Trist og lei

[Anonym bruker]

Nå har vi kranglet igjen - og jeg føler at jeg - i bunn og grunn - får skylden. Det er nemlig jeg som er mest hissig i dette forholdet (har temperament), men det betyr jo ikke at det er jeg som provoserer frem alle ubehageligheter.

 

Jeg føler at det som virkelig kan glede samboeren min er det som gjelder han. Kurs (ja, f eks paragliding nevnt i et annet innlegg her), tur med gutta (de er godt voksne ) osv. Han var veldig flinkt til å være generøs og hengiven i starten, men nå...

 

Vi har vært gjennom en svært vanskelig periode i livene våre (har ikke noe med forholdet å gjøre). Vi burde være der mer for hverandre, føler jeg.

 

Hvordan skal vi få til den gode tonen? - og kanskje forståelsen av at den ikke alltid vil være der, at det vil være uenigheter og vanskeligheter.

[Anonym bruker]

Hadde det akkurat sånn med min tidligere samboer... Kanskje hakket verre... Vi kranglet bortimot hver eneste dag! Og jeg HATER å krangle, men har ganske kort lunte... Og så går det like fort over!! Problemet var at han ble like fort sint som meg, men var i tillegg laaaaang sint, så rakk å krangle om samme tingen om og om igjen fordi han fremdeles var sur.

 

Noen ganger går man seg så fast i et mønster at man ikke hører hva den andre egentlig sier. Blir da lett å tolke alt i en så negativ retning som mulig. Jo mer man krangler, jo mer av "good-will-en" forsvinner, og lunta blir kortere for hver gang. Tror det viktigste er å snakke skikkelig sammen!! Lytt til den andre, uten å sitte å tenke på hvordan du skal svare på det denne sier!!