*kremt*... Hei.. ang det og få barn nr 2...

[Anonym bruker]

Hei.

Jeg fødte en datter i mai 2004. Jeg fikk en fødselsdepresjon som følge av foskjellige faktorer før og under fødsel. Jeg var ikke kompetent til og ta meg av min egen datter på ca tre måneder.

 

I dag elsker jeg henne mer enn noe. Vi har et godt forhold, men jeg merker tidvis at jeg lurer på om hun hadde hatt det bedre uten meg som mor. Jeg har en tendens til og skyve henne litt unna om det blir for mye mas. Helger er værst for da er det ikke barnehage.

 

Men, uansett. Greia er at jeg nå venter nummer to (med samme partner. Jeg er gift og ikke alene om dette.) Jeg er livredd nå. Er så redd for at jeg ikke skal tillate meg selv og la dette barnet bli motatt "riktig". Jeg er redd jeg skal skyve barne vekk, bare fordi det var det jeg gjorde med lillejenta.

 

Åhh. Håpløst det her. Godt å få det ut. Vet ikke om dette ble helt som jeg hadde det i hodet mitt, om dere forstår.

 

Har kontaktet poliklinikken på barselavdelingen på sykehuset så jeg får hjelp, men ville så gjerne høre litt fra dere vise damer her også!

[Anonym bruker]

Ikke noe å kremte over! Mange har det som deg. Jeg hadde store depresjoner i svangerskapet med min første. Med nr. 2 fikk jeg mye hjelp og oppfølging, og det hjalp masse!

[Gjest]

 

Fordelen du har denne gangen, er at du er forberedt på at du kan få en sånn reaksjon! Det er IKKE noe galt med deg, mange mammaer har hatt det sånn )

[Gjest]

Tror mange av oss mødre bekymrer oss for om vi er gode nok mødre fro barna våre. Vet i allefall at jeg har hatt mange tanker rundt dette. Hadde nok en depresjon i svangerskap og etter fødsel utan at jeg var klar over hva det var før jeg gikk til psykolog i forbindelse med samlivsbrudd. Slet lenge etterpå med å greie alenetilværelsen, full jobb og et barn som nok var ekstra vanskelig pga lengsel etter far og ei mor som ikke var nok "tilstede". Jeg syntes også helgene var tøffe for da var det ingen avlastning.

Tenkte mye på om barnet ville hatt det bedre med å bo hos far, å være borte fra min negative innflytelse...

MEN samtidig så jeg også at barnet var veldig knyttet til meg, og at jeg tross alt var det sikre punkt i livet hennes. SÅ IKKE UNDERVURDER DEG SELV! Du er utrolig viktig for barnet ditt, og selv om dere har fått en litt skjev start så elsker dere hverandre høyt.

Og du har lært noe om deg selv som du må ta med deg til neste barn. Jeg kan forstå tanken din om at du må skyve unna den nye babyen. For ellers blir det "urettferdig" for barnet som fikk en negativ start.

Men tenk på hvor urettferdig det blir for det nye barnet at du ikke tar med deg den erfaringa du fikk med førstemann!

Ingen er perfekte, det var ikke våre mødre heller men vi vokste opp og ble foholdsvis fornuftige mennesker.

Og jeg tror at ettersom du har tenkt over situasjonen din vil du gjøre det beste ut av den!

Masse lykkeønskninger til deg! Kos deg med den nye babyen!!!

(det har jeg tenkt å gjøre med min, nå som jeg har fått verdens beste pappa med på lasset;)...)