Lar alle barne skrike når de skal på eget rom??

[♥Emma*21febr06♥]

Må innrømme at snuppa her får sjelden anledning til å skrike... Men har funnet ut at det kanskje er lurt å få henne på eget rom mens hun fremdeles er "liten" (1 år denne mnd)

Men hun er sååå lei seg, hylskriker, står i senga og kikker etter oss og tårene spruter og tutten vil hun ikke ha når hun skriker sånn. Jeg synes det er helt jævlig rett og slett og har lyst å gråte selv!!!! MEn alle sier at det er det eneste som hjelper. Går inn med jevne mellomrom og trøster litt. Huff, snuppa er vant å få kose med håret vårt i senga vår, da har hun sovnet...

 

ER SUPERFRUSTRERT:-((

 

Og hvor lang tid og mange dager kan dette ta?

[Anonym bruker]

Kanskje du kan legge deg på en madrass ved siden av henne til hun har sovnet, og gjøre dette over en viss tid til hun har blitt trygg og vant til den nye situasjonen?Det ville jeg gjort. Kan jo også ta henne opp til deg i sengen med en gang hun våkner om morgenen, slik at ikke adskillelsen blir så brå. Vi hadde ikke nevneverdige problemer, da vi flyttet tulla over på eget rom da hun var 19 mnd. Det hender at hun spør om mamma sove ved siden av, og da gjør jeg det.

[Gjest]

snuppa mi sov med meg til hun var ca 9 mnd. da sluttet vi med natt pupp og da ble det egen seng og eget rom. hun skreik masse de førsste dagene , men var inne hos henne vært 4-5 min og trøstet henne, sa så at det var natta og la henne ned igjen. husker ikke helt hvor lenge jeg holdt på, men var en uke eller to.. nå er hun 15 mnd, og legger seg rett ned i sengen etter tannpuss med smokken så og si hver kveld. men har fortsatt noen kvelder/netter jeg må inn å trøste fordi hun gråter: da trøster jeg på samme måte og til slutt roer hun seg ned igjen og sovner. LYKKE TIL, tror det viktigste er å være konsekvent, uansett hvor vanskelig det er )

[Gjest]

og når hun våkner om morgene så tar jeg henne inn til meg og så ligger vi å koser i alt fra 10 min til 1 time før vi står opp:))

 

[Anonym bruker]

Vi hadde aldri det problemet! kjempefornøyd med å være på eget rom. Høres ut som om du trenger litt tilvenning ja...

[Tredjemann på vei :D]

Har hun pleid å ligge i egen seng på rommet deres da? Hvis ikke forstår jeg jo godt at hun skriker. Og du sier jo hun var vant til å sovne med dere i senga deres, da sier det seg jo selv...

Også kan det hende hun er i en fase med separasjonsangst, redd for nye omgivelser og redd når dere er utenfor synsvidde.

Vi har enda ikke kommet til samme problemstillig da lillemann kommer til å dele rom med oss til han i hvert fall blir 20 mnd gammel... Hvor tidlig man flytter dem på eget rom trenger ikke ha noe å si for hvor enkelt det blir, tror jeg da. Kanskje enda enklere å få det til før de blir så store at de skjønner hva som skjer og merker at rutinene blir brutt. Nå er hun jo i en alder hvor hun sannsynligvis begynner å forstå veldig mye.

Jeg tror jeg ville ventet enda lenger jeg, siden hun tydeligvis ikke er klar for å sove alene enda. Hadde i hvert fall ikke klart å la lillemann ligge alene på rommet gråte. Det har han aldri gjort mer enn 1 minutt kanskje. Da bysser vi han heller i søvn og legger han i senga når han er sovnet... Det har jeg måttet gjøre ofte denne uka, for nå er han i en fase der han av og til gråter så fort han ikke lenger kan se oss.

 

[Anonym bruker]

Ja der kan du se.

Ikke særlig lurt å venne ungen til ting som å ligge i din seng å kose.

 

Da lager du ris til egen bak.

 

Nei, jeg hadde ungen i grindseng på vårt rom til hun var 4 mnd. Derretter rett inn på eget rom.

 

Hun hadde kraftig 3-mnd kolikk, men jeg NEKTET å ta henne i senga til oss.

 

Når hun fikk mat om natta satt jeg på en stol ved siden av senga og ammet. Når hun var ferdig la jeg hanne i senga.

 

Når hun kom inn på eget tom, så sov hun fra 19 til 08:30.

 

Og det gjør hun enda, og nå er hun halvannet år.

2 ganger har jeg måttet ta henne opp etter at jeg har lagt henne.

 

JEg legger henne i babysafen, brer dyna over sier god natt, og går ut og lukker døren.

 

STILLE til neste dag.

 

Det er noe tull det å venne ungene til sånn kosing før soving. For det er så vondt for ungen å bli avvent med det der!!

 

Kose gjør man på dagen, om natta sover man !!!

[Anonym bruker]

Tror og man gjør seg selv en bjørne tjeneste ved å ha de små oppe i senga til dem er store, og hvorfor ikke flytte på eget rom før.. Vi fikk beskjed av helsesøster og en søvn spesialist at det lønner seg å la ungen få eget rom før dem er 6 mnd - for da har dem ikke begynt å vende seg til foreldrene sitt soverom. Vår er nå snart 2 år, og aldri hatt noen problemer når det gjelder søvn, men så ha vi vært litt strenge der syns nok noen.. Barnet sover i sin seng, mamma og pappa i sin seng ( kan være unntak ved sykdom), kan hente han om morgenen også ligger det å koser litt med oss før vi står opp.. PÅ rommet skal det være litt kaldt, men ikke iskaldt og det skal være mørkt - døra litt på gløtt, og lys på i gangen.. Ingen kos eller tull i senga etter at det er lagt - vi sitter i en gyngestol på barnerommet, leser bok og synger natta sang, får en del koser også legger det seg, og da er det ingen protester.. Kanskje vært sint tilsammen 20 ganger på 2 år, og da går vi inn til det, gir en kos, sier at nå er det natta og ut igjen...

 

Skjønner ikke hvorfor det skal være så mye dill og dall med søvn, det er bare dere foreldre det hjelper på å ta det opp, legge det i deres seng osv, avvenningen må da bare flyttes...

[Blomman]

må bare få skyte inn her at samsoving er det som funker best for noen! - og for andre ikke.

- og man må ikke la ungene skrike for å lære de å sove eller være på eget rom. (men man kan...)

Selv løste vi problemet med at gutten på 13 mnd ikke ville sove i sprinkelsenga med å la han få sove på sovesofaen. (joda han skal få egen seng med sengehest)Nå legger jeg med sammen med ham på kvelden og ammer ham i søvn - det funker fint for oss. Syns ikke det er noe problem at jeg gjør det - ser heller ikke på det som ris til egen bak/bjørnetjenste.... For meg er et viktigste at han sovner og at vi slipper skrik (skrik er ikke mitt problem - men vondt for ungen). Nå slapper han av når han sovner istedet for å ligge på vakt og vente på at jg skal flytte han til hans egen seng.

Vi gjør alle ting forskjellig - og gjør det vi mener er best for våre barn

[**** minsten min *****]

For de som aldri har hatt barn som "sliter" meg leggesituasjon er det vel enkelt å si "ris til egen r..." Men alle små er forskjellig!

Jeg har 2 barn selv og de er helt ulike når det kommer til soving. Førstemann var d aldri problemer med. La seg veldig fint og sov rundt tidlig. Andre mann er helt motsatt, kjemper imot til siste slutt - er et nederlag å måtte legge seg. Vi har prøvd alle de kjente metodene uten hell, funker ikke i d hele tatt. Han er nå ett år, og for at alle skal få seg en god natts søvn ammer jeg han i søvn før jeg flytter han over til egen seng på vårt soverom. Som regel våkner han i 3 tiden og da tar vi han oppi vår seng og vi sover alle godt til neste morgen.

Så lenge jeg ammer han, noe vi begge trives godt med, fortsetter vi slik.. Tror og tenker ting blir anderledes når han er ferdig med pupp.

Hvorfor stresse med å få de på eget rom om det fungerer greit slik en gjør det?

De blir så fort store, og da er det kanskje ikke snakk om å kose sånn id hele tatt.

[Anonym bruker]

vår sønn er 13 måneder og han sover på vårt rom enda. vi har ikke et annet rom å legge han på før vi får kjøpt oss hus, og gudene må vite når det blir.....

men vi legger jo han for det meste før vi legger oss, så selve legge rutinen hadde nok vært den samme fordi om han sov på eget rom.

vi legger han i sengen sin og putter han oppi grobagen, lyset av, døra på gløtt og lys i gangen.

han sutter på tommelen og så kommer den andre hånden søkende over kanten på cotbumberen, den som legger han gir han en finger til å stryke på / holde i. jeg synger, men faren sovner som regel selv

når han slutter å stryke på / knipe i fingeren sover han og vi lister oss ut.

jeg kan ikke se at en må skrike for å sove på eget rom.

[Sophie juli 2005]

Må man virkelig nedlate seg til "der kan du se" & anonymknappen??

 

Alle som er _godt_ informerte om små barn og søvn, vet at det ikke bare er en løsning som funker for alle barn.

 

Selv synes jeg det høres ut som mishandlig å la et kolikkbarn ligge og hyle for seg selv.

 

Men til HI: hos oss sov vi i samme rom frem til 11 mnd fordi vi bodde i to roms leilighet. Da vi fikk råd til større leilighet fikk gullet også eget rom. Vi lot henne ikke ligge der alene, men satt ved siden av - uten å ta henne opp hvis hun ble lei seg (masse verbal trøst + evt en klem). Det gikk et par kvelder, så var hun helt trygg.

 

Til ære for svovelpredikantene her over, vil jeg gjerne legge til at jeg ammet gullet i søvn til hun var 10 mnd. Overgangen til å sovne selv gikk uten ett eneste pip - en kveld ble pappan med inn på soverommet istedetfor meg, og en halv time senere sov hun søtt.

 

Man må finne ut hva som funker best for ens egen situasjon :-)

 

 

 

 

 

[druett-gutten kom 030106:)]

Vi sitter på rommet til han sover. Liker ikke tanken på at han skal føle seg alene. Han er veldig glad i kos på dagene også, så der er ikke lett å la han sovne alene. Vi jobber oss mot døra for øyeblikket. Kansjke med tid og stunder, når vi alle tre er sikker på at det er rett for oss, lar vi han sovne alene.

[Anonym bruker]

jeg lar ikke barna ligge å skrike nei.

ingen hensikt i det mener jeg. eldsteamnn sov i egen seng på eget rom fra 4 mnd .nr 2 har jeg samsovet mye med og gjør det mye enda.ammer enda og. barn er forskjellige med forskjellige behov.

vi har gjort det som alle trives med.hun minste på 13 mnd har nå fått eget rom og det går helt fint. men våkner henne på natten så bysser jeg,står ved sengen , synger litt eller tar henne inn til meg.

ja det er mer slitsomt med en som ønsker oss tilstede men hvor glad er vi egentlig i å ligge alene selv.?.tror noen har mer behov for nærhet enn andre. Jeg merker stor forskjell på mine to og har ikke hjertet eller lyst til å la vesla strigråte hysterisk om natta bare fordi natt er natt...

det anbefales jo nå og ha de på eget rom til de er 1 år i forhold til krybbedød.

[Riggis]

Frøkna mi ligger på samme rom som oss men ligger stort sett i egen seng. Hun er 17 mndr. Men noen kvelder innimellom har enten jeg eller far sovnet med henne i armene oppi vår egen seng - og lagt henne i sin egen etterpå. Og nesten hver natt våkner hun ved 05 tida og da henter en av oss henne opp i sengen til oss - og det er så godt å ha henne der imellom oss. Gode, varme klumpen - ligger og koser med håret vårt fordelt først litt på far og litt på mor før hun sovner igjen. Hun kommer til å få eget rom til sommeren, og ja - jeg vet nok at vi kanskje lager ris til vår egen bak med å "skjemme" henne bort slik - men jeg vi elsker å ha henne oppi sengen til oss og skulle gjerne ha hatt henne oppi der hele natta - bortsett fra at vi da sover veldig dårlig sjøl. Så får vi ta avvenninga når det kommer - jeg vil ikke gå glipp av denne tiden her i det hele tatt, og hun skal alltid være velkommen oppi senga til oss når hun trenger litt ekstra varme og trygghet. Husker selv at jeg krabbet oppi senga til mine foreldre - og hvor godt og trygt det var. Slik vil jeg at dattera mi skal ha det også - få kjenne på den følelsen. Men - alle har hver sine måter å oppfatte ting på - og hver sine måter og gjøre ting på. Dette er vår måte :-)

[Svenska tjejen]

Hm - reagerte litt på innlegget ditt "derkan du se - anonym".

 

Det er veldig lett for noen å väre konsekvente. Men alle mennesker er forskjellige. Barn som voksne.

 

Selv har jeg heller ikke tatt opp datteren min mye etter vi har lagt henne, hun har sovet i vogndelen/vogge/sprinkelseng siden hun ble födt, noen ganger imellom oss også.

 

Det er en begrensning hva man orker som menneske, ibland er det enklest å ha barnet i sengen sånn at man selv får sove.

 

Selv om vi var SÅ strenge på dette med at hun ikke skulle få sove i vår seng (ammet i stol som du osv) så sover hun ikke fra 19-08.30 for det. Så noen er heldige og får sovebarn, andre spiller det ikke noen rolle om de gjör ALT etter "regler" det blir "feil" uansett.

 

Barn har ingen oppskrift - man får pröve seg fram..

 

For å svar på innlegget:

Og angående å ha henne på eget rom; tror det er bra om dere biter sammen en stund og er så konsekvente som dere oker å väre, så kommer hun forstå at det er der hun skal sove. Men er nok en bra ide å kanskje sitte litt hos henne når hun skal sove, de förste dagene mener jeg. Deretter kan dere sitte kortere og kortere og til slutt gå ut av rommet mens hun er våken.

 

Lykke til - vet det er tungt når de er sååå lei seg, men hun har jo ikke vondt noen sted - de er små bestemte mennesker bare

[Guttemamma x 3]

flott svar Riggis

 

Vi gjør det også sånn. Ifølge mine foreldre (og besteforeldre) er det ikke nødvendig å avvenne. Alle barna slutter å sove i foreldrenes seng etterhvert som de er modne for det.

[bellanoor]

Snuppa her er nok ikke klar for eget rom på en god stund enda, for ikke å snakke om egen seng.

Og hun er snart to år.

Vi storkoser med leggerutinene begge to, hun ligger og forteller meg om dagens hendelser innimellom puppingen, koser med håret mitt og sovner stille.. i senga vår. Og der ligger hun hele natten.