Så er det på an igjen.

[Kaotiskliv]

Jeg er samboer med en som har 4 barn, 3 jenter og 1 gutt. fra før. Vi har et fellesbarn på snart 3 år. De to eldste jentene bodde med faren da jeg flyttet sammen med faren. Må si at det har vært veldig turbulent. Begge to brukte meg som hakkekylling når det var noe som var galt. Alt var min feil. De var sinte på meg fordi de ikke fikk all oppmerksomheten fra faren. Mora klarte å lokke/kjøpe dem til å flytte til henne. Det gikk ikke så bra, så begge flyttet tilbake til oss. Den ene jenta hadde jeg voldsomt store problemer med. Hun ignorerte meg, bare henvendte seg til faren. Det var surskap hele tiden, mellom meg o jenta.Nå er disse jentene 20 og snart 19 år, flyttet hjemmefra. Vi har fått et godt forhold nå.

Når gutten vår ble født, flyttet ekskona med de to yngste ungene til Danmark. Dette slet på alle sammen, ene jenta fikk psykiske problemer og hun eldste var bitter på mora. Etter 1 1/2 år sa den yngste jenta at det var nok, hun orket ikke å bo i Danmark lenger. Vi fikk begge de yngste opp til oss. Her ble de boende til mora kom seg til Norge igjen. Gutten flyttet da til mora og jenta ble værende hos oss. Mora prøvde å få jenta tilbake til seg, men hun orket ikke flytte mer. I løpet av 6 år har de ynste barna flyttet 5 ganger. Nå er jenta 14 år og begynt å være irriterende tenåring. Taushet mot meg og bare forholder seg til faren, stortsett. Hun ignorerer stortsett det jeg sier til henne og jeg kjenner alle de dårlige følelsene kommer opp igjen fra tidligere. Jeg ble psykisk utslitt forrige gang. Nå kommer mora med at hun vil ta med gutten og flytte til en øy utenfor Bergen. Flytte igjen!. Samboeren min vil nekte dette og har sagt at gutten kan flytte til oss, det vil gutten også. Jeg vet ikke om jeg klarer mer rot. Sist gang gutten bodde hos oss, sa jeg at samboer fikk ta hele ansvaret med gutten. Jeg hadde nok med vårt fellesbarn. Må si samboer slet en del, gutten krevde mye og slet på skolen. Jeg tviler på at tingene blir noe særlig bedre.

Vi har tenkt på å gifte oss i juni. Men vi "orker" liksom ikke planlegge noe. Jeg prøver å diskutere med samboer, men han er liksom "halvveis". Han har sagt at han vil gifte seg med meg, men det går jo så tregt liksom.

 

Jeg måtte bare lufte ut. Jeg sliter litt nå. Ser på sidene at det er mange som sliter med stebarna. Noen andre sier at vi er fæle som tenker slik. Men vi er jo bare mennesker! Og det går an at disse barna kan oppføre seg litt.

[freebird]

Men hvordan håndterer faren det når barna er ekle osv mot deg? Blir det godtatt? Barna kan ikke få lov til å lage konstant dårlig stemning, dere som er voksne må sette regler og være konsekvente i forhold til det. Kanskje de eldste barna også kunne prate litt med de yngste, forklare dem at det er mye bedre for alle om de samarbeider i stedet for konstant surmuling? Grunnen til dårlig oppførsel ligger kanskje i det faktum at de har hatt lite stabilitet hos mor, kanskje de har tanker og bekymringer som bør snakkes ut om hos en profesjonell? Det er ikke feigt å søke hjelp.

 

Skjønner at det er slitsomt å måtte forholde seg til så mye fram og tilbake, men forsøk i alle fall å ta kontrollen der dere kan, hjemme hos dere selv.

 

Ønsker dere all mulig lykke til!