Dere som har sånn, anna hver helg..

[Anonym bruker]

Bor dere langt fra hverandre??

 

Jeg og barne faren bor ca 26mil fra hverandre.. ett godt stykke sltså.

 

Så.. kommer problemet.. gutten er 2 år og 6mnd. Hun på familievernkontoret mener han er for liten til å være en hel helg borte fra mammaen sin.. når det er så stor distanse mellom oss. Det hadde vært noe annet om faren hadde bodd i "byen".. Men ikke så langt unna.

 

Så er det jeg da.. har super angst for å gi slipp på han.. kalrer ikke slå meg til ro... og da er hele helga ødelagt for min del:(

 

Når slipper denne angsten??

 

 

Og hva syns dere?

[mamman&andrea]

Av og til så begynner jeg å lure på hele familievernkontoret. At barnet er for lite til å være med pappan sin når det er 2 og ett halvt år? Har han ikke hatt regelmessig kontakt med faren da kanskje? Hvis alle hadde (og da igjen, selvfølgelig de som har en barnefar som er skikket) fulgt opp samværet slik at far og barn ble godt kjent, så hadde det aldri blitt noe problem angående samvær.

Hvis han ikke har hatt særlig kontakt, så ville jeg begynt i det små. Få faren over til dere (eller du reiser dit), slik at barnet kan lære å kjenne faren. Og at samværet blir lenger etterhvert som du ser at barnet blir trygg på far.

 

Skjønner du har angst for det, men tenk bare at barnet har det bra hos pappa og har godt av å bli kjent med han. Du blir vant til det etterhvert, selv om det kan gå en stund. Etterhvert lærer du å nyte "friheten" når du først har sjansen.

[pøber´n & je]

Hva er forskjell med anna hver helg om han bor 26mil unna enn 10 min a?

Det der skjønte je ikke

[Anonym bruker]

Her blir det under 1 time ifrå hverandre. Jeg håper på annen hver helg hos barnefaren, men han ønsker 1 ukeder og 1 uke her. Barnet vårt er bare 10 mnd. En helg uten go jenten min skulle gå bra for min del, men hadde blitt mye værre med en hel uke. Men at det er sårt å være borte frå barnet sitt er jeg helt enig i. Men det går seg nok til etter hvert. Du er no heldig som har barnet ellers i ukene.

[Anonym bruker]

Forskjellen på 10 min unna og 26 mil.. ?? Om det skulle skje noe så kan jeg jo bae ikke kjøre... skjønner.. ??

 

Han har til nå bodd hos meg da... og vil nok fortsett med det en stund framover...

 

Jeg ligger over hos foreldrene mine. som bor 5 min kjøring fra der jeg bor.

 

Føler meg bare mye tryggere:)

 

Det er trygghetsfølelsen min som styrer meg. Og at jeg vet at gutten har det bra.

 

Det er endel andre ting inne i bildet.. men kan ikke nevne det her.

 

Men det er det som gjør at jeg ikke helt klarer å "slippe" gutten i hans hender.

[Anonym bruker]

håper på litt flere svar og kanskje råd.)

[Anonym bruker]

Jeg kan fortelle hva jeg gjorde. Riktignok var sønnen min nesten to år før han begynte å overnatte hos faren sin. Før det hadde dem ikke noe som helst kontakt.

 

Men vi tok det rolig i begynnelsen. Vi møttes på et nøytralt sted, slik at jeg alltid var i nærheten når dem var sammen. Etterhvert begynte vi med hjemmebesøk. Snakk om par timer om gangen, utvidet etterhvert til flere timer og til slutt en hel dag. Gikk par mnd så begynte vi med overnatting. En natt i helgen (lør-søn).Og slik gikk det par mnd, og etterhvert fra fredag til søndag. Faren bor litt over 30 min. unna oss. Jeg har ikke bil eller lappen, så som oftes henter han og levere. Har han ikke bil en dag, møtes vi alltid i byen eller så drar jeg til han med sønnen min. Det har jeg ikke noe imot, for de fleste gangene er det allitd han som må kjøre.

 

Vi har ikke noe skriftlig avtaler, eller hatt kontakt med familievernkontoret. Han ringer eller sender mld og spør om han kan ha sønnen sin en helg, og jeg spør om han kan passe sønnen sin hvis jeg har planer.

 

I begynnelsen var det uvant å ha sønnen min borte, men etterhvert lærte jeg å slappe av med det jeg liker best.

[Anonym bruker]

Hei! tusen takk for svar og råd:)

det var mye å ta til seg i innlegget ditt, siste anonym:))

[SK&Maylen]

Veldig forskjell på familievernkontora rundt om.. ikkje ser eg egentlig problemet heller, det er DU som kjenner din unge, ikkje familievernkontoret, og om ungen trivs hos pappa er vel det ingen problem?

Han er jo faktisk så gammel no at han veit kem pappa er!

Slipp angsten du, er ingenting åv ere redd for, dessuten klare vel pappa å ta seg av ungen like fint som du?

[Anonym bruker]

Vet ikke om han tive hos isn far, da han aldri har vært hos faren alene...

 

Og jeg vet at JEG må føle meg trygg på å "slippe" gutten av gårde.

 

Jeg vil helst ikke ha en telefon som forteller meg at gutten min er blitt drept. Han har E6 4 meter fra utganskdøra, og null sikring rundt eiendommen:((

 

Så han har ffritt leide til å springe ut i veibanen, og fartsgrensa der er 70km/t .. det tar 2 sek, så ligger han død!! (

 

Han ser sevfølgelig etter han.. men de 2 sekundene er livsviktige 2 sekunder!

 

Derfor tviler jeg og er redd!