Hvordan er det å ha fødselsdepresjon?

[Anonym bruker]

Lurer på hvilke tegn det er som får folk til å skjønne at de har fødselsdepresjon?

Er sånn i tvil selv... lenge siden jeg fødte da! Og orker ikke forklare om situasjonen min! Hva kan en i såfall gjøre om en har det? Kan det gå over av seg selv?

[Gjest]

Jeg skjønte det var noe galt når jeg faktisk ønsket vesla vondt.

Hun gråt, jeg gråt og hun slo hodet i vaskemaskinen ved siden av stellematta. Ikke hardt eller noe, men jeg tenkte som så at det hadde hun jo bare godt av...

Da ringte det noen bjeller.

Jeg fikk en kjempeknekk på en kveld jeg da, ville gi bort vesla til svigersøsteren min som ikke kunne få flere barn og som jeg mente var en mye bedre omsorgsperson for henne.

Jeg var også dessverre kommet så langt inn i depresjonen at jeg ikke klarte å glede meg over det som var bra.

Når vesla sluttet å gråte fordi jeg tok henne opp og smilte til meg ble jeg helt kvalm for jeg hadde jo ikke fotjent det smilet, så jeg måtte bare legge henne ned igjen og la henne gråte. Det var vondt.

Jeg har fått kjempegod hjelp og har klart meg uten antidep og innsovningstabletter. (har fått resept på begge deler)

 

Noe annet jeg merket det på var søvnen. Klarte ikke sovne om kvelden, sov dårlig og hadde ingen matlyst.

 

Anbefaler deg å gå inn på doktor online og lese der. Ligger en liste med symptomer der inne.

 

Jeg følte ikke det var så ille med meg (tøffest i gata skjønner du:p)

Ble diagnosert med alvorlig fødselsdepresjon.

[Anonym bruker]

Sånn det er her også, føler at det ikke er SÅ ille! Elsker jo barna mine.. og jeg er jo glad når de smiler og ler og gjør fine ting! Men det blir så lenge mellom de stundene nå syns jeg!

Og i går tenkte jeg faktisk at om jeg reiser vekk ei uke nå, så kommer jeg ikke til å ringe hjem å høre hvordan det går en gang!

[Anonym bruker]

velger å være anonym når jeg svarer deg, dette er fordi jeg fortsatt har det slik.

 

min situasjon er slik at jeg klarer å glede meg over tassen noen ganger men ofte begynner å gråte fordi jeg føler jeg ikke orker å bry meg om han jeg tar selvfølgelig vare på han det jeg må. men orker ikke leke med han når vi er ferdig med mat og skift så vil jeg helst han skal være stille. orker ikke høre han. da blir jeg bare sliten. sliter en del med ammmingen han vil ikke helt og da blir jeg fort frustrert for jegorker ikke det styret.

jeg har et eldre barn som jeg heller ikke orker noe mas med fortiden. det går desverre utover det barnet. legen min vet om min tilstand jeg har bare fått beskjed om at det bare er meg som kan hjelpe meg selv ut av dette. ingen psyko hjelp eller noen piller å få.

 

jeg er utslitt hele tiden og kommer meg ikke opp av gropen i det hele tatt. jeg klarer å være glad og er det litt hver dag men jeg pleide å være glad hele tiden ikke slik tungt. har hatt lyst til å ta livet mitt men gjør det ikke fordi jeg håper at dette snart blir bedre og fordi jeg har et barn fra før vet jeg at dette kan bli anderledes. og jeg vil se barna mine vokse opp.

 

jeg klarer ikke å få gjort rent i huset mitt klamrer meg fast i å få til en klesvask om dagen og holde baby utstyret rent og sterilisert og enkelte dager klarer jeg ikke det en gang. resten må mannen min ta. og han gjør det. han er sliten han å han vil jo hjelpe men jeg klarer ikke finne ut hvordan jeg trenger hjelp. men likevel hadde det ikke vært for han så vet jeg ikke om jeg fortsatt hadde vært her.

 

ting er tungt nå. og jeg har prøvd å få hjelp men ble avist enda de mente jeg hadde deprisjoner så var det ikke noe mer de ville gjøre enn å konstantere fakta.for meg.

 

skulle ofte ønske at jeg mistet han før han ble født. da hadde det vært noe mer håndfasst. deprisjon er en odrsirkel som bare blir værre og værre graver nedover men finner ikke ut av veien opp.

[Anonym bruker]

Høres ut som om vi har ganske lik situasjon. Jeg har også et eldre barn, som jeg ser at dette går utover nå. Satt her en kveld og gråt over hvordan jeg hadde oppført meg ovenfor det barnet den dagen!

Husarbeidet har ikke jeg heller sjangs til å få overtaket på. Jeg sitter jo her nå, babyen sover, så jeg kunne jo gjort husarbeid nå! Men jeg klarer ikke!

[Anonym bruker]

nettopp jeg er rett og slett for slitenog har ikke overskudd til husarbeid.

men mannen min gikk til legen sin og foklarte litt av situasjonen og ble sykemeldt for å hjelpe meg og det hjelper men jeg kommer ikke videre liksom.

 

jeg gråter mye med og uten grunn. mest fordi jeg ikke vet hvordan jeg som altid har vært så resurs sterk og taklet alting selv skal takle denne situasjonen er lykkelig men likevel forferdelig ulykkelig. klarer ikke glede meg over så mye og babyen min smiler lite i forhold til jevnaldrene og kanse er det fordi jeg ikke smiler så mye jeg heller.

 

er bekymret for hans utvilklin fordi jeg ikke orker å stimulere han så mye. og har dårlig samvittighet fir det ogs.

[Anonym bruker]

Bra at mannen din fikk sykemelding da! Her jobber og jobber og jobber mannen! Og hadde jeg spurt om han kunne sykemelde seg for å hjelpe meg så tror jeg at han hadde trodd at det hadde klikka for meg! Men faktisk så føler jeg at det kan klikke i hvert øyeblikk!

 

Frustrerende dette her!

[Anonym bruker]

jeg spurtre ikke mannen min om det han bare kom hjem med sykemelding.

 

men jeg tror du bør prøve å snakke med hs eller legen din om hvordan du har det det kan jo hende de kan hjelpe deg selv omjeg ikke fikk hjelp.

 

og det kan jo være lurt å fortelle mannen din hvordan du har det, han har sikkert skjønt noe og da kan det bli enklere å sspørre om han kunne hjrelpe deg,

[Anonym bruker]

Vil bare si at dere ikke er alene....orker ikke skrive så mye om situasjonen min, for jeg orker rett og slett ingenverdensting.

 

Håper vi klarer å komme oss opp av denne dumpen snart...

[Anonym bruker]

Ja, håper vi kommer oss opp alle sammen!

Mannen min har nok forstått at noe er galt ja, men vet kanskje ikke helt hvordan han skal stille opp.

Skal prøve å snakke med hs på neste kontroll, men har hinta litt fram på før. Og hun bare snakker det vekk.

[Gjest]

Kort og greit, skriv ned hvordan dere har det (sånn som det er blitt gjort overnfor)

Jeg tok også listen med symptomer og noterte hvordan jeg hadde det i forhold til hvert enkelt symptom, Jeg ble tatt veldig alvorlig, fikk som sagt medikamenter samt hastesamtale på BUP, dit går jeg fremdeles en gang per uke.

VIKTIG å bli tatt seriøst!

 

Og dere har KRAV på hjelp!

[Anonym bruker]

hva er bup. og hvor mye koster hjelp og hva slaks hjelp er det da snakk om.

[Gjest]

Bup er Barne og ungdomspsykriatrien, de har et eget spedbarnsteam.

Hjelp koster ingenting, det er samtaler med psykolog.

Det som evt koster er egenandelen hos fastlegen din for å faktisk få hjelpen. Den er på kr 115,-

Eventuell hjelp (mest aktuellt for de som ikke ammer) er antideppressiva. Dette er riktignok i tillegg til psykolog.

(egentlig er det bare et veldig hyggelig menneske du prater med som virkelig har tid til å høre på alt. Jeg liker ikke å prate om sånt fordi det alltid har vært meg som har vært den sterke i familien og holdt ting sammen, så jeg synes det var veldig greit med en profesjonell fremfor familien.)