Om å bruke ignorering som middel i grensesetting :

[Bratsj]

Vår jente (2,5 år) bruker innimellom (oftere og oftere) en sutre-tone når hun ønsker noe eller vil ha hjelp til noe.

"Vil ha såååånn" - "Hvor er suttene miiiine ?" og lign.

Har lest om ignorering og at dette er et virkningsfullt middel for å avslutte uønsket adferd som ikke er til skade for noen (det er jo bare irriterende) men klarer ikke å være totalkonsekvente på dette, selv om vi 90% av tilfellene parerer tilbake med "Hva heter det?" eller "Vi hører ikke hva du sier når du snakker med den klagende tonen"

Likevel har hun holdt på med dette i mange måneder, så vi er vel ikke effektive nok i vår respons...

Opplever dere det samme, og hvordan håndterer dere det ?

[Expat]

Vel, for oss virker ignorering hvis man kombinerer det med positive tilbakemeldinger. Så hvis hun hyyyler for noe (man hører jo hva som er syt og hva som er ekte), så må vi være veldig hyggelig og positive igjen på sekundet når hun stopper. Så det innebærer en del arbeid!

[Anonym bruker]

Puhu her er også en som sutrer støtt! Og ja det strekker strikken te mor en god del ; ).

Prøver også å ignoere, men er vel ikke helt konsekvens- men det funker ganske greit i mange tilfeller. Puhu men det er slitsomt å høre på!

[Mamma til godjenta & lillebror]

Det er en fase de går gjennom i 2-3 års alderen, tester ut omverdenen (dvs i stor grad si oss forledre...), hvis jeg gjør sånn og sånn, fortsetter litt til med dette og dette, er mamma og pappa fortsatt glade i meg?, vil de fortsette å elske meg? etc. Helt naturlig at denne fasen skal være litt "irriterende" for oss foreldre, he he, trassen, sutringen, utprøvingen etc. sitter ofte i vårt hode (det er vi som tolker dette som et problem), mens det for våre håpefulle er helt umulig å la være....

 

Vår prinsesse på 2 år og 8 mnd har holdt på med sutre-masing og sutre-snakking i flere måneder allerede, og både vi her hjemme og barnehagen er konsekvente på at "vi skjønner ikke hva du sier når du sutrer", men det kan selvfølgelig gå på tålmodigheten løs.....

 

Erfarer med vår prinsesse at hun faktisk klarer å "ta seg sammen" når det virkelig gjelder, når vår strikk er blitt strukket til bristepunktet etc.

 

Vi bruker ikke ignorering i den forstand at vi overhører / overser sutringen / barnet, det synes jeg er ganske respektløst når barnet faktisk prøver å kommunisere, vi prøver derimot å få henne til å snakke vanlig, si oss hva som er galt uten sutring...