til deg som...

[Anonym bruker]

...føler deg invadert av stebarna når du er sliten (svar på jeg føler ingenting...). Hvordan forholder du deg til situasjonen da? Hva gjør du da?

[Anonym bruker]

Da går jeg på dinbaby.com, eller jeg sitter å ligger kabal på pc'en, om den ikke er opptatt. Av og til later jeg som om jeg må gjøre jobbting slik at jeg får dataen.

Jeg lar min mann sitte igjen med alt kaoset.

Ellers har jeg en slik su-doku som jeg spiller på. Jeg greier ikke konsentrere meg om en bok. Det er så mye lyd at jeg ikke engang finner ro på soverommet med døren lukket. Jeg føler også at jeg må følge litt med på hva som skjer med vårt barn, det kan bli litt mye med vill lek for en liten baby.

Det hender jeg går ut, men ikke så veldig ofte. Det er alltid noen som da vil være med, og det er det skjelden jeg orker. Jeg holder meg for meg selv.

[Anonym bruker]

Omtrent som meg, bare at jeg gjør litt andre ting. Hovedsaklig er det det samme - trekker meg unna. Jeg vil bare ikke ha det sånn. Vil du? (fra innlegger)

[Anonym bruker]

Jeg føler jeg er midt i en distanserings prosess. Før trakk jeg meg mer unna og var veldig opptatt av dette, jeg er vel forsåvidt det enda, men jeg merker jeg har mindre overskudd, tid og energi til å bry meg så mye med det.

Jeg har vært stemor til barna i flere år nå, ting er mindre konflikt fylt, men ting er på ingen måte blitt bra. Jeg tror det kommer seg av at jeg har akseptert at det aldri kommer til å bli stas for meg med barna hans, at det alltid kommer til å være litt ork.

Jeg føler barna har gått fra å protestere mot meg, oss og våre, til en litt mer likegyldig holdning. Fordi om de ikke protesterer like tydelig viser de allikevel klart at de ikke vil bli som oss, ved å ta avstand fra det jeg representerer.

Det var noen som sa at en ond sirkel ikke brytes før noen går inn for det, jeg har forsøkt nå så lenge uten resultat, jeg vil jo fremdeles gjerne bryte dette, men jeg orker ikke mere. Jeg føler meg mindre sliten jo mer jeg distanserer meg.

Min mann stakkars er det like synd i som resten av oss, han vet virkelig ikke hvordan han skal gjøre alle tillags.

Barna begynner å bli store nå, i alle fall hos den eldste er det nok et valg, de andre følger jo på.

Det er greit å være oss og dem så lenge en annerkjenner at slik er det situasjonen er og slik er det den kommer til å være fremover.

Hvordan vil du ha det?

[Anonym bruker]

Slik du beskriver det, har det også blitt hjemme hos oss. Jeg distanserer meg på alle måter. I likhet med deg, er det minst slitsomt for meg. Men det er ikke dermed sagt at det er slik jeg vil ha det... Jeg synes det blir noe unaturlig over situasjonen når det nærmest blir to familier i huset annen hver uke; min mann og sønnen hans, og jeg og våre felles barn. Det påvirker hele familielivet at han og jeg ikke forholder seg til hverandre. Det gir seg utslag i enkle ting som at han f.eks aldri forteller meg noe om sitt liv - selv om jeg spør hver eneste dag hvordan han har hatt det på skolen. Og forrige søndag, da det var morsdag, var mannen min borte. Han hadde bedt sønnen om å ta opp boller fra fryseren til frokost, og han hadde gitt sønnen en gave som han skulle gi meg. Om han husket det? Da jeg hadde dekket hele frokostbordet, kom han på det med bollene, og da mannen min ringte og var veeeldig nysgjerrig på hvordan morgenen til nå hadde vært, så kom han med gaven. Det blikket han ga meg sa alt; det var fullstendig uten entusiasme...

Slike ting påvirker meg/oss, naturlig nok. Men jeg er i likhet med deg i ferd med å erkjenne at slik er det, og kanskje vil det være. Så får jeg heller glede meg over de ukene der jeg er helt meg selv. Og se frem til han blir tenåring og ikke lenger vil være sammen med oss.. Jeg vet ikke annen råd.