Fri helg

[Anonym bruker]

Denne helga er barna hos sin mor, så det er kun oss her. Jeg føler det befriende!

Min mann sover, jeg surfer nettet, og småen har hode langt nede i leke kassa, alt skal ut, så putter jeg det tilbake igjen, for at han skal kaste alt utover gulvet igjen.

Nå skal jeg hente gubben, så skal vi ut, handlelitt, se litt, trimme litt.

Men først skal vi drikke kaffe, så jeg får sette kaffen på før jeg vekker han. Da blir han nok gald. Jeg gleder meg!

 

Jeg føler meg også som et annet menneske når barna ikke er her, jeg er blid, glad, lykkelig, har overskudd og livsgnist. Jeg trives mer.

[Anonym bruker]

Jeg har det faktisk som deg jeg også. Er et helt annet menneske når "de" ikke er her.....

[Anonym bruker]

Deilig! Ikke sant?

[Anonym bruker]

Sånn har jeg det og, hvor gamle er stebarna deres?

[Anonym bruker]

Ja gubben burde vel drite i barna sine slik at deres høyheter alltid kunne være blid, glad og lykkelig. Når gubbene har fått så fantastiske nye fruer trenger han jo ikke barna sine lengre nei. lenge leve!

Herregud! At det går an!

 

Signerer med anonym jeg og siden disse glade fruer er så skamfull over gleden sin at de ikke tør å stå frem med nick. :-)

[Scorpiogi]

Hehe...

[Anonym bruker]

Det er verken feighet eller skamfullhet som gjør at jeg er anonym, det er fordi jeg har NETT VETT!

Jeg har kjent igjen 2 stykker her inne på mine, dine, og våre barn, og de aner ikke engang at jeg eksisterer.

 

eksempel 1.

Jeg kjenner X som var sammen med Y, Y hadde to barn med Z. Z hadde fått ny kjæreste og denne nye kjæresten brukte denne siden. ikke bare la hun fra seg nok informasjon om temmelig spesielle forhold, slik at jeg kjente henne igjen, men hun snakket også om sitt og Z ønske om fellesbarn og om at de slet med å få det til, og helst ville hun jo ikke at Y skulle få vite om det.

Jeg har ikke fortalt dette til min venn X, som helt sikkert hadde fortalt det til sin partner Y.

 

eksempel 2.

jeg har fått en venninne fra en annen del av landet i barselgruppa mi. hennes søster bruker denne siden. det passer bare så altfor godt detaljene hennes og det venninna mi forteller om henne.

jeg vet en del om hennes inderste følelser og frustrasjoner som ikke engang hennes søster vet om.

 

jeg vil ikke at en skygge der ute skal vite om mine følelser, min mann, hans barn, vår økonomi, mine foreldres følelser og handlinger. det vil sikkert ingen av dem heller.

[Anonym bruker]

Om man signerer med nick eller anonym, så spiller vel ikke det noen rolle hvorvidt man blir gjenkjent eller ikke?? Det handler om hva man legger ut av info om seg selv:)

Men bevares, det er jo fullt lovllig å benytte seg av å være

[Anonym bruker]

det har du selvsagt helt rett i, men om man benytter nick så kan man legg ut litt nøytral informasjon her og litt der, og andre kan tilslutt pusle sammen og få et veldig bra helhets inntrykk. det kan jo bli litt vanskeligere når en er anonym.

 

[Kreoline]

Det er vel ingen her som har sagt at far ikke skal få lov å glede seg over barna sine, men stemor må få lov å føle det hun føler. Det er sikkert mulig å bli glad i stebarna sine, men ikke på lik linje med egne barn. Nå får jeg vel en horde på nakken som gjerne vil meddele at livet er meningsløst og fattig når stebarna ikke er der, men det er greit. Det er også greit å kunne glede seg over sitt eget barn og nyte freden uten stebarna. Men selvsagt ikke alltid, det må være plass til stebarna også.

[Anonym bruker]

Min manns barn er ti og tretten.

Jeg leste det som var samlet om stefamilien i linker lenger nede. Jeg kjente meg veldig igjen i det som ble beskrevet som kampen om rom. Hvem som sitter hvor, hvem som snakker, hvem som holder far i hånda når vi går tur. Det gjennomsyrer hele hverdagen med barna, de skal hevde seg og markere seg. Jeg kan ikke bare trakke til side, jeg gjør det til en viss grad, men da forteller jeg dem at jeg ikke er viktig.

Nå når vi har felles barn er det enda mer viktig at jeg bevarer min posisjon som viktig voksne person i familien, jeg har ikke lyst at våre barn skal vokse opp med en mor som står stille å forsagt i hjørnet.

Men det tar på å hele tiden være oppmerksom på dette med hvilken posisjon den enkelte skal ha.

Selvsagt skal barna få komme hit, men jeg må innrømme at det er veldig tungt. Jeg trenger ikke være lykkelig og avslappet hele tiden, men jeg trenger en del tid der en ikke må gå rundt å veie hvert ord på gullvekt.

[Gjest Antarctica]

Ja, for man MÅ jo elske alle personer under 18 år som kommer innom huset? Man må jo være bedre enn en mor når man er stemor? Man må jo fryde seg over alt som skjer med andres barn, man må jo elske, elske, elske dem ekstra mye siden man elsker deres far?

 

Stikk fingern i jorda: noen ganger er det deilig at selv mine egne barn er ute av huset... og det er ikke sånn at fordi om jeg elsker mannen min, så er barna hans en forlengelse av det forholdet.

 

Mitt forhold til hver av dem er et separat og selvstendig forhold. Jeg kan elske dem, eller like dem, jeg kan føle ingenting, eller mislike dem. Det er bare følelser. Handlinger er noe annet, så plage dem kan jeg ikke. Men uansett har de en mor et annet sted, og det er henne de elsker. De føler ikke noe sterkt for stemor, og hun BEHØVER faktisk ikke elske dem - ikke engang nyte deres samvær!

 

Åhhh, alt hva jeg "ER". Jeg er mor, men først var jeg tante, men før det var jeg lærer i en barneskole...og nå er jeg stemor. Jeg har relatert til mange barn i mitt liv. Jeg ble glad i noen av dem, og har et helt spesielt forhold til enkelte av dem, og noen elsker jeg. Jeg flyttet sammen med en fyr som hadde barn, og de er her av og til, da er jeg pr definisjon "stemor" - betyr det at jeg plutselig misliker alle andre barn enn mine egne? Ble jeg slem med det samme jeg fikk den rollen? Eller omvendt: må jeg være ekstra snill nå? Bedre enn før? Betyr det at jeg ikke lenger kan ha negative følelser for et individ? Selv om det er et barn?

 

Vi eier våre egne følelser, og det er ikke grunn til å kjefte selv om noen faktisk innrømmer at, ja, det er mine barn jeg er MOR til - de andre er jeg noe annet til, og følgelig føles det ikke likt å ha dem der som å bare ha sine egne.

 

Jeg ventet ikke at mannen min skal komme inn i livet til min 6 år gamle sønn og plutselig få farsfølelser. Han veit jo godt hva farsfølelser er, han har barn selv. Å være far og å være stefar er ikke nødvendigvis likt.

 

Men mange på dette forumet mener faktisk seriøst at det å være stemor, det er å forplikte seg til å ha akkurat samme følelser for noen andres barn som for sine egne: barn man kanskje treffer sjelden, som er store alt før man møter dem første gang, som vokser opp i et hjem med andre verdier enn de du selv har...realistisk? Næ.

 

Og Anonym 16.46: Hold snavla om anonymitet dersom du ikke bruker nick sjæl!

 

 

[Gjest]

Bra sagt!

[Anonym bruker]

Sååå enig! Hurra