Sjalusi....

[Hannemor]

Hvordan kan en person gå inn i et forhold til en mann med barn, og være sjalu på barnas mor og barna? Burde ikke slikt være avklart før en flytter sammen?

 

Men skjønner også sjalusi om mannen i forholdet er unaturlig mye opptatt av sin x. Om han holder kontakt med denne sin familie. At han ikke gir slipp. uansett om kreftene som blir brukt går på å være sint på xen.

 

Men om barnet blir mer og mer likt sin mor, så kan man ikke la sine negative følelser gå ut over barnet!

 

Ta det med mannen dere lever med i tilfelle. For barnet lider.

[Scorpiogi]

Man kan vel ikke for hvem man forelsker seg i. Syns det er personen med barn sitt ansvar å sørge for at det går smertefritt. Er tross alt den personen som kjenner barnet og den tidligere situasjonen. Man kan ikke forvente at en person som aldri har hatt barn automatisk skal si hvordan det kommer til å bli. Og selv om man har barn, kan man aldri forberede seg på det å skal være omsorgsperson for noen andres barn..

[Anonym bruker]

Sjalusi er nå ikke en følelse en lett kan kontrollere. Jeg er selv ikke en veldig sjalu person, men mitt inntrykk av sjalusi er ikke at det er noe en bestemmer seg for å være eller ikke være.

Det er vel heller ikke noe som trenger ha vært til stede fra begynnelsen, det er jo noe som kan gro frem etterhvert, skulle jeg tro.

[*mamma til prinsesse vil ikke*]

Man kan aldri være 100% forberedt på noe, særlig ikke hvordan følelser som kommer i en gitt situasjon. Man kan ha tenkt og tenkt og kommet til den konklusjonen at det man gjør er veloverveid og gjennomtenkt. Men likevel så dukker det ofte opp uforutsette ting som man ikke har tenkt over i forveien og som gjør at man reagerer uventet. For noen dreier det seg om sjalusi. For min del dreier det seg om andre følelser- følelser av frustrasjon, sinne over at noen forsøker å kontrollere livet vårt osv.

Dersom man har med en biomor å gjøre som samarbeider godt slik at det meste går på skinner, så slipper man vel unna disse tingene. Men mitt inntrykk at det er de færreste som opplever at alt går på skinner. Det er vel ingenting som er så følelsesladet som et samlivsbrudd og som kan trigge så mange konflikter!

[Anonym bruker]

I starten av forholdet var biomor hyggelig, imøtekommen, søt og samarbeidsvillig. Etterhvert som mitt forhold til hennes eksmann ble alvorligere utviklet biomor sider som jeg overhodet ikke forutså i starten.

Da var jeg "fanget" og kom meg ikke ut av forholdet uten å skilles.

 

Min manns reakjson på hennes utspill var det som gjorde meg døds sjalu. Det var viktigere å holde biomor blid og varm enn å ta hensyn til meg.Hele vår tilværelse handlet om eksen og sønnen.

 

Da satte jeg ned foten og far måtte sette eksen på plass.Da tok biomor av fullstendig. Hun terroriserte oss så mye at samværet måtte stoppes for at vi skulle overleve som mennesker. Mitt barn turte ikke være alene hjemme og hun turte ikke å ta telefonen på lange tider pga biomor. Stesønnen ble nervevrak av alt bråket.

 

Så ting er ikke så ensidig som det ofte kan høres ut for.

 

Gåsa

[Anonym bruker]

...og hvis biomor var så ille, så var det enste riktige at stesønnen din ikke skulle få ha kontakt med faren sin..? Hallo!!?Har sett et av innleggene hvor du har uttalt deg om dette tidligere på BIM (tråd som heter noe som "nå orker jeg ikke mer..."), og må si at jeg synes det er skikkelig trist lesning. Og hvem er det som framstiller ting ensidig her...? Hm........ Sorry Gåsa, men jeg kjøper det ikke!

[Anonym bruker]

Når stesønnen blir så dårlig av konflikten at det vurderes psykolog og vi har prøvd det meste, familierådgiving, advokat (brukte 60 000) for å bli enig om en samværsavtale som mor ga faen i å skrive under på og vi var like langt.

Hun nektet å svare på tlf, sms og mail, hun holdt igjen sønnen og forlangte ekstra betaling.

Hun fortalte at sønnen kun skulle forholde seg til far,det endte med at han nektet å spise maten jeg lagde,holdt for ørene når alle unntatt far snakket til han. Nektet å sitte sammen med oss andre.

 

Det er også ansvarlig foreldre å ta den avgjørelsen min mann tok. Det handler om kjærlighet til barnet det også, tro det om du vil.

Han klarte ikke se at gutten hadde det så vondt og det var ingen utsikter til at mora skulle roe seg.Uansett hva vi gjorde for at han skulle ha det bra så stod det en mor bak og ødela.

 

Samvær skal da ikke gjennomføres for enhver pris skal det vel?

 

Gåsa

 

[Anonym bruker]

http://www.barnimagen.com/forum/thread/7421327

 

I enkelte situasjoner kan det sikkert være et ansvarlig valg å kutte ut samværet for en periode, men har ikke fått inntrykk av at det var pga Stesønnen din at dere valgte det, det var vel heller du som stilte mannen din et ultimatum, var det ikke? Enten skilles eller kutte samværet?

 

Til der andre: Les denne tråden, skikkelig fælt mye av det som står der. Det verste er nesten at de er så mange...

[Kreoline]

Det går jo faktisk an å lese hva hun skriver for noe. Her er det biomor som har gjort livet deres til et helvete. Det er ikke en normal mine, dine og våre barn situasjon. Det er lov å sette seg inn i andre menneskers situasjon og ikke se verde bare svart/ hvitt. Mener du for alvor at en ekskone gjennom barna skal kunne ødelegge det nye familie livet. Man må ha opplevd dette selv for å kunne sette seg inn i situasjonen. Valget var sikkert knalltøft for far, for det var han som valgte. Han kunne ha samtykket til skillsmisse, men da hadde det vært flere barn som hadde lidd p.g.a en gal kvinne, som denne biomor må være.

 

Jeg mener også om jeg ikke blander, at far og sønn har kontakt via sms og e-post. Ingen skylder på gutten, det er kjempe syndt på han, for den lojalitetskonflikten han ble utsatt for.

 

Det må heller ikke kimses av at de faktisk har brukt 60000 kr på advokat hjelp for å få til en samværsordning og en plass må grensa gå.

 

 

[Hannemor]

Beklager å si det, men dette er noe helt annet. Dette er ikke din sjalusi, men biomor som lar seg styre av egne følelser og ikke med tanke på barnets beste. Og da er jeg enig med din mann, at han tok en ansvarlig avgjørelse for barnet. Barnet slipper å slite i konflikten.

 

 

[Anonym bruker]

Riktig det Lakerol.

 

Jeg ville skilles og hadde papirene klare, men min mann ville faktisk ikke.

Han kunne ha skrevet under og sagt at det er helt greit at vi skilles siden du ikke klarer å leve med min eks.

Jeg var også full av skyldfølelse for at jeg var årsaken til at mor tok fullstendig av fordi hun ikke tålte at min mann måtte ta hensyn til at han hadde ny familie og ikke kunne sette henne først.

 

Ja , det var en knalltøff avgjørelse, men gutten led slik under konflikten og vi så ingen ende på dette, så av hensyn til gutten måtte vi kutte samværet. Min mann har kontakt med han via mail og sms.

 

Gåsa

[Anonym bruker]

Joa , ser at diskusjonen tok en annen vending, Hannemor, enn det du var ute etter, men det er ikke noe nytt på denne siden.

Beklager.

 

Gåsa

[Hannemor]

Beklager at dette virker som et utbrudd mot stemødre. Jeg ville prøve å skrive kort, og da ble det litt tynt.

 

Min x-mann bruker masse krefter og energi på å være sint på meg, og dra inn egne og hennes barn og henne i samtaler om meg.Han ber min familie på besøk, der det naturlig nok også blir prat om meg. Vi jobber sammen, har vært bestevenninner og hun bor i min gamle leilighet.

Og de hadde nesten ikke rukket å bli sammen før han begynte å snakke om å prøve å få barna til å flytte til dem. Tok også noen avgjørelser over hode på henne.

Hun har min fulle støtte på at hun burde være rasende. Men på mannen sin, ikke på barnet, fordi hun ligner på meg.

 

Han har valgt å dra henne inn i en barnefordelingssak, som hun i det ene øyeblikket er med på, men i neste ikke er med på. Alt ettersom hvordan det vil påvirke henne og hennes barn. Om man er med på å kaste stein, må man regne med å få noen steiner igjen.

 

Barnet lider enormt under hennes frustrasjon og sjalusi, og det er den jeg mener ho burde ta med sin mann.

[Anonym bruker]

Jeg innrømmer gladelig at jeg er fryktelig sjalu. Det er et helvete å leve meddet, at jeg stadig lurer på hva mannen driver med, men det er ikke noe jeg har valgt selv. Jeg skulle gjort mye for å slippe å være sjalu.

 

Men poenget jeg vil frem til her er at biomødre ofte gjør mye dumt, de gjør det de kan for å prøve å ødelegge for sin ex og hans nye partner. Det har jeg opplevd gjentatte ganger. Det biomødrene ikke skjønner er at det er ungene det går ut over når de setter seg på bakbeina eller tviholder på at de skal være i barnefarens liv. Jeg møter ikke exen, så min eneste måte å reagere på er mot ungene, fordi at det er de som dessverre er grunnen til at den dama må ha noe i livet vårt å gjøre. Hun gjør det vanskelig for oss, og da syntes jeg det blir vanskelig å forholde meg til ungene hennes. Jeg er selvfølgelig ikke slem mot ungene, de kan jo ikke noe for at de har en gæærn mor, men jeg har minst mulig med dem å gjøre når de er her. Og det funker fint for oss. Biomor har gjort så mye faenskap at det går ikke å rette opp igjen. Vi kunne sikkert hatt det hyggeligere her alle sammen i barnehelgene hvis det ikke var for alt biomor har gjort.

 

Så en liten advarsel til biomødre... det er ungene som får det mindre trivelig hos far ved at dere gjør alt så forbanna vanskelig.

 

Dette er ikke kritikk til alle biomødre, men til de biomødrene som gjør det de kan for å ødelegge fordi de ikke takler at exen har fått ny familie.