Jeg føler ingenting...

[Anonym bruker]

I løpet av mine fire år som mor har jeg innimellom vært innom DIB, men har aldri deltatt i debatter, fordi jeg synes mange av svarene som gis kan være både usaklige, moralistiske og til tider ondsinnete. Men nå velger jeg likevel å skrive et innlegg, så får det stå sin prøve. Fordi jeg trenger hjelp.

 

Saken er den at jeg er gift, har to barn med mannen min og ett stebarn. Han er 11, og er verdens snilleste, godeste gutt. Men jeg føler ingenting for ham. Det er problemet mitt. Jeg så ett innlegg lengre ned om noe av det samme. Jeg kan ikke si at gutten er uoppdragen. Vi har heller ikke noen samarbeidsproblemer med eks'en. Jeg finner ikke ut hva det er, rett og slett, som gjør at jeg ikke klarer å engasjere meg. Annen hver uke, når han er hos mora, er jeg gladere og mer meg selv. Sånn er det bare. Jeg føler meg noen ganger som en fremmed i mitt eget hus. Og da blir det til at jeg heller fokuserer på mine to.

 

Jeg tok ansvaret da jeg valgte min mann. Jeg visste at jeg valgte dem begge, og jeg gikk inn i det med lyst, entusiasme og mot. Gutten var i ekstase da han skulle bli bror! Men da mitt første barn ble født, ble alt endret. Morsfølelsen slo inn over meg som en bølge. Jeg hadde ikke følt noe slikt før. Jeg har slitt mye med akkurat det - at jeg føler så mye mer for mine egne enn for ham. Jeg skjønner nå at det er ganske så vanlig og akseptabelt. Men jeg tror noe har blitt ødelagt på veien.

 

Mannen min er en veldig engasjert far. Han tar ansvar. Kanskje tar han for mye ansvar? Det har vi diskutert, og han har latt meg slippe litt til. Følger han opp med lekser, trening og så videre. Men jeg lurer på om det er for sent for oss?

 

Hva skal til for at jeg skal få følelser for ham?

[Maud]

Jeg føler meg ganske sikker på at du i hvert fall ikke kan tvinge frem noen følelser. Synes du det gjør deg til et dårlig menneske at du ikke elsker ham? Jeg ville tro at dersom du tillater deg selv å føle som du gjør, så blir situasjonen lettere. Du vil aldri elske ham på samme ubetingete måte som du elsker dine egne barn og det er greit. Hvis du ikke måler relasjonen til ham på den vekta, vil du kanskje kjenne at du faktisk er litt glad i ham? Uansett er han viktig i ditt liv fordi han er så utrolig viktig for mannen din. Fortsett å oppføre deg "ordentlig" mot ham og ikke still så høye krav til deg selv. Let etter hans positive egenskaper og se etter faren i ham. Faren elsker du jo, så det er kanskje noe å like i gutten også?

 

Jeg tror ikke det er for sent for dere, men tror du kan ødelegge noe i din relasjon til ham dersom du fortsetter å prøve å overtale deg selv til å være glad i ham.

[Anonym bruker]

Takk for det, Maud (kjenner faktisk igjen navnet, og har merket meg at du har fornuftige svar). Jeg tror du har mye rett. Ja, jeg har tenkt at det gjør meg til et dårligere menneske. Kanskje er det slik at jeg stiller for høye krav. Og ja, det er mye i han som minner meg om faren og som jeg liker. Du ga meg mye til ettertanke, i positivt fortegn.

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hva jeg skal si til deg ang. dette å få følelser for ham... Jeg har heller ingen følelser for stebarna.... Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver om at morsfølelsen slo inn over meg når jeg fikk mine egne barn. Noe som merkes veldig godt her i huset. Mannen min kommenterer det også... jeg er som et helt annet menneske når de ikke er her.... Før var jeg veldig opptatt av de, kjøpte ting, tok de med på aktiviteter osv. Men nå er det liksom mine barn som gjelder for meg.

 

Dette er ikke enkelt, å jeg vet med meg selv - at har jeg visst det ble slik, har jeg ALDRI funnet meg en mann med barn!

[Anonym bruker]

(Fra hovedinnlegger) Trist å høre, men samtidig godt å høre at jeg ikke er ALENE om slike følelser. Jeg har faktisk tenkt tanken selv - hadde jeg visst hvor vanskelig det skulle bli noen ganger, hadde jeg kanskje stått over. Men en ting er jeg sikker på; aldri mer en ny runde, med nye stebarn (og at mine barn blir stebarn)...

Men jeg har tenkt mye på det Maud skrev. For mitt vedkommende tror jeg det handler mye om mine forventninger til meg selv. Dessuten synes jeg balansegangen mellom å sette grenser og være omsorgsmenneske er så utrolig vanskelig. Jeg kan være ubetinget kjærlig overfor mine egne barn. Men hvordan er man det mot andre sine barn? - Og; hva gjør man når man merker at man ikke helt har kjemi? For jeg har tenkt at også det påvirker meg. Vi er veldig forskjellige. Stille - delaktig, aktiv - passiv, rolig - rastløs, vital - avdempet, en tenker - en aktør... osv.

 

[Anonym bruker]

Jeg har litt det samme problemet, har 2 stebarn og er veldig begeistret for det ene, fordi vi er så like, felles interesser, nysjerrighet, væremåte. Det andre stebarnet er mer uengasjerende, tenker ikke særlig over ting, undrer seg ikke, spør ikke om spennende ting man kan diskutere og slå opp i bøker. Så dette sttebarnet har jeg tomme følelser for. Men jeg viser det jo ikke selvfølgelig, samtidig som det plager meg at det kanskje skinner gjennom likevel. Det har jo vært skrevet mange ganger her inne, at barn merker det meste!

 

Mine egne barn elsker jeg helt ubetinget og grenseløst, og mannen min og omgivelsene ellers har aldri forventet at jeg skal elske stebarna mine på samme måte. Så det har ikke vært noe stort problem etter at jeg ble mor selv. Men skulle gjerne likt å like det andre stebarnet bedre.

[Anonym bruker]

jeg var innom her i går kveld og begynbte å skrive om at det nok er tull det som gjentatte ganger hevdes her inne, om at fordi om en oppfører seg skikkelig og ordentelig ovenfor stebarna, om en ikke elosker dem så merker barna din kulde, at du er ond, og verre enn en heks fra eventyret. du må videre pelle deg bort fra mannen din fortere enn svint, før du ødelegger dissse små søte barnesinnenne, som gjør alt de kan her i livet for å gjøre hverdagen din jævlig.

det siste var å sette ting på spissen, men du forstår hva jeg mener. barna er som regel fornøyde med den mora de har, og er helt ok med at det ikke er de samme bånd.

 

[Anonym bruker]

Jeg kjenner veldig mye på dette som du beskriver som at du er gladere og mer deg selv når de ikke er der. Det er når de ikke er her at jeg føler meg lykkelig.

Er det lenge siden de har vært her, pga ferier og ulike ting, kan jeg synes at det er koselig den første kvelden, men etter en stund er det nok.

Siden de er så forskejllig fra oss, føler jeg ikke noe tilhørighet med dem. Det blir i bestefall som om vi har gjester, og i verstefall når jeg er sliten føler jeg at hjemmet mitt er invadert av fremmede, som tar seg til rette. De er tre stykker, og like mange som oss, og mye mer dominerende.

Jeg mener jo at faren bør få dem til å tilpasse seg vårt hjem, siden de er barna og vi de voksne, og vi er de som er ansvarlig for hvordan vi vil ha det.

Jeg oppfatter det som en protest, at de skal insistere på å ta med seg mors hjem inn til oss. Det de er vant med.