Sliter veldig nå.....

[Anonym bruker]

Jeg og kjæresten har vært sammen i 3 år og bodd sammen i 1 år av dem. Vi bestemte oss for at vi ønsket barn og nå skjedde det da, jeg er gravid i 2 mnd. De første to ukene av forholdet etter vi fant ut jeg var gravid var det lykke og glede, vi visste dette skulle gå fint.

 

I de siste par månedene derimot så har det vert håpløst. Han tar ikke lenger på meg, gir meg sjelden en klem eller ønsker å finne på noenting sammen lenger. Han er rett og slett fullstending forandret. Sex har vi ikke lenger heller.

 

Det vanskeligste er det å ikke få en klem eller å bli avvist hele tiden. Jeg har begynt å bli ordentlig deppa, orker nesten ingenting heller på grunn av trøtthet. Dette ble slett ikke som jeg hadde trodd, kjenner nesten ikke gutten igjen jeg....... sitter å vurdere abort, adopsjon, jeg vet ikke lenger noenting.

Noen med noen råd så ville jeg blitt veldig glad.

[Ditzy]

Tror du han er annerledes fordi du er annerledes? Jeg har forandret meg disse første ukene av svangerskapet (er i 15. uke) og en av utfordringene jeg opplever er at forholdet mellom meg og min samboer er annerledes. Vi har hele tiden pratet om forandringene som foregår i meg nå, slik at han er med på meg på "veien" og skjønner hva som skjer, og det har hjulpet veldig. Jeg tror at man under et svangerskap har lett for å gli fra hverandre, men at man også kan komme nærmere hverandre dersom man kommuniserer bra. Og det må man prioritere. Og det er en utfordring for man klarer ikke alltid sette ord på følelsene sine!

 

Du må helt klart snakke med kjæresten din om hvordan du har det og fortelle han nøyaktig hva du trenger. Menn er ikke tankelesere og kanskje han føler at du trekker deg vekk fra han? Dette vil du uansett ikke vite før du snakker med ham. Du må si hva du trenger og du må spørre hva han trenger. Klarer dere å prate om dette sammen tror jeg dere får det veldig bra igjen. Lykke til!

[Anonym bruker]

Har du snakket med han...? Noen menn blir litt "skremt" nár det gár opp for dem at de faktisk venter et barn. kan du ikke ¨spörre rett ut hva som feiler...? Kan hende det ikke er sá ille som det virker...

synes ikke det er riktig á tenke pá abort og adopsjon nár dere i utgangspunktet har bestemt dere for á fá barn... Det er jo ikke en "av og pá" ting. Ville du ofret barnet ditt for han...? bare spör jeg...

[Anonym bruker]

Uff vet du hva?? Du er ikke aleine om dette... har selv en samboer som jeg ikke kjenner igjen jeg?! Har det helt jævlig for tiden...Knapt nok en mnd igjen til termin og nå starter helvete!!!?Aner ikke hva jeg skal gjøre jeg....Gråter meg i søvn hver kveld, og om vi krangeler eller diskuterer så bare stikker han..!! Trener jo ikke akkurat dette nå da, og nå har vi faktisk prøvd en stund også uten hell... F.eks skulle han avgårde på jobb noen timer også hadde jeg håpet på at han kunne foreslå at kun vi to skulle ha en kose kveld sammen, men neida han reiser heller til en kompis han..Og sitter der og lar meg sitte hjemme aleine...føler meg engentlig ikke form til og sitte i en bil og humpe nå liksom men ser ikke ut som om jeg har noe valg gitt?! Reiser en tur til mamma jeg da, og jeg føler nå at jeg tålerert nok fra han sin side med sleng ord, at gravididtet ikke er noe sykdom++ så nå vurderer jeg sterkt andres råd og bli aleine...Klarer seriøst ikke dette lenger + at han har jo bevist hvem som betyr noe..Mener nå jeg??! Eller tar jeg veldig feil....Faen ass... Trudde virkelig ikke jeg skulle få oppleve dette!

 

Ikke meningen assa, nå tok jeg jo jeg meste parten av plassen i innlegget ditt men du skal bare vite at det finnes flere av dem! Greit de kan bli hormonelle de også assa men det finns en grense.