Barna skal velge hvem de vil bo hos

[Anonym bruker]

Det virker på meg som om det er mange som praktiserer at barna skal få velge hvem de vil bo hos når de når en viss alder.

En venninne av meg sin sønn skal flytte til faren etter sommerferien da han skal begynne på videregående.

Det var nettopp en som skrev om en stesønn som ville bo med mor, og nå vil han bo med far.

Det var de som skulle ha en fjortenåring sovende på sofaen, fordi han nå ville bo med far.

Det er flere som snakker om at når barna blir litt eldre da flytter de gjerne til sin far fordi de vil bo der.

 

Jeg vet at det er viktig for alle barn å ha god kontakt med begge foreldrene, men det høres jo helt sprøtt ut.

Naboen skal flytte langt vekk med sin nye type og deres felles, mens hennes 12 åring skal flytte til nabo kommunen til sin far. Stakkars unge sier nå bare jeg, han må jo føle seg helt tilside satt. Skulle det ikke være bedre for gutten om de ikke gav han noe valg, og sier at neida du, du kommer med oss, for du er del av familien vår enda, akkurat slik du var del av familien vår i går, i fjord og de siste årene, du kan ikke bare velge oss bort.

 

Velger en å skilles så kan ikke barna bo med begge foreldrene, det ligger da i sakens natur. Selvsagt kan en velge 50-50, men da holder en seg jo til den ordningen, en driver ikke plutselig å sier, greit nok det, men nå kan du ha dem litt, eller nå tar jeg dem med meg.

 

Stakkars unger som vokser opp med slikt et ustabilt fundament.

[*mamma til prinsesse vil ikke*]

Ser poengene dine. Men ofte så er det barna selv som vil det når de når en viss alder. Og da er det ikke altid like lett å finne argumenter for å la det være! Ingen situasjoner er lik og noen kan ha gode grunner for å ville flytte til den andre!

[ana baroma]

Jeg er ikke helt enig med deg. Det kan være mange grunner til at man velger som man gjør. I utgangspunktet mener jeg at det er foreldrene som skal bestemme hvor barna skal bo. Men når de blir eldre skal de iallefall og kunne uttale seg, og deres meninger skal tillegges vekt.

 

Dersom mor bestemmer seg for å flytte langt avgårde, så vil kanskje 16-åringen selv velge å bo i nærheten av der han har vokst opp, og da med far. En far er jo en far, selv om han kanskje ikke har bodd sammen med barna sine på noen år.

 

En venninne av meg har overlatt den daglige omsorgen for sin datter til sin exsamboer. Nå er jenta stor, og hun vil gjerne flytte til sin mor for å gå på videregående (de bor langt fra hverandre). Alt dette er frivillig og ønsket av alle parter. Skulle da far satt foten ned?

 

En annen venninne har tre barn, hvor den ene har sterk grad av AD/HD. Den ene sønnen taklet ikke å bo hjemme med denne broren, og valgte å flytte til faren. Der blir han sett og har et veldig godt liv. Skulle mor og far nektet han å gjøre dette?

 

Det handler ikke nødvendigvis om å sette tilside barna, men å bruke de mulighetene man har når situasjonen er som den er. I tillegg handler det om å se hva som er best for barnet.

 

Det er klart at dersom man bare gir etter for et tilfeldig ønske, så er det ikek god omsorg. Men det kan ligge mange og kloke tanker bak de avgjørelsene som blir tatt.

 

[Maud]

Jeg er både enig og uenig med deg. Det står i barneloven at barn skal bli hørt og at deres mening skal vektlegges når bosted skal bestemmes. Dessuten har barn gjerne en klar mening om hva de ønsker og denne meningen kan ofte være velbegrunnet etter hvert som de blir tenåringer. Jeg mener derfor at dersom ungdom over tid presenterer et klart ønske om hvor de vil bo, så skal de bli hørt. Hvis mamma skal flytte langt f.eks. og ungdommen ikke vil flytte fra nettverket sitt. Man vet jo at venner og jevnalderfellesskapet er viktig i den alderen. Det går jo fint an å si at jeg skulle ønske du ville være med og jeg kommer til å savne deg, men hvis du virkelig vil dette, skal jeg hjelpe deg med å få det til.

 

Det jeg er enig med deg i, er at det må være en viss grad av stabilitet og at foreldrene skal ha det avgjørende ordet. Jeg jobber med ungdom og ser altfor mange som flytter frem og tilbake og bruker muligheten til dette mot foreldrene. Når det oppstår konflikter og de ikke får det som de vil, flytter de til den andre. Det er ikke bra.

[Anonym bruker]

"du kommer med oss, for du er del av familien vår enda, akkurat slik du var del av familien vår i går, i fjord og de siste årene, du kan ikke bare velge oss bort".

 

Å si dette til 12 åringen høres ikke helt logisk ut. Er det slik at man IKKE er en del av familien til den man ikke bor hos?

 

12 åringen skal ikke kunne "velge bort" mor-og-stefar ved å bli boende nær hjemstedet, men DE skal kunne velge bort far fra ham ved å flytte langt unna med ham?

[Anonym bruker]

ja, det var akkurat det jeg mente........