Hvordan "kjefter" dere på barna?

[Stor_smil]

Gutten min på 16 mnd er en livsglad og artig liten fyr Han er snill og grei, en engel i barnehagen, snill med andre barn .osv, men også en liten fant. Spesielt ovenfor meg. Når han ikke vil ha mer middag kaster han maten på gulvet, jeg vet at det e helt normalt i denne alderen og tillæringsfasen, men han ser lurt på meg først, venter på at jeg skal si noe, så kaster han maten og holder på å le seg ihjel. Det e som en lek for han. Kan kan knipe og slå meg når han ikke får viljen sin eller vil leke, og når jeg sier han ikke har lov eller at jeg får vondt så ler han og syntes det er kjempefestlig. Vet at alt dette er normalt, men jeg lurer på om dere har noen gode tips til hvordan man skal reagere. Jeg prøver å si minst mulig nei.. heller si "at det ikke er lov", nå blir mamma lei seg osv. Har prøvd å overse eller avlede, men han syntes bare det er gøy og fortsetter. Er det en fase? Forstår han? eller tror han jeg er med på samme leken? Hva gjør dere?

[Beate og lille snuppelure:-)]

He-he, kjenner meg såå godt igjen! Har ei jente på 16 mnd som i likhet med din, er verdens skjønneste, men også en liten rakker. Hun feier maten ned fra bordet mens hun ser på meg, slår på ovnen mens hun smiler lurt, og tester ut og tester ut... Jeg er bevisst på å ikke kjefte, men jeg er bestemt og sier nei, det er ikke lov, eller sånn gjør vi ikke. Jeg legger til en liten forklering av og til, men tror det viktigste bare er å være konsekvent og bestemt og ikke minst tålmodig. Det er nok en av mange utprøvingsfaser, og det er viktig å reagere likt gang på gang. Det skaper trygghet og faste rammer og grenser som er utrolig viktig. Tror nok de forstår endel, men vi må også tenke på at det er sunt og naturlig å teste grenser for de små. Det er en del av utviklingen. Så får vi bare være tålmodige og konsekvente og forutsigbare og tenke at utprøving og testing tyder på at vi har noen kreative, nydelige barn!

[2_TETTE]

Hei

Sønnen vår er akkurat like gammel og er som din. En fantastisk sjarmør og kosegutt som kan bli til en kjemperamp, spes mot oss foreldre.

Vi har funnet ut at kjeft nesten aldri funker. Vi blir kun høyrøstet og sier bestemt NEI, hvis han holder på å gjøre noe farlig. For da reagerer han.

Når det gjelder å slå, så har vi hele tiden vist han hva vi VIL han skal gjøre i stedet. Vi sier au, ser lei oss ut og tar hånden hans og stryker på kinnet vårt, viser at vi blir kjempeglade av det.

Nå har han begynt å gi oss en klem hvis han ser vi blir triste, men det betyr ikke at hn aldri slår etter oss lenger. De er jo i en alder hvor ting må gjøres om og om igjen og at det er det som gjør dem trygge og lærer. Men vi ser at hvis vi blir sinte når han slår etter oss eller noe så blir alt bare værre og han blir så usikker...Det med kaste mat overser vi bar og sier: Ok, du er ferdig med å spise? Og så tar vi vekk maten og vasker han og tar han vekk fra bordet uten no mer styr...

Men dette er hva vi gjør da:) Bare tips..

[Gjest]

høres ut som jenta mi dette her. senest i går så avledet jeg henne 4-5 ganger fra vannskålen til hunden men ville ikke gi seg. snudde meg 2 sekunder og gjett hvem som var KLISSBLAUT ? argh.. mye fanteri de små finner på ja.. Men man får bare bite tenna sammen og bare fortsette å si NEI.

[Stor_smil]

Takk for tips og erfaringer Godt å se at vi er flere, så det er nok bare en normal fase vi m å igjennom med de små inntil de forstår og kan gjøre seg selv bedre forstått

[-Petrine-]

Avleding, avleding og atter avleding :-) Jeg gjør ikke annet. Nå er hun 20 måneder og jeg merker hun skjønner litt mere. Hun har lært seg å si "etterpå" men tror ikke hun helt forstår hva det innebærer å vente. Å kjefte har ingen hensikt i alle fall. Nei er et ord vi bruker veldig lite også, forklarer heller.

[Expat]

Skal dytte et innlegg opp. Trøst for foreldre av ettåringer.

I korthet går det på at de bare ser "ett lysbilde fremover", slik at de blir så lykkelig når neste bildet stemmer. Det går over, takk og pris for det! Bedre forslag (gi maten til mamma?) virket hos oss.

[Expat]

Her er ihvertfall en versjon, stjelt...

Her kommer sitat fra Gode knep for småbarnsforeldre, boka til Elisabeth Gerhardsen, om å prøve å sette grenser for barn. Kanskje er det fler enn meg som kjenner seg og ikke minst ettåingen igjen...

 

"Ettåringen mangler ikke evnen til å lære. Hun lærer noe nytt hele tiden. Det hun mangler, er evnen til å stoppe seg selv eller kontrollere egne impulser. I tillegg mangler hun evnen til å kunne spå i nær fremtid, det vil si evnen til å kunne forutsi flere "ledd" fremover når hun har begynt med noe.

 

En ettåring ser verden omtrent som en serie lysbilder der hun til en hver tid bare greier å tenke et bilde fremover. Et ettåring som fingrer med stereoen, greier ikke i tankene å "spole frem filmen", slik at hun kan tenke over hva som vil skje til slutt hvis hun fortsetter å klå, som for eksempel at du blir sint. Hun ser stereoen, lyser opp, og tenker "Knapper!". Ivrig stabber hun bort til den. Først når fingrene når knappene, faller neste lysbilde på plass, som er at: "Nå kommer snart en voksen!", barnet ser forventningsfullt mot kjøkkendøra. Ganske riktig: Der står du i døra! I glede over at hun greide å forutsi at du ville komme, smiler hun bredt ved synes av det. Dette smilet springer ut av stolthet over å få rett, men tolkes gjerne feilaktig av voksne til å bety: "Ha, der lurte jeg deg!" eller: "Se hva jeg driver med, når du ikke følger med!".

 

Når hun har sett litt på deg slukner smilet. Nå har neste lysbilde falt på plass, nemlig at"Når sier mamma nei!". Dermed snur hun seg mot stereoen , rister iherdig med hodet og gjentar "Nei, ne-ei, ne-ei" for seg selv. Vel og merke men hun fortsatt trykke ivrig på knappene. Du blir enda mer irritert. Det er fort gjort å tenke: "Se der! Hun vet det er galt, men gjør det likevel!". Antakelig sier hun ikke nei fordi hun vet at hun gjør noe galt. Et nei i den alderen betyr som regel: "Den lyden de voksne lager når jeg tar på stereoen". Det betyr ikke det vi mener det betyr: "Gå vekk derfra, det har jeg sagt tusen ganger!".

 

Ditt lille avkom, som har stått og sagt "nei-ei" for seg selv, har nå fått neste lysbilde frem. "Nå kommer den voksne mot meg!" Hun snur seg, helst uten å ta fingrene vekk, og bryter ut i et smil over å se deg komme. Dette smilet betyr: "Der kommer du jo! Var det ikke det jeg visste!" Det er heller ingen ny provokasjon. Det betyr ikke: "Jeg synes det er så gøy å terge deg!"

 

Smilet slukner igjen raskt. Nå er neste melding kommet, en melding som forteller at nå kommer den voksne til å være sint å løfte henne vekk. Hun slipper stereoknappen og løper unna. Du sukker og sier noe slik som: Ja! Ikke hold på med stereoen" Det har mamma sagt". Du går inn på kjøkkenet igjen.

 

Et par minutter senere snur barnet ditt seg tilfeødigvis og får øye på stereoen. Hun lyser opp og tenker: "Knapper!" ....

 

En slik manglende evne til å tenke langt frem, sammen med en manglende evne til å la være å gjøre det hun har mest lyst til, MÅ resultere i et barn som igjen og igjen gjør ting som vi blir fortvilet og sinte over."

 

---

 

(Delvis sitat:)

Det ligger vel allerede i kortene at det å kjefte på ettåringer ikke har så mye for seg. De husker ikke hvor galt det vil gå til slutt, har problemer med å klare å tenke at hun skal la være før hun har begynt, og klarer ikke stoppe seg selv når de har begynt. Men man må jo drive med noe opplæring. Det sparer likevel mange for mye slit å fjerne ting som er fristende eller farlige, ting som de ikke klarer å ligge unna. F.eks. kan man sette sperre foran bøkene i bokhylla, ta platene bort fra gulvhøyde de månedene dette står på. Og sette en stol eller noe større og tyngre foran stereoen på dagtid. Osv. Men barn er forskjellige. Noen trykker aldri på stereoen eller drar bøker ut av bokhylla, mens andre nesten ikke gjør annet. Å undersøke ting er en medfødt tilnøyelighet som barn har og det går over etter noen måneder.

Barnet ditt lærer mest av å se på deg og etterligne det du gjør, og ikke så mye fra det du sier. Og barnet tar mye lettere imot beskjeder (sett ned den vasen) enn forbud (du får ikke lov til å løfte opp vasen). Når du har sagt et par ganger "sett ned vasen" og ingenting skjer så går du bort og "hjelper" barnet å sette den ned (fysisk, helst uten å være sint) og sier "Sånn ja", "bra" eller noe liknende når det har blitt slik du ville. Å avlede er veldig effektivt. Utrop som "hvor er bamsen" virker veldig bra, når du ser at den lille er på vei mot TV, eller når hun gråter i frustrasjon fordi du har nektet henne å få noe. Gerhardsen sier til slutt at rådene er først og fremst ment som hjelp så ettåringene kommer gjennom dette klåfingrete stadie uten for mye frustrasjon.

 

Og så er det sikkert flere råd, men dette er vel langt nok :-) Sånne turer foran stereoen har vi hatt flere av. Kanskje er det fler en oss som kjenner igjen sånne situasjoner... :-|)

undager

[Anonym bruker]

Dette synes jeg var en nydelig innlegg! : )

 

Kanskje jeg klarer å se på min 16 måneder gamle Snuppe med litt andre øyne neste gang hun klår på noe (i et par dager i alle fall. Hi hi)!