Samvær med både mamma og pappa etter bruddet

[Anonym bruker]

Forholdet tok slutt for under ett år siden, barnet er 4,5 nå. H*n ytrer ønske om å gjøre noe med mamma og pappa (feks kino). Begge foreldrene har nye partnere. Syns dere dette er riktig ovenfor de nye partnerne? Bør barnet få tid med begge foreldrene sammen? H*n er hos foreldrene 50/50

[Anonym bruker]

Jeg er "på den andre siden av bordet", jeg er sammen med en mann som har barn fra tidligere. Jeg ville ikke syntes at det var ok. Barnet må dessverre bare venne seg til at situasjonen er som den er, at mor og far ikke er sammen lenger.

 

Men det kan jo hende at deres nye partnere syntes det er greit, er jo bare å spørre dem om det, si at det er barnet som ønsker det og spør om det er ok. Men syntes dere skal respektere om svaret er nei.

[lbml]

Så fremt alle synes det er greit og det ikke er andre barn inn i bildet kan det vel gå bra.

Men om noen har barn med sin nye partner synes jeg ikke noe om det. Da har den parten en ny familie og kan istedet gjøre noe sammen alle sine egne barn.

 

 

 

[Anonym bruker]

Det er en dårlig ide, det skaper falske forhåpninger hos barna. Barna vil jo så mangt, men en kan jo ikke si ja fordi barna vil. Barna vil sikkert også at nye partnere skygger banen og mor og far flytter sammen igjen, men en kan jo ikke gjøre det av den grunn.

[freebird]

Jeg er litt enig med Anonym her, det kan kanskje skape falske forhåpninger hos barnet. Jeg synes det er flott når skilte foreldre kan komme sammen på bursdager og andre merkedager for å feire barnet, men barnet må også forstå at det bestemmer ikke over foreldrene og at de har valgt å leve hver for seg. Det er en fin balansegang; Å ta litt ekstra hensyn til barnet uten at det får sette premissene.

[*mamma til prinsesse vil ikke*]

Jeg tror, som de fleste her, at dette er noe barnet vil fordi det vil føre dere sammen igjen! Derfor tror jeg ikke det er så lurt å gjøre slike ting, da det kan skape forventninger til at det skal fortsette slik. Noe dere kanskje kan få problemer med å gjennomføre etterhvert som tiden går! Barnet må nok bare lære at mamma og pappa har flyttet fra hverandre og at det heller må finne på ting med hver av dere!

[-Hengebuksvinet-]

Her har mannen min, eksen, stesønnen og særkullssønnen min vært på ski, når det ikke har passet for meg. Eksen har også vært med mannen min og stesønnen min for å se gutten kjøre motorcross, da interessen for dette var stor. (Ikke konkurranse, bare for moro. På et øde anleggsområde). Eksen og mannen min har dessuten faktisk vært på skøyter sammen, med ungene. Sånne ting skjer selvfølgelig ikke hver dag, men ser at stesønnen synes det er supert at alle kan omgås så naturlig. Det gir han litt mer sammenheng i hverdagen, vil jeg tro.

 

Forstår ikke hvorfor det skulle være et problem at man har naturlig kontakt med sin eks, om forholdet er avsluttet og avklart.

[ana baroma]

Så enig med deg:) I fjor sendte jeg exen til min mann og mannen min på skitur (jeg er ikke så glad i lange skiturer), mens jeg passet deres felles sønn.. hehe:)

Så om det ikke er store konflikter og vanskelige ting, så ser jeg ikke helt problemet.

Men om gutten har en drøm om at mamma og pappa skal bli sammen igjen, så gir det jo helt klart bare falske forhåpninger.

[Anonym bruker]

det er ikke spørsmål om OM de har håp om det.....

du kan fint gå ut i fra at i allefall 99,9% har et ønske om det.....

[-Hengebuksvinet-]

og ser ut til å være veldig fornøyd med sin situasjon. Hos min manns eks er han enebarn, og blir litt mer dullet med. Her er han en av tre, med de fordeler (og av og til ulemper) det medfører.

 

Det er jo ikke sånn at barn automatisk tror at mor og far blir sammen igjen, om de gjør en ting eller to sammen i ny og ne. Og håpet vil nok, for dem det gjelder, være tilstede uavhengig av hvor mye kontakt foreldrene har. Men det er klart det er viktig å være tydelige voksne, som i hverdagen forteller og viser at de har gått videre i livet sitt.

[ana baroma]

Stesønnen min har heller aldri ytret noe ønske om at mamma og pappa skal bli sammen igjen. Han har to steforeldre og det synes som om han er fornøyd med situasjonen.

Han trives godt hos begge foreldrene, og vi kan fint feire bursdagen hans sammen osv. Det viktigste er faktisk at foreldrene greier å samarbeide. Og det er vel helst der utfordringen til de fleste ligger:)

[Anonym bruker]

ja når de ikke har sagt noe, så kan det vel ikke være tilfelle heller.

de er helt sikkert like glade for at en sånn snill dame som hengebuksvinet og tante bassa har flyttet inn sammen med faren deres, det er jo like fint for dem det så å ha mamma og pappa i samme sofa.

litt naivt, eller hva?

jeg tviler faktisk ikke på at dere er snille damer, at stesønnene deres liker dere, og at dere både er gode stemødre og en resurs i livene deres, jeg tviler ikke på at de liker dere, og at dere liker dem, men allikevel ville de nok foretrukket at mamman og pappan deres levde sammen i fred og fordragelighet.

eller kanskje dere hører til den delen på 0.01%

hvem vet...... jeg sier bare at de aller aller fleste vil at foreldrene skal fortsette å leve sammen, samme hvor fint brudd foreldrene har hatt, og samme hvor ok de nye partnerene er.

[ana baroma]

Det er jo fint at vi har sånne fine statistikere som deg som kan fortelle oss med stor overbevisning hvor mange prosent som ønsker at mamma og pappa skal bli sammen igjen:)

At min stesønn ikke har ytret noe ønske om det NOEN GANG, har ingenting med meg å gjøre. Det har med hans foreldre å gjøre, som har vært tydelige på hva dette betyr samarbeidet godt og tatt det ansvaret de kunne og burde når de bestemte seg for å skilles.

 

Kall meg gjerne naiv (kjenner du meg??), men verden trenger ikke å være riktig så sort/hvit som du beskriver.

Personlig kjenner jeg ganske mange voksne skilsmissebarn som aldri har ønsket at foreldrene skulle bli sammen igjen.

 

Hvor du har tallene dine fra vet ikke jeg... Men siden du uttaler deg så skråsikkert, så har du vel noe forskning på dette her:)

[Anonym bruker]

nei, jeg har ikke forsking på dette her, jeg bruker 99,9% som et uttrykk for nær sagt nesten alle uten unntak ikke som vitenskapelig statistikk. men ville ikke forbause meg om det finnest vitenskapelig materiale som peker i akkurat denne retningen.

det er ikke alltid like greit for barn å skulle fortelle og forklare, og det er sikkert greit og fint for han på mange måter, men jeg tror fremdeles at utgnagspunktet for de fleste barn er at de vil ha foreldrene sammen.

jeg tror også det gjerne kan være litt naivt å ikke være klar over at det faksitk også gjelder mange mange barn som gjevnt over takler livet og foreldrenes samlivsbrudd bra.

jeg sier jo bare at påstanden om at stesønnen din ikke helst vil at foreldrene flytter sammen igjen, fordi han aldri har sagt noe om det er naiv, ikke at du er en naiv person sånn generellt.

men det er nok de aller aller fleste som et sted inne i seg har en drøm, fordi om de vet med fornuften at det nok er best at de skillte seg.

[ana baroma]

Jeg sa at det synes som om han er fornøyd med situasjonen. Og det tror jeg virkelig han er, både mamman og pappan sier det samme, og det er vel dem som kjenner gutten best? Han ser faren sin nesten daglig selv om han bor hos mor, og de snakker fint sammen. Å skulle tillegge han meninger og følelser han aldri har uttrykt, det vil jeg ikke. På en eller annen måte ville han nok fått fram det han mente, om han mente det. Det gjelder uansett ellers iallefal.

 

Det er klart at det beste er dersom man kan leve sammen i gode og onde dager, men det er jo ikke sånn det fungerer alltid. Og jeg har faktisk vitenskapelig belegg på at det viktigste for barna er at man har et godt samarbeid ETTER skilsmissen/bruddet.

 

Når det er sagt, så trenger det jo ikke være sånn at barnet ta skade av å gå på kino sammen med mamma og pappa selv om de ikke er sammen! Kanskje er det nettopp det et barn trenger for å føle seg trygg på at mamma og pappa ikke er uvenner? Og at de kan være bare dem en gang i blant? Jeg vet ikke, men det må jo enhver som kjenner sitt barn best uansett finne ut av:)

[Anonym bruker]

Barnet det gjelder her har et sterkt ønske om å se mamma og pappa sammen igjen. Ta også med i betraktingen at det er under ett år siden bruddet.

Ønsker også svar ang den andre siden, altså nye partnere, skal de ha lov til å føle dette er feil?

 

HI

[Scorpiogi]

Jeg tror ikke det ville gått her i gården. Skal slikt skje i vår situasjon blir partnere og nye barn med. Sånn som da vi hadde "mølje-bursdag" for gutten. Alles familier, ute og grillet sammen. Vi tok et ganske bra bildet av min mor, fars mor, mors mor og stefars mor.. hehe. Men utover det hadde ikke jeg ønsket det, sambo onsker ikke det heller. Tror det er rett at da får barnet falske forhåpninger. Man skaper jo da en kunstig situasjon. Mr, far og barnet kommer aldri til å bli en familie igjen. De begge har fått nye familier...

[Nemesis]

Ja, om forholdene tillater det, hvorfor ikke alle sammen? Både biologiske foreldre og de nye kjærestene?

 

Gutten til mannen min var i en periode opptatt av at vi skulle være sammen "alle sammen". Ville at vi skulle komme inn og drikke kaffe med mora hans, og at hun skulle komme inn en tur hos oss ved henting og levering. Vi drar bestandig dit i bursdagen hans. Om sommeren setter den som henter (det være seg meg eller mannnen min) seg gjerne ned en liten stund i hagen e.l. Er også sammen på skole/fritidsting når det er tilstelninger. Litt tilfeldig hvem som kommer, bare mor og far, noen ganger er jeg med. Stefar har et problem med det da, han holder seg unna...?

Er en stund siden bruddet da, men jeg ser på ønsket til gutten om kontakt som om han ønsker mer stabilitet. Han ser at vi er venner og er enige. Viktig for ham.

 

Vi har jo blitt bedre "venner" av det også, ved å smalltalke.

 

Svarer kanskje litt på siden av det det spørres om nå, var det spesifikt BARE mor og far som skulle være sammen med barnet?

[Anonym bruker]

En gang jeg var bortreist inviterte eksen han på kvalitetstid med barna hjemme hos dem. Hun bor i huset de hadde sammen. Han spurte meg hva jeg syntes, blåøyd som jeg var mente jeg jo at han burde gjøre dette, det var sikkert bra for barna.

Det var en fin varm sommer dag, han ble satt til å passe grillen, som om han bodde der enda, og etter de hadde spist og barna koste seg i svømmebassenget hadde hun prøvd å forføre han.

Han gikk tidlig hjem, og fortalte meg hva som hadde skjedd på telefon. Nå går han aldri dit uten at vi begge blir invitert, så det vil si at vi aldri går dit.

Hun inviterte han på middag igjen, da jeg var innlagt på sykehus med vår felles som var alvorlig syk.

 

Er det sikkert at det er barna som ønsker dette, og at det ikke ligger noen baktanker hos noen av de voksne?

 

Jeg ser ikke helt hvorfor noen skal holdes utenfor, jeg synest ikke at det er riktig i en familie.

[-Hengebuksvinet-]

Jeg ser at stesønnen min setter pris på møtepunkt, der han kan være sammen med begge familiene sine. Ofte er han da opptatt av å vise mor hva han har laget eller pleier å gjøre sammen med meg og faren, eller omvendt. Han snakker om både far, mor, meg og stefar i barnehagen, og ser ut til å trives veldig bra med familiesituasjonen. Og dette er ikke jeg ute etter å få noen ære for, her er det min mann og eksen som har vært voksne og tydelige helt fra bruddet av.

 

Vi er selvfølgelig ikke noen overmennesker, som alltid gjør alt riktig. Men vi har heldigvis et godt samarbeid og en enkel eks å forholde oss til. Hvorvidt stesønnen min innerst inne skulle håpe at foreldrene skal bli sammen igjen, er vel uvesentlig? Det er ingen tvil om at et godt samarbeid og forhold mellom foreldrene, også etter bruddet, er til det beste for barna. Og så lenge foreldrene er tydelige på at de har tatt et valg, tror jeg kontakt med begge foreldrene er bare et stort pluss for foreldrene.

[-Hengebuksvinet-]

He he. Jeg mente selvfølgelig at å gjøre ting sammen med begge foreldrene er et pluss for BARNA.

[Maud]

Jeg er faktisk enig med den som påstår at mange (de fleste?) barn ønsker at foreldrene ender opp sammen. Selv små barn som aldri har opplevd at foreldrene har bodd sammen, sier dette temmelig ofte. Det er derfor viktig at foreldre med ord forteller hvordan ting henger sammen dersom man velger å gjøre ting sammen. At barna aldri har antydet noe om et slikt ønske, er ikke det samme som at ønsket finnes. Barn er lojale og greie og sier ikke ting som de tror kan såre foreldrene sine. At de ikke sier til stemor er kanskje enda mer forståelig hvis de har en god relasjon til henne.

 

Jeg tror allikevel det er godt for barn å se at foreldrene kan gjøre ting sammen. For oss har det vært riktigere at det har skjedd på arrangementer i barnehage eller skole eller at vi setter oss ned med en kopp te ved overleveringer hjemme hos hverandre. Altså situasjoner der det er naturlig at vi treffes og at vi der er sammen med sønnen. Det setter han stor pris på. Han var forresten baby da faren og jeg flyttet fra hverandre, er nå 8 og har en kjemperelasjon til min mann. Allikevel kan han si at han ønsker at faren og jeg bodde sammen og be meg om å ikke si det til mannen min, for han er glad i ham og vil ikke at han skal bli lei seg... Hvis pappa og jeg bodde sammen slapp han å dra frem og tilbake og det hadde vært bedre, sier han. Jeg møter ham med å si at det skjønner jeg, men at vi aldri kommer til å bli kjærester igjen.

[Anonym bruker]

Jeg traff min samboer når hans barn var 5 år. Hun ville også finne på noe med sin mor og far. Men hennes far ville ikke. Han hadde blitt sammen med meg og sa han følte det ble feil. Etterhvert fant vi ut (etter å ha lagt 1 og 2 sammen av det som ble sagt av barnet) at det var barnets mor som hadde gitt barnet forhåpninger om at mor og far kunne bli sammen igjen.

 

Det bør jo være nok å komme sammen i bursdager eller å dra på tur sammen alle sammen (med nye partnere). Barnet må forstå at h*n har 2 familier.