste, er litt god å ha innimellom. Gledet meg så til å bli mamma, men den følelsen som jeg trodde jeg skulle få er ikke her ;( å jeg blir bare så lei meg...

 

 

[esmase]

Babyen merker nok at mamman ikke er i humør for tiden,og da smitter det lett over på han også.Da er runddansen igang...

Prøv å vise han at mamma er blid og slapper av,så skal du se at du får et annet barn!

Prøv å finne på noe annet med han,på hans premisser.-La han feks lage litt deig som han kan grise med.

Prøv å snu ting til å bli positive isteden for at alt er et ork,ingen er tjent med å ha det sånn.

Ønsker deg lykke til!!

 

[Anonym bruker]

Ut i fra det du skriver så spør jeg; er du sikker på at det ikke er du som motarbeider han? Ikke for å være ekkel, men jeg lurer på det. Ingen babyer har slike negative egenskaper fra de er født. Jeg lurer på om du rett og slett er deprimert, og trenger hjelp. Ser du allerede har fått avlastning, og det er flott!

 

Ingen skal behøve å ha det slik som du og babyen din har det, og det er nok en grunn til at dere har kommet inn i den vonde sirkelen. Derfor er det viktig at du får hjelp gjennom helsestasjonen eller barnevernet for å nøste opp i dette, slik at du og lillegutt kan få det bedre fremover. Det er sant som det hun over meg skriver, at babyer kan sense hvor mamma er og bli preget av det. Trist at du ikke har mammafølelsen, men stå på og søk hjelp, og du skal se den kommer med tiden!

Lykke til!

[Anonym bruker]

Huff, ja, kan vel kanskje være litt deprimert...,har skjøvet denne tanken fra meg!! Prøver å gjøre mitt beste for lillegull...,men av og til føler jeg at han er så utrolig sint og aggressiv. Og dette har bare bygget seg opp, i tillegg til at han aldri har sovet mer enn 3 t istrekk og vi fra dag 1 har hatt store ammeproblemer...., så nå har jeg ikke mer tolmodighet igjen snart. Han har alltid vært ett urolig barn , og jeg føler vi har gått glipp av så mye kvalitetstid sammen...er bare så sårt å tenke på, og jeg blir så lei meg...

 

Å se bilde av mor og barn som koser seg(f.eks på helsestasjonens brosjyre for amming) er bare sårt for meg....tror aldri vi har hatt en sånn stund sammen...., og jeg savner det så veldig...."snufs"

 

HI

[mamman-t-småpian]

Hei. Jeg føler med deg, og jeg blir også litt sint på dine vegne. Jeg er dessuten ganske så provosert over de der glansbildene i type ammebrosjyrer. Jeg har også slitt med amminga til mine to små prinsesser - hadde mer slåsskamp i ammekroken enn kosestund, noe som førte til at jeg bare ammet nr 2 i 6 mnd, mens nr 1 fikk henge på i 12 mnd. Jeg syns det er dårlig gjort at det ikke opplyses at amming faktisk kan være vanskelig og kjipt, og at det slettes ikke er så koselig for alle. Jeg syns du bare skal kutte ut amminga hvis den bare er plagsom - jeg var veldig plaget med hormoner så lenge jeg ammet, og følte en veldig lettelse når jeg sluttet. Noe som hjalp på hummøret til både meg og ungene.

 

Må si meg enig med de andre her at det også er min erfaring at ungene er veldig var på din sinnstemning - og at man lett kan komme inn i en vond spiral. Jeg merker det veldig godt på mine to temperamentsfulle damer. Når jeg mister besinnelsen så fyker de i taket også. SAmtidig så vil jeg også bare si at det kan til tider være en veldig utakknemlig jobb å være mamma. Du kan gjøre alt for barna, men likevel så bare hyler de eller er sure. Jeg er hvertfall veldig glad for at helsesøster innprentet det til oss på sangerskapskurset, at det innimelom er en utakknemlig jobb - men at det blir bedre....

 

hoj, jeg skriver kanskje litt mye her nå, men ble bare litt revet med fordi jeg kjenner meg igjen og føler med deg.

 

Lykke til - og ikke hver redd med å søke hjelp f.eks på helsestasjonen hvis du er deprimert eller ønsker å få hjelp el tips e.l. Jeg har hatt god erfaring med det - mine to er foresten 2 1/2 år og 8 1/2 mnd.

 

[Anonym bruker]

Tusen takk mamman-t-maja !

 

Skulle så gjerne gitt opp ammingen for leeeenge siden, for det har bare vært en kamp fra dag 1, men det er eneste måten jeg får i han melk...vil absolutt ikke ha mme...har prøvd alle typer mme, gitt fra flaske, tutkopp og glass. Så dette får jeg bare holde ut...er forsåvidt blitt vant til det, men hadde bare forestilt meg at vi kunne kose oss noe mer med ammingen. (har grått mange tårer for dette ja)...

 

Det kan kanskje høres ut som om jeg svartmaler situasjonen, men det hører med at jeg selvfølgelig elsker den lille klumpen over alt på jord, og ville gjort absolutt alt for han. Savner kosen og nærkontakten med han så mye, at det hender jeg må ta han opp når han sover for å holde han inntil meg......har jo aldri ville sovet inntil meg.., selv ikke som liten..! Så savner vel denne nærheten , og det er dette som er så veldi sårt....., og dette blir jeg jo minnet på hver gang jeg ser en brosjyre/bok/reklame el.l som dreier seg om mor og barn...

 

HI