Ang. late menn

[*bolla pinnsvin*]

Har skrevet et innlegg på skravle om dette før, men må bare spørre her også.

 

Leser til stadighet innlegg om late menn som ikke hjelper til med noe, aldri passer barna og aldri gir komplimenter og ros. All ære til de som orker å holde husholdningen i gang for egen maskin uten noe hjelp fra partneren, men jeg blir så overrasket over at noen faktisk finner seg i det! Hvorfor setter de ikke hardt mot hardt? Hvorfor går de ikke fra mannen sin, eller i hvert fall får han til å forstå at nå er det faktisk nok? Selvfølgelig skylder man ungene å prøve, men hvis det bare er én av partene som gjør en innsats for å få det til å funke, så nytter det jo ikke! Barna må da ha det bedre av å bo med en enslig mor som har overskudd, enn å bo sammen med begge foreldrene når far er en lat dass og mor er sliten og lei seg hele tiden?

[Gjest]

Det er den kjærligheta, da vet du!

Men ikke bare det, selvsagt... Det er mye som ligger bak det du lurer på her... Jeg tror nok at mange av innleggene her får det til å høres mye verre ut enn det er. Mange innlegg tror jeg er skrevet i umiddelbar frustrasjon, og da blir det hele gjerne malt helt svart.

 

Det er forskjell på idelaer og realiteter i verden! Det gjelder på flere områder enn familien. Idealene er tydelige og sterke i dagens samfunn, og de henger nok ikke så godt sammen med det som er virkeligheten, tror jeg. Selv om idealet er full likestilling, henger nok mange tradisjonelle normer igjen. Dessuten har mange av oss kanskje en mer eller mindre bevisst antagelse om at husarbeidet ER mer naturlig for oss enn for mennene våre? Menn ser kanskje ikke like godt hva som skal gjøres? Dette bidrar kanskje til at vi - mer eller mindre bevisst - unnskylder mannen vår. Han er et produkt av tradisjon og biologi, som vi også er.

 

Jeg vet med meg selv at det skal enormt mye til for at det ikke skal være verdt å holde familien sammen. Sånn tror jeg at det er for de fleste, skilsmissestatistikken til tross. Jeg tror at det å være en del av en "hel" familie er en sterk drøm og et ideal for de fleste av oss, og en viktig del av identitetsskapingen vår. Når vi har en sterk drøm, kan vi tåle mye!

 

[AnonymeAnine]

Jeg for min del, synes ofte at rådet "gå fra ham" kommer veldig fort. Jeg tror at en mann gjør det (eller ingenting) han slipper unna med.

[Anonym bruker]

det er nok pga kjærligheten ja...i allefall i mitt tillfelle. eg VET eg hadde hatt det lettere hjemme uten han. f.eks i dag så er eg syk,,og han måtte holde seg vekke fra jobb. eg skulle få sove ut, noe eg ike har gjort på flere måneder, og han står opp med han i halv 8 tiden.da hadde eg allerede vært våken siden halv 5 og puppet babyen og prøvt å fått han til å sovne igjen, også lekt litt med han i sengen. etter han hadde gitt han grøt og stelt han litt, så bare legger han baby innpå rommet igjen, og går og legger seg på sofan og sover.baby vil jo ikek sove, så bare skriker, og da må eg stå opp selv igjen. når eg kommer opp er det masse rot overalt, og han har i allefall ikke orket å ta oppvasken, så selv om eg er veldig syk nå, så er eg nødt til å ta husarbeidet i dag og.og dette er bare i dag!!

grunnen til eg ikke har gått fra han enda, er pga eg er utrolig glad i han, og av og til er han jo god å ha. men tror faktisk eg har fått nok nå...

[Anonym bruker]

kjærlighet og kjærlighet... En følelse som har lite med han å gjøre, i og med at du på en måte er forelska i selve forelskelsen, du er forelska i selve kjærligheten, ikke i han. Det kan du jo ikke være i og med at du det du skulle få det lettere uten ham! Hallo!! Man skal jo være sammen fordi det da er godt og koselig!

[Gjest]

Kjærlighet handler ikke bare om følelsen av å få det bedre i nærheten av denne personen. Kjærlighet handler ikke bare om å få, men å gi! Kjærlighet er jo nettopp kjennetegnet ved at man ikke veier for og imot - "hva gir jeg og hva får jeg igjen?" - men ved at man har et behov for å gi, fordi man er glad i mennesket.

[Anonym bruker]

men har ikke vi damer en evne til å overse en del feil, nettopp fordi vi har slikt et behov for å gi? Man bør jo forvente å få tilbake på samme nivå som det man gir?

 

Det finnes en kjempebra bok som heter :" Smarte råd for smarte jenter" som handler om dette. Morsom skrevet og utrolig rett, liksom. Tilogmed Hitler hadde kjæreste, man kan velge å se det at han feks var glad i dyr, og likte å spille ludo, og så overse resten... det er en typisk dameting.

 

Om man i et forhold gjøre mesteparten av all jobbinga, så som husarbeid, barneoppddragelse, etc etc, og føler på at det er en skjevfordeling som gjør at man ikke har det bra i forholdet, hjelper det lite at "man er jo så glad i ham alikevel", det kommer til å tære på i lengden. Antar jeg da.

 

Jeg er kanskje heldig, som er gift med bestevennen min, og vi deler på oppgavene. Ikke gidder jeg rydde opp etter ham heller... Jeg har et barn allerede, jeg.

 

[Anonym bruker]

Jeg har en veldig lat samboer som er vanskelig å be så her går husholdningen rundt pga meg inkludert barna. Mye bedre å bare gjøre ting selv enn å bruke energi på å mase og irritere seg over det. Han er veldig klar over at han burde gjøre mye mer for vi har snakket om det mange ganger og det sier han selv.

 

For min del kan tankene om å forlate han komme en sjeldent gang når jeg er skikkelig sliten men det går jo bare ikke. Vi har barn sammen og jeg elsker han jo selv om jeg ikke alltid skjønner hvorfor. Men det må da være noe godt ved en person når de er verd å bli elsket tenker jeg. Jeg vet ihvertfall hva min samboer er god for til tross for latskapen. I tillegg er det på en måte trygt, noe som er godt i seg selv.

 

Jeg har begynt å dure rundt i huset og si: "jeg blir ihvertfall en sprek mamma".....hehe

[Thea og Erle]

Helt enig med hovedinnlegger. Det dreier seg ikke bare om at de er late med tanke på husarbeide, men også når det gjelder å ta var på barna samt

ta intiativ til å gjøre noe som bidrar til noe. Dersom han er lat med husarbeide kunne han i så fall hvert flink med barna eller ansatt en vaskehjelp som han betalte og ellers var flink til andre ting. Men dersom han ikke duger til noe særlig på hjemmefronten i noen som helst grad hadde ikke jeg heller ville bli værende. Livet er for kort til å kaste bort på en som bare sitter og tar i mot uten å gi noe tilbake.

[Anonym bruker]

helt enig blitt mamma til erle.

Jeg blir drit sur når jeg leser om slike menn og særlig når de ikke løfter en finger for ungene sine engang. Synes at sånne menn fortjener å sitte der snytt og forlatt, så kanskje de tenker seg om en gang til før de får flere barn de ikke tar seg av. Det er virkelig å skyte seg selv i foten å holde ut med slike karer, og en grov nedverdigelse og underkastelse av seg selv og sin selvrespekt. Sier ikke at det ikke finnes manga møkka-kjærringer der ute også, men nå snakker vi om mennene,da... :-)

[Gjest]

Her er det lett å begynne å diskutere forskjellige ting. Ett spørsmål er hvordan forhold BØR være, et annen spørsmål er hvorfor forhold eksisterer til tross for at ting ikke er som de bør være.

 

Spørsmålet fra HI var hva det er som gjør at mammaer velger å være sammen med pappaer, til tross for at de ikke gjør like mye hjemme. Her har vel kjærlighet en stor betydning - her forstått som vbehovet for å gi. Jeg mener selvfølgelig ikke å forsvare det å bli utnyttet! Det er, slik jeg forstår det, en annen problemstilling. Selvsagt vil et kjærlighetsforhold dø ut hvis de er en skjevfordeling over tid, som ikke føles rettferdig for den ene parten.

 

Jeg mener imidlertid at evnen til å kunne gi mer enn en får tilbake i perioder av et forhold, er viktig for at et forhold skal overleve.