samvær for en hver pris?

[Anonym bruker]

Hvor langt skal man gå for å legge til rette for samvær?Og er samvær bestandig barnets beste?

Personlig stusser jeg over hvor langt enkelte mødre er villig til å gå for å tilrettelegge samvær med faren. Leser stadig innlegg her hvor faren eks ikke viser interesse eller er "uskikket" , likevel er mødrene opptatt av at han skal ha samvær.Jeg har inntrykk av at mange strekker seg svært langt for å få det til eks sender bilder, ringer, inviterer han hjem osv. Hvorfor? Selvfølgelig skjønner jeg at ønsket er barnets beste.

Men hvor bra er det for et barn med en far som stadig skuffer? Sånt bør faktisk barn beskyttes best mulig mot,mener nå jeg.

Barnefar har krav på samvær hvis han vil og er skikket,men det jo ikke vår jobb å sørge for dette. Eller?

[Anonym bruker]

Hvis faren går til retten med saken så kan faktisk en mor tape mye i den saken hvis hun ikke har gjort det hun kan for å legge til rette for samvær. Retten legger veldig stor vekt på mest mulig samlet foreldrekontakt.

Og uansett så er det fedre som er skikket men som ikke har vist interesse som snur etter at mor har da sendt bilder og invitasjon osv. og blitt en del av barnets liv etter det.

Bf til mitt eget barn er et eks på det. Han hadde ikke vist noen synlig interesse før jeg endelig fikk han til å treffe datteren sin. Og nå forguder han henne og vil være en del av livet hennes.

Bf har ikke krav på samvær slik du sier. Det er barnet som har krav på samvær med den forelderen barnet ikke bor med. Det er en viktig forskjell. Og jeg synes at vi som har barnet boende hos oss i mange tilfeller bør jobbe for å få den andre forelderen til å ha samvær. Mange av oss har ikke bodd med bf, og det har gjerne vært mye krangel da bf ikke ville at barnet skulle bli bært frem. Da er det viktig å prøve å legge kranglingen til side å tenke på barnet. Mange fedre snur etter fødselen når de har sett barnet. Det blir ikke så lett å snu hvis mor ikke tar kontakt eller gjør noe for at bf skal få se barnet. Da kan det bli unødvendig vanskelig for bf.

[Anonym bruker]

Enig i at mor bør prøve å inkludere faren i barnets liv . Det jeg stusser over er hvor langt enkelte går i forhold til dette. Etter uttallige brev, oppringninger og invitasjoner er det kanskje greit gi tapt, for både sin egen og barnets del. Vi mødre skal også gå videre med livene våre, og det kan være vanskelig når man hele tiden må sørge bf samvær med barnet. Dette er farens sak, ikke vår!

Jeg vet at det er barnet som har krav på samvær(som det heter så fint),men jeg stiller spørsmål ved om det alltid er til barnets beste å ha samvær når eks forholdene er slik som du beskriver på slutten her:

 

"Mange av oss har ikke bodd med bf, og det har gjerne vært mye krangel da bf ikke ville at barnet skulle bli bært frem."

 

Samvær kan bli svært vanskelig for alle parter hvis faren i utgangspunktet ikke ønsket barnet!!

[Anonym bruker]

Jeg kan bare svare for meg selv der. Og i mitt tilfelle var vi knapt blitt kjærester da jeg ble gravid. Bf prøvde presse meg til abort helt til jeg var passert abortgrensen. Ble veldig mye krangel og etterhvert brudd like etter det. Til tross for det så ville jeg gjøre hva jeg kunne for at han skulle ville treffe barnet sitt. Hvis han absolutt ikke hadde ønsket det så hadde jeg stoppet med det. Men jeg ville at han i hvert fall skulle treffe oss før jeg la saken død.

Det er jeg kjempeglad for idag. Jeg og bf har lagt all krangel død, og er nå venner igjen, + at han nå vil være en del av vår datters liv.

Skal ikke legge skjul på at det har kostet meg å komme så langt, men det er absolutt verdt det :-) Men jeg ville gjerne ikke gjort det om han hadde vært en annen enn den han er. Vi har vært voksen nok til å se hva som gjorde at alt endte med bare krangel og fiendskap, tatt lærdom av det, tilgitt hverandre, og nå går vi videre.

Bf er kjempeglad i den lille jenta si selv om han ikke ønsket å bli far i utgangspunktet :-)

[-Amelie-]

Må bare si meg HELT enig med hovedinnlegger! Som jeg skulle sagt det selv! ...og det etter at jeg selv har forsøkt å få med barnefar, og rett og slett landet på denne konklusjonen. Ah, så bra at det er flere som tenker slik!

[Anonym bruker]

jeg er enig med HI. prøvde alt jeg kunne de første mnd av snuppa sitt liv. la til rette og tok kontakt. slet meg neste fullstendig ut på å tilpasse livet vårt slik at han skulle få se henne når det passet han. nå har jeg gitt opp og vi koser oss med vårt liv. Jeg syns det er bedre at hun vokser opp uten en far enn en som aldri stiller opp og som ikke er til å stole på! vil ikke at hun skal bli skuffet gang på gang.

[Anonym bruker]

Til anonym med bf som ønsket abort: Det er jo bra at det funker for dere:) Jeg hadde sannsynligvis oppgitt far ukjent og gått videre alene med barnet. Jeg mener det er urettferdig å tvinge en mann som ikke ønsker det til å bli pappa- både overfor ham og barnet. Men det er nå meg da..

 

HI

[*toppris*]

Enig med HI, det finnes da grenser.... Og kommer det itl en rettsak så er det bare å si det som det er...